På skive

HARPREET BANSAL BAND

«Movemants»
JAZZLAND, 377 930 6

Fiolinisten Harpreet Bansal er oppvokst i den nordindiske, klassiske musikktradisjonen, med faren som den første læreren. Hun er født og oppvokst på Torshov i Oslo, og har den senere tiden dukket opp i flere spennende kombinasjoner av jazz og verdensmusikk. Ved siden av Bansal består hennes band av Andreas Brattlie på tablas og perkusjon, Adrian Fiskum Myhr på bass, Vojtech Prochazka på harmonium og Javid Afsari-Rad på santur (en slags hammer dulcimer av i iransk eller mesopotansk opphav). I tillegg har de også invitert med cellisten Svante Henryson med på plateinnspillingen. I tillegg kan det virke som at lydtekniker Audun Strype har vært en svært viktig «stemme» i produksjonen, i og med at han nevnes i line-upen. Han har for øvrig også mastret platen og vært medprodusent sammen med Bansal.

Bandet spiller ny musikk skrevet av Bansal, som i stor grad er basert på den indiske raga-tradisjonen. Arrangementene er et samarbeid mellom henne og de andre musikerne, og fokuserer på lekenhet, kontraster og inprovisasjon. Bandet er en utvidelse av Bansals trio, og med bass og santor i tillegg, pluss cello, åpner det for nye lydlandskap.

Vi får sju låter, hvorav den fjerde, femte og sjette, «Walk in/Walk out» «henger sammen» i en låt. Og de starter med «Cirrus», og jeg føler umiddelbart at det ikke bare er indiske toner i det vi får høre, menm også noe som, med letthet, kan kobles til den norske og skandinaviske folkemusikken. Kanskje er grunnen til det, at avstanden egentlig ikke er så stor som man skulle tro. Og med Bansals fiolinspill, som sikkert har blitt påvirket fra Norge fra hennes år i landet, så får vi en fin blanding. Men etter at introen er gjennomført, fører Bansal oss over skyene og hele veien til sitt hjemland, India, men ikke uten at de andre musikerne er med på å farge musikken.

I andresporet, «Brahmya» åpner det hele med noe jeg nesten kan banne på er gitar, men det er nok den godeste Henryson, som trakterer celloen som var det en klassisk gitar, før Bamsal kommer inn med vakkert fiolinspill. Og her befinner vi oss trygt og godt i den nordindiske musikken. Med strålende samarbeid mellom Bansal og Henryson.

Tredjesporet, «Laipat Nagar», endrer lydbildet nesten totalt. Her kommer harmonium og tablas med fra start, og i i9ntroen føler jeg nesten at vi er havnet i en travel andlegate i en storby i India. Men når Bansal kommer inn med sine fiolinstrøk, roer det seg ned og musikerne finner sin plass i det eksotiske landskapet. Og ved å slippe bassen litt fram i lydbildet, blir dette originalt og fint. Harmonium-spillet til Prochazka fungerer fint sammen med Bansals fiolin, og det er blitt en låt å drømme seg bort i.

Så følger den tredelte «Walk in/Walk out», hvor Fiskum Myhrs bass åpner, og vi egentlig bare sitter og venter på Ravi Shankars sitar.  I stedet får vi Henrysons piccicato-spill på celloen, eller er det Bansals fiolin(?) i en relativt avansert melodisk linje, som nærmers frittgående jazz på en fin måte. Deretter kommer harmoniumet inn, og vi kan sveve med bandet gjennom de tre sekvensene, som nesten fungerer som en indisk suite. Vakkert, og med helt riktig spill av både Bansal og hennes medmusikanter. Den siste delen kan kanskje like godt være en dansemelodi fra Bansals hjemtrakter (?), som swinger fint og hvor selv en som aldri har satt sine føtter i India, nesten får lyst til å danse.

Så avslutter de med den den raga-lignende «Aspects of Om», hvor Bansal spiller lange toner på fiolinen, slik vi elsker det i denne musikktradisjonen. Dette er en nydelig låt, som sammen med det indiske, også har noen nordiske trekk. Særlig i det Fiskum Myhrs bass kommer inn, sammen med tablas, før resten av bandet kommer inn, og vi får en deilig avslutning på platen, med et nydelig bidrag fra santren til Afsari-Rad.

Mange forbinder den musikken man får fra disse delene av verden med masse eksotiske krydder, esoteriske følelser, yoga og annet som har med rensing av sjela å gjøre. Men jeg synes den musikken vi får servert her, langt overgår det man ellers plasserer innenfor det litt forhatte «new age»-landskapet. Dette er ren og skjær folkemusikk, laget av en fiolinist fra India som bor i Oslo, som ikke har glemt sine røtter fra hjemlandet. Men hun og medmusikantene tilfører musikken nye elementer, som er med på å gjøre musikken original, spennende og personlig.

Kanskje kunne jeg ønsket meg et litt «åpnere» lydbilde, for jeg synes det innimellom blir litt for «tett», og at det kan være vanskelig å skille de enkelte instrumentene fra hverandre. Men, i den store sammenhengen, betyr denne innvendingen ingenting.

Det høres ut som Harpreet Bansal har funnet seg godt til rette i Oslo, og at hun trives. Og vi håper virkelig Oslo setter pris på å ha henne der. For musikere og kulturformidlere som henne, trenger både Oslo og andre byer i Skandinavia og den vestlige verden. Og i de sekvensene hvor hun nærmer seg det norske, får vi en helt ny type musikk som forener de to musikktradisjonene på en fin måte.

Jan Granlie

Harpreet Bansal (vio), Andreas Brattlie (tablas, perc), Adrian Fiskum Myhr (b), Vojtech Prochazka (harm), Javid Afsari-Rad (santur, Svante Henryson (c)

Skriv et svar