Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

HARRIS EISENSTADT

«Canada Day Quartet Live»
CLEAN FEED, CF535CD

Harris Eisenstads Canada Day-prosjekt var opprinnelig en kvintett, men bandet har gjennomgått flere endringer gjennom årene. En periode opererte de som oktett (den originale kvintetten pluss hornene til Jason Mears, Ray Anderson og Dan Peck), som kvartett (uten Chris Dingman på vibrafon) og trio (under en fersk turné i Russland). Nå er de tilbake i kvartettformatet, med bare et melodi-instrument, Nate Wooleys trompet, et piano, spilt av Alexander Hawkins, og en kontrabass, i hendene på Pascal Niggenkemper og kapellmester Eisenstadt på trommer.

Vi har vært innom Eisenstadts Canada-Day-prosjekt tidligere her på salt peanuts* og vi har tidligere anmeldt platen «On Parade in Parede» [CLEAN FEED[, og anmeldelsen kan leses HER, og hans plate, «Old Growth Forest» [CLEAN FEED] fra 2015, hvor han spiller med Jeb Bishop (tb), Tony Malaby (ts) og Jason Roebke (b). Anmeldelsen kan leses HER.

Harris Eiselstadt er prosjektets trommeslager og komponist, og selv om platetittelen tyder på at man befinner seg i Eisenstadts hjemland, så er opptaket fra en konsert i AJMI-klubben i Avignon i Frankrike.

Alle låtene/komposisjonene har med navnet Paschiavo i navnet. Dette er en liten landsby i Sveits, hvor Eisenstadts kone, Sara Schoenbeck, Eisenstadt og deres barn tilbragte tre uker sommeren 2017. Eisenstadt var en del av Uncool Artist Residency Program, og han skrev masse musikk i løpet av de tre ukene. Og alle komposisjonene på denne liveinnspillingen er låter han skrev under det oppholdet.

Og de starter med «Poschiavo 35», en typisk, nyere akustisk låt, hvor det fritt improviserte får stort spillerom. Spesielt legger vi merke til trompeteren Nate Wooley, som på sedvanlig måte utnytter trompetens muligheter til det ytterste. I tillegg får vi en strålende solo av pianist Alexander Hawkins, over et fint komp fra Pascal Niggenkemper og Harris Eisenstadt.

De fortsetter med «Poschiavo Four-Voice 3», hvor Hawkins særegne og spesielle pianospill åpner, og vi legger godt merke til hans utrolige alsidighet i spillet. Vi har fulgt ham noen år nå, og stadig kommer han opp med spennende og kreativt spill, som nesten ingen gjør ham etter. Dette er en flott ballade, hvor, til og med, Wooley holder seg i skinnet, og både Niggenkemper og Eisenstadt leverer nydelige bakgrunner for Hawkins delikate og spennende pianospill. I tillegg får vi også en deilig bass-solo fra Niggenkemper, som nesten er verdt plateprisen alene. Og det er noe nordisk over denne balladen, som like gjerne kunne vært gjort av et band fra Sverige eller Norge. Men det er allikevel noe vemodig og eget i måten låten er skrevet på og blir spilt på. Nydelig!

«Poschiavo Four-Voice 1», er også en relativt neddempet komposisjon, med fint trompetspill fra Wooley, hvor en relativt ung, Kenny Wheeler dukker opp i bakhodet, og ditto fint pianospill fra Hawkins, mens «Poschiavo 36», er friere i formen, og Wooley åpner med kreativ trompetutnyttelse, hvor han nok engang beviser hvor særpregede lyder man kan få ut av trompeten, noe Wooley er en mester på, og som jeg nesten bare kan huske er blitt gjort såpass bra av Lester Bowie tidligere. Og låten er litt «godspel» slik mange av Bowies komposisjoner var, med et litt tungt og swingende komp under trompetsoloen. Dette er en lengre komposisjon hvor stemningene skifter med jevne mellomrom, alt etter hvem som har solistrollen. Og når Hawkins tar over og viderefører Wooleys solo, er vi nesten inne i landskapet hvor Cecil Taylor oppholdt seg i perioder. Men her synes jeg det swinger mer enn det gjorde hos salige Taylor. Men det er noe med hvordan Hawkins «angriper» pianotangentene som kan minne om Taylor. Her er også kapellmesteren adskillig mer aggressiv, og pusher de andre musikerne framover på en strålende måte.

I «Poschiavo Four-Voice 4», er vi litt tilbake i det fritt improviserende balladelandskapet, med kreativt bass-spill i åpningen, hvor det nesten hørs ut som han kjefter og irettesetter de andre musikerne. Og før han avslutter sin solo, er han nesten litt truende i «språkbruken», slik at, når de andre kommer inn, er det med vakkert og lyrisk spill. Både Wooley og Hawkins er blitt skremt, og leverer vakkert og lyrisk spill, mens Niggenkemper innimellom gjør de to oppmerksomme på at han er til stede og passer på. Og hele veien er dette løst og ledig, og veldig fint.

I «Poschiavo 8», har de tydeligvis blitt enige om hvordan dette skal være. Kanskje har Eisenstadt satt ned foten, og forklart hvem som er lederen i bandet. For her er vi tilbake i det litt friere landskapet, hvor det høres ut som alle fire kan boltre seg som de vil. Vi får, innledningsvis, en løs og fint trommesolo fra kapellmesteren, før de er over i en hardtswingende sekvens, hvor man kan høre at alle fire er venner igjen, og enge om hvordan dette skal gjøres. Og da blomstrer alle fire musikerne. Vi får en pianosolo som nærmest gnistrer av kreativ, kunstnerisk utfoldelse, før Wooley igjen er tilbake med mer avdempet spill enn tidligere, men like kreativt og flott.

«Poschiavo Four-Voice 2», er nok en vakker ballade i det friere landskapet. Men til å være disse musikerne, er det nesten overraskende «streit». Men Wooley klarer ikke helt å holde seg i skinnet, og leverer en ytterst flott solo, som i tonespråket nesten er tilbake i Armstrongs tone, men oppdater til 2018, slik nesten bare Wooley gjør. Vi får en fin pianosolo, med en litt skarp tone i pianoet (for jeg tror ikke han spiller på et stort Steinway-flygel på denne klubbjobben). Men det spiller ingen rolle om tonen er skarp, for den passer perfekt inn i denne sammenhengen.

Så avslutter de med «Poschiavo 9», en låt som på mange måter oppsummerer det vi har fått høre tidligere. Kreativt spill fra alle fire, hvor de utfyller hverandre på en fin måte. Og selv om de ikke avslutter med «brask og bram», men serverer en låt i mid-tempo, synes jeg det hele på mange måter faller på plass i denne komposisjonen. Det kreative, energien, samspillet og de gode ideene, sammenfattes i de fires innsats, og, selvsagt, får vi strålende spill fra Hawkins i en frisk og fri solo, som nærmest tar oss med på en rundtur i den moderne pianohistorien.

«Canada Day Quartet Live» er blitt en ytterst spennende musikalsk opplevelse. Vi møter fire ytterst kreative musikere som storkoser seg i selskap med hverandre, og alle åtte komposisjonene til Eisenstadt gir åpninger for mye «lek» og kreativ utfoldelse. Tøft!

Jan Granlie

Nate Wooley (tp), Alexander Hawkins (p), Pascal Niggenkemper (b), Harris Eisenstadt (dr)

 

Skriv et svar