Den danske gitaristen Hasse Poulsen, har de senere årene vært bosatt i Frankrike, og sammen med trioen Das Kapital, har han gjort en rekke spennende plater og konserter. Han opererer også mye i andre mer eller mindre ad hoc-konstellasjoner, og den senere tiden har han oppholdt seg mye i Danmark. Som soloartist kjenner vi han blant annet via plater som «The man they call ass sings», «Not Married Anymore» og band som Toms’s Wild Years, Busking, SighFire, Free Folks og med Eric Plandé Trio.
Thomas Fryland er en dansk trompeter som har utgitt en rekke plater og reist på turneer med blant andre Phil Woods, Benny Golson, Maria Schneider, Eric Alexander, Renee Rosnes, Sam Yahel, Kenny Drew, Niels-Henning Ørsted Pedersen, Bob Mintzer, Mike Sterm Tim Hagans, Duke Jordan, Toots Thielemans og Ivan Lins. Han har utgitt en rekke plater i eget navn, med «Book of Psalms volume 1» med Per Møllehøj og Jesper Bodilsen, som den seneste.
I forbindelse med innspillingen av «Dream a World» i Hot Hut Studios i København, spilte de også noen konserter i byen, blant annet i JazzCup (anmeldelse av konserten kan du lese HER).
På deres duoplate, får vi 13 låter laget av andre, både innenfor det klassiske og popmusikken, og kun litt fra jazzens verden, pluss et requiem skrevet av Poulsen. Og mye av det vi får servert fikk vi også høre på konserten i JazzCup, og de starter mede Bob Dylan og hans «The Times They Are A’Changin’», og jeg tenker før jeg setter på platen, at dette kan være noe man kunne fått på plate med Bill Frisell. Og det er det åpenbart, men Poulsen og Fryland behandler disse, mer eller mindre kjente låtene, på en helt annen måte enn Frisell ville gjort.
Fryland trakterer både trompet og flugelhorn, og i Dylans kjente låt, er det flugelhornet som fører an, nesten i et Palle Mikkelborgsk musikalsk landskap, men adskillig mer «på hugget» enn de lyrske spillet fra Mikkelborg. Her får vi låten temmelig «rett fram» med Frylands fine tone i front, før de er over i Sergio Ortegas «El Pueblo» med Poulsens litt melankolske gitar som førende element. Også denne låten er temmelig «rett fram», og når Fryland kommer inn, er dette mer klassisk en jazz. Men det fremføres vakkert og flugelhornlyden til Fryland høres veldig klassisk ut.
Deretter følger Simon Grortians «Bønnen er et bølgeslag» arrangert av Poulsen, «Langston Hughes» «I Dream A World», fra Poulsens tidligere Hughes-prosjekt som kom for noen år siden, hvor vi får høre Poulsen som vokalist, Leonard Cohens «Hallelujah», Shiller og Beetovens «An Die Freude», med en nydelig flugelhornsolo, Roger Waters «Another Brick in the Wall», som det er vanskelig å gjøre noe mer ut av enn originalen, John Lennons «Imagine», som umiddelbart tar oss til den gamle versjonen med Palle Mikkelborg, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Kenneth Knudsen, uten at Poulsen og Frylands versjon er noen kopi, de gjør sin egen versjon, men når du får en vakker trompetversjon av denne, er det vanskelig å ikke sammenligne. Vi får Boris Vians «Le deserteus», den gamle protestvisen vi lærte i skolen i Birgitte Grimstads sterke, norske versjon, Oscar Petersons «Hymn To Freedom», som i utgangspunktet var en hyllest til de afrikanske landene som hadde løsrevet seg fra kolonimaktene, og som fremføres på en nydelig måte, med stor respekt for Petersons originalversjon, før vi får Ed McCurdys «The Strangest Dream», en låt «alle» på 60-tallet lærte seg og som ble fremført i en rekke musikktimer på solene rundt om. Det var vel Cornelis Vreeswijks versjon «I natt jag drömte» som var grunnen til at man skulle lære seg denne, i tillegg til at den ikke inneholdt altfor mange vriene akkorder til at man kunne få det til. Her får vi en adskillig mer akseptabel versjon, før vi får Simon Grotrians «Måske i morgen», som gir et slags håp om at ting vil bli bedre etter hvert, og at «alt skal bli bra», som er det norske mantraet i denne korona-tiden, og Poulsens nydelige «Requiem», som han skrev i forbindelse med at Simon Grotrian forlot denne verden sommeren 2019. Her gjøres den akkurat slik Poulsen har skrevet den uten improvisasjoner, og er et fint minne over lyrikeren og forfatteren Grotrian, før de runder av med Bob Thiele og George Weiss «What A Wonderful World», som mest er kjent fra Louis Armstronds versjon. Her får vi den i en lyrisk og vakker versjon, som er helt annerledes enn «Satchmos», og nesten så denne kunne vært gjort av Palle Mikkelborg.
Jeg føler at selv om dette er innspilt før korona-pandemien gjorde livene våre helt annerledes, kunne platen like godt vært laget under pandemien, for det blir lett å sammenligne den med for eksempel Mikke Plougs utmerkede plate «Balcony Lullabies», som ble laget i pandemien første fase (les vår anmeldelse av den HER). Man kan på mange måter finne mye trøst i denne musikken. Det er en plate som kan spilles når det ser som mørkest ut i verden utenfor ens fire vegger, og hvor man trenger noen å kommunisere med.
Poulsen er en gitarist som kan bevege seg fra det frieste innenfor jazzen til nydelige tolkninger av mer kjente «standarder» innenfor nesten hvilken som helst musikkstil, og Frylands trompet- og flugelhornspill er hele veien lyrisk og vakkert. Og den som etter hvert er gått grundig lei av alle versjonene av Cohens «Hallelujah», kan rett og slett bare hoppe over den her, selv om de gjør den på en ytterst respektfull og behagelig måte, med en fin gitarsolo fra Poulsen. For det finnes en rekke andre utmerkede tolkninger av andre mer eller mindre kjente låter her, som man får nydelige versjoner av.
Og hele tiden er versjonene gjort med stor respekt for opphavsmennene. Og som musikere er disse to helt perfekte til å lage sine egne tolkninger. Selv om jeg gjerne kunne tenkt meg at de gjorde flere av låtene mer til sine «egne», med mer utstrakt improvisasjon, blir jeg imponert over hvor lett og ledig det er gjort, og hvor vakkert de to spiller.
Jan Granlie
Hasse Poulsen (g, v), Thomas Fryland (tp, flh)
