Den svenske pianisten Harald Svensson kommer opprinnelig fra Stockholm, hvor han studerte klassisk musikk. Men interessen for jazz og improvisert musikk kom hos han, som hos så mange andre musikere, snikende etter hvert. På 70-tallet var han stadig på veien med gruppen EGBA og trombonisten Eje Thelin. Sammen med saksofonisten Thomas Gustafsson startet han i 1978 bandet Entra Cameleon, og disse to bandene førte han fra Stockholm og over til vestkysten og Göteborg. Han spilte også i flere år i gruppen Entra, og han har fem plater i eget navn før hans nyeste som akkurat er ute. Han var hedersgjest under Umeå Jazz Festival i 2012, og hans plateproduksjon er stor, mest på grunn av en rekke plater med Entra, men også med Eje Thelin og Anders Jormin.
På hans nyeste utsendelse møter vi et relativt stort band med kremen av musikere fra Göteborg-regionen. På bass møter vi Nina De Heney, Staffan Svensson spiller trompet og flugelhorn, Signe Lykkebo Dahlgren spiller tenorsaksofon og bassklarinett, Isak Hädtjärn spiller klarinett, vi møter Karin Wiberg og Eva Lindal på fiolin, Niclas Rydh på trombone, Sara Nilsson på bratsj, Henrik Wertel på trommer og perkusjon og Emma Augustsson på cello, ved siden av Harald Svensson på piano.
Vi får seks komposisjoner, alle gjort av Svensson, og det er en velorganisert og spennende, moderne, improvisert reise vi får være med på. Allerede fra start med komposisjonen «Dawn» synes jeg ensemblet overrasker med spennende musikk, et godt stykke unna de tidligere banda vi har hørt Svensson være med i. Dette er, i stor grad, strukturert improvisasjon med en stor grad av frihet til musikerne. Og denne friheten synes jeg de bruker godt. De følger Svenssons henvisninger i stor grad, men der det åpnes opp for mer «frittgående» improvisasjoner, benytter de sjansen godt. Men, som sagt, det meste er strukturert, og innimellom kan musikken nesten virke som et klassisk verk
I tredjesporet, «Siesta» er mye mer en «nedpåbikker» av skandinavisk format enn en latinsk siesta, selv om man begge steder slapper av. Dette er en finurlig sak hvor man bør følge nøye med i hva som foregår i bandet, og en komposisjon (for det er det det er) man helst skal oppleve på konsert for å få fullt utbytte av, tror jeg. Her er alt nedpå, og alle musikerne følger Svenssons retningslinjer til punkt og prikke.
Stemningen skifter nesten brutalt når «Latcho Drom» går i gang. Hvis man fant roen med «Siesta», så våkner man med et rykk når denne komposisjonen starter. Denne er også veldig komponert, men gir plass for at musikerne kommer med ideer, noe som gjør låten spennende. Også denne strekker seg mot det klassiske og moderne, kanskje mest på grunn av at strykerne spiller en viktig rolle. Men det er noe av det som gjør denne innspillingen spennende. Musikken utvikler seg hele tiden. Den vokser og synker, blir intim og nær i ene øyeblikket før den er vidåpen i neste og varierer fra minutt til minutt, slik god musikk gjerne skal gjøre. Og her gjøres det med stil!
«Weed» er nesten som en fortsettelse av «Latcho Drom». Her får vi et fint innspill fra Dahlgren og hennes tenorsaksofon, som er med på å åpne komposisjonen og få oss til å sitte ytterst på stolen og følge med. Så blander flere av blåserne seg inn og vi får en fin utvikling av låten, men selv om det er jazz, så låter det veldig klassisk allikevel.
Så avslutter de denne spennende platen med «Nightfall», som er den perfekte avslutningen og «landing» på denne spennende reisen. Det går stille og mykt i «landingen», musikerne kommer inn med små innspill som trekkes videre med i komposisjonen, mens Svensson og hans piano ligger og kontrollerer det hele. Og det hele er vakkert som en solnedgang ved kysten en varm sommerkveld.
Harald Svenssons nye plate er et svært gjennomarbeidet produkt, som skjeler like mye mot det klassiske som til jazzen. Hele veien har han full kontroll over det som skjer musikalsk, men han gir de enkelte musikerne muligheten til å bidra med innspill som er med på å gjøre platen spennende. Musikerne lystrer det minste vink fra Svensson, og alle har vært med på å bidra til at dette er blitt en litt melankolsk innspilling som gjør inntrykk.
Jan Granlie
Harald Svensson (p), Nina De Heney (b), Staffan Svensson (tp, flh), Signe Lykkebo Dahlgren (ts, bcl), Isak Hädtjärn (cl), Karin Wiberg (vio), Eva Lindal (vio), Niclas Rydh (tb), Sara Nilsson (viola), Emma Augustsson (c), Henrik Wertel (dr, perc)
