Så er vi over nok en gang over i noe som på mange måter ligger ett godt stykke unna den jazzen vi vanligvis rapporterer om. Men det dreier seg ikke om rock denne gangen. Vi beveger oss isteden andre veien, og over i den tradisjonelle, norske folkemusikken, hvor to av de ledende innenfor tradsjonen, og som også, ofte, tar oss med utenfor de tidligere opptråkkede stiene, og inn i den eksperimentelle musikken.
Hans P. Kjostad startet å spille fiolin, eller fele, som det kalles i folkemusikken, da han var sju år gammel. Han vokste opp i det rike folkemusikkmiljøet i Fron i Gudbrandsdalen, og i voksen alder beveger han seg innenfor flere ulike stilarter som tradisjonell folkemusikk, improvisert musikk, barokk og mer kontemporære uttrykk. Vi har hørt han tidligere med blant andre Frode Haltlis utmerkede Avant Folk, med Billy Meyer, Sanskriti Sherasta Avatar, Miman (med Andreas Røysum) og Vassvik, for å fortelle om spennet i det han holder på med. På denne innspillingen spiller han i tillegg til diverse feler, også indisk harmonium, vokal, seljefløyte, trefløyte, triangel, perkusjon
Rasmus Kjorstad er den som her tar ansvaret for alle de andre instrumentene på plata, fra langeleik, vokal og munnharpe, og han bidrar også med fine felespill.
Albumet består av tradisjonelle sanger og danser de har lært gjennom transkripsjoner og innspillinger, hovedsakelig sangere. Første spor, «Mauren og Engjespretta» er en vuggesang fra Skåbu, hvor teksten gjengir en av Espos fabler. Deretter har vi marsjen «Sinklarmarsjen» oppkalt etter den skotske kommandanten Sinclair, som falt i slaget ved Kringen i Gudbransdalen i 1612. «Katten satt på taket» er en ballade om en katt som går i hi når vinteren kommer.
Etter det kommer tre instrumentale låter. En springleik med tittelen «Graupleiken», en hallingstubb kalt «Pelapipeleik» og springleiken, «Munnharpeslått», som de har lært fra transkripsjoner av historiefortelleren og den jødiske harpisten Olav Åsmundstad (1850-1925). Så følger den gamle balladen «Heilagdagsvandring», skrevet av Knut Soksen som levde fra 1718 til 1792. Denne låten handler om noen som våkner og tenker at de vil gå på tur. Så får vi to korte melodier, «Budeiehull og Huldrelokk» som har blitt sunget av budeier om somrene på setra. Etter disse budeiesangene får vi «Gauken», som er en springleik, og deretter «Bessleiken», en gammel springleik.
«Møllergutmarsjen» er en marsj i tradisjonen etter legendariske Jonas Dokken som levde fra 1883 til 1957, før de avslutter med «Nå e det ende på vårt lag» som er en del av en sang fra begynnelsen av 1700-tallet som folk har sunget på slutten av fester i Gudbrandsdalen siden den gang.
Det som er så fascinerende med denne norske folkemusikken, er at den hele veien ligger tett på det man i Norge forbinder med jazz. Ikke på den måten at de forandrer på de opprinnelige melodiene, for at det skal låte «jazz» av det, men mer at det er noe med fremføringene og improvisasjonene, som gjør at de ligger tett på det mange norske jazzmusikere holder på med.
Nå er det klart at musikere som for eksempel Andreas Røysum og hans ensemble, for eksempel på den utsøkte innspillingen «Andreas Røysum Ensemble», Frode Haltli og hans Avant Folk og for eksempel saksofonisten Karl Seglem bruker den norske folkemusikken i sin jazzrelaterte musikk på en strålende måte. Men å få folkemusikken fra Gudbrandsdalen med fele, langleik og andre instrumenter som ofte blir brukt i folkemusikken der oppe, i relativt tradisjonell innpakning er fantastisk. Og siden disse to musikerne er noen av de mest spennende å følge med på, særlig når det gjelder musikken fra det dalføret de kommer fra, som strekker seg fra Lillehammer og helt opp til Dombås (hvor keyboardisten Ståle Storløkken kommer fra).
Mange i Norge er oppvokst med folkemusikken relativt ufrivillig gjennom NRK-programmet «Folkemusikkhalvtimen», som i «gamle dager» avbrøt enhver sportssending på radio før fjernsynet gjorde inntog i de norske hjem. Derfor er det også mange som har et relativt anstrengt forhold til disse musikalske røttene. Men heldigvis har dette endret seg de senere årene, og vi har fått et voksende og vitalt folkemusikkmiljø i Norge.
Og det som er spesielt med den norske folkemusikken er, at den høres veldig forskjellig ut, alt etter hvor den kommer fra. I Gudbrandsdalen benytter de i hovedsak den vanlige fela, og ikke hardingfele (med understrenger) som lenger sør og vest i landet. Og Hans P. Kjorstad er utvilsomt en av de ledende innenfor felespillet i Norge.
Dette er blitt en strålende plate, som man enten kan danse til, eller bare nyte en søndags formiddag når vinteren er på vei. Dette er det norskeste av det norske, og befinner seg på mange måter tett på den friere musikken som ble utviklet på diverse «loft» i New York på 60- og 70-tallet, med musikere som den gang eksperimenterte seg fram i freejazzen, så som William Parker, David S. Ware, Moondoc, og alle de andre heltene. Og å spille denne på styrke 11 midt på Frederiksberg midt i København, skal bli en glede ettersom været blir mildere, og man kan spille musikk for åpne vinduer. Og jeg gleder meg til «Kjorstad Brothers» igjen kan bli å høre i «kongens by», i Koncertkirken eller på Klub Primi. I’ll Be There!
Jan Granlie
Hans P. Kjorstad (vio, harm, v, seljefl, trefl, triangel, perc), Rasmus Kjorstad (langeleik, v, vio, munnharpe)
