Hans P. Kjorstad er en ung felespiller fra Sør-Fron i Gudbrandsdalen, så midt i Sør-Norge det er mulig å komme, som sammen med sin bror Rasmus allerede for lenge siden etablerte seg som svært lovende folkemusikere. Under og etter bachelorstudiene på Norges Musikkhøgskole i Oslo etablerte Hans Kjorstad seg også som en svært ekspressiv og lovende samtidsorientert improvisasjonsmusiker.
Denne plata har sin bakgrunn i det eksamensprosjektet Hans Kjorstad framla etter studiene på NMH for et par år siden. Nå har musikken derfra kommet i en videre bearbeidet form på plate, på lablen til gjengen bak nettverket Motvind, Motvind Records.
Jeg var så heldig å være tilstede på plateslipp-konserten på Kampenjazz tidligere i høst og fikk dermed også møte musikkeni levende live. Plata distribueres i hovedsak digitalt, blant annet er den tilgjengelig på Spotify og den er lagt ut på Bandcamp, men den er (inntil videre) også tilgjengelig i et begrenset, nummerert opplag av 100 på LP.
Til denne fysiske utgivelsen har Kjorstad laget alle coverene selv, motivet og teksten på begge sider er et tresnitt utformet og produsert av Kjorstad. Så i tillegg til plata og musikken får du et kunstverk du kan ramme inn og henge på veggen!
Da Kjorstad som tenåring hørte improvisasjon første gang syntes han det var ganske meningsløst – hvorfor ikke spille det som er der fra før, liksom? Men så begynte han å improvisere selv etter at han kom til Oslo, og dermed åpnet det seg et kosmos – alt mulig fra samtidsmusikk til barokk og jazz.
Han sier i Riksscenens programhefte i forbindelse med at han var månedens musiker der i februar 2019; «Nå gjennomfører jeg master-studiet på Musikkhøgskolen, og der hvor jeg tidligere har følt at alt har vært noe schizofrent, kjenner jeg nå at jeg går i én retning og samler trådene. Jeg kan spille tradisjonelt med lillebror [Rasmus] eller spille abstrakt knirkemusikk med improband, men følger i større og større grad de samme idealene».
Vi hører i denne musikken både folkemusikktradisjoner og en ekspressiv samtidsmusikalsk vilje til å utvide og utforske nye landskaper. Platas musikk er variert, med klare tilknytningspunkter til tradisjonene. Men fortvil ikke, musikken er moderne så det holder.
Det er en barokkal karakter av musikken, en finurlig ornamentering og kontrapunkt som gjør at jeg sitter og tenker på begrepet «bondebarokk», et begrep som sammen med det relaterte begrepet bonderokokko, brukes om den lokalt (gjen-)skapte utformingen som europeiske designelementer fikk da de noen tiår etter at de var populære i Europas mondene salonger, nådde den norske bondekulturen.
Med seg på plata har Kjorstad et solid band, med Frode Haltli på akkordeon – eller som det stiltro heter på plata, trekkspel, Håkon Thelin på bass og Per Oddvar Johansen på trommer og vibrafon. Sammen beveger kvartetten seg gjennom et fascinerende musikalsk landskap, fra det sakrale og kirkemusikalske, via det dansende og til det frie, spontant uttrykte.
Plata starter med låta «Ei kjensle …» — en dansende stubb som åpner med en seks-tonig figur (triol-en-en-en) spilt av Haltli som løper gjennom en transponerende syklus, fire ganger opp, fire ned igjen til tonika, gjentatt igjen og igjen. Etter hvert legger Johansen på linjer på vibrafon, med en brytende rytmikk nok til at det går opp ved begynnelsen på hver ny syklus. Johansens linje minner meg av en eller annen grunn sterkt om jul! Etter at Thelin og Kjorstad har lagt seg på med stemmer som svever fritt over både det tonale og det rytmiske elementet som allerede er etablert, går strukturen (kontrollert) i oppløsning og ender med et kontant utropstegn og spørsmålstegn fra Haltlis side.
«Forgreining» er en fri improvisasjon, som leder over til ei låt som så er kalt «Innleiing». Her spiller Kjorstad pizzicato over Haltlis trekkspel, det framstår nesten som en bondebarokkal gangar, men med det jeg opplever som et mer rocka tonespråk, bondebarock?
«Gange over en tonekrans» er igjen en form over en sekstonig figur, men nå med en femtaktsfølelse, ført fram av Johansens vibrafon. Jeg vil karakterisere den som en svært så dansende gange, selv om to(r)nene kan stikke dypt.
På side to med «Vårlåt», starter bandet med et repetitivt vamp på trekkspellet til Haltli, over noen fascinerende «rocka» linjer på Thelins bass. Før det bryter ut i noe jeg opplever som en soldyrkende vårdans på vollen, akkurat slik det opplevdes som barn da geitene ble sluppet ut om våren.
Låta «Snålingen» er en finurlig liten dans som avsluttes med et danse-sitat jeg ikke for mitt bare liv greier å plassere, men som ikke er tilfeldig valgt. «Ymse sørgelege drag» blir nesten Kurt Weilsk i sitt insisterende uttrykk. Merk her at på Bandcamp og Spotify har tittelen på denne og «Parti fra lunden grøne» er blitt ombyttet.
Det er i det hele tatt ei strålende plate Kjorstad har lagt fram. Variert og mangesidig som den er, gir den rom for lytting på mange nivåer, den tåler absolutt også dyplytting. Nå kan vi spent vente på hva eksamenskonserten til Kjorstad etter masterstudiet er fullført vi avstedkomme. Ses i juni 2020!
Bare så det er sagt; så vidt jeg skjønner kan platetittelens dialektale vending uttrykkes på bokmål som noe bortimot … vendinga utenfor det opptråkka faret eller stien … De vendingene som ikke skjer på vanlig vis, men som uttrykker seg på sin helt egen måte.
Du må vende deg fort om du vil ha denne plata i fysisk form.
Johan Hauknes
Hans Kjorstad (fele, komposisjon, grafikk), Frode Haltli (trekkspel), Håkon Thelin (bass), Per Oddvar Johansen (trommer, vibrafon)
