Den finske pianisten og komponisten Heikki Veli Uolevi Sarmanto ble født den 22. juni 1939 i Helsinki. Han begynte å spille jazz på 60-tallet, og han studerte først ved Sibelius Academy i hjembyen og senere ved Berklee College of Music i Boston mellom 1968 og 1971. I 1970 ble han valgt som ‘Årets jazzmusiker’ i Finland, og året etter vant han priser på Montreux Jazz Festival i både piano- og combo-kategoriene. Han har utgitt rundt 40 innspillinger, en rekke publiserte partiturer og sangbøker, i tillegg til filmmusikk. Han har samarbeidet med musikere som Sonny Rollins, Art Farmer, Helen Merrill, George Russell og Jeannine Otis, i tillegg til kunstnere som barytonen Jorma Hynninen, Finlands Radios Symfoniorkester og Tapiola barnekor.
Premieren på hans prosjekt, «New Hope Jazz Mass» ble gjort i mai 1978, først på Ward Melville High School på Long Island og deretter den offisielle premieren på St. Peter’s. Høsten samme år ble det holdt tre konserter i Temppeliaukio-kirken i Helsinki, (også kjent som Klippekirken), som er en luthersk kirke, et arkitektonisk vidunder bygget inn i grunnen og steinene i Töölö-området i Helsinki, designet av Timo og Tuomo Suomalainen i 61, og bygget i 69. Da koret kom for å holde Temppeliaukio-kirkens konserter på Helsingforsfestivalen (Helsingin juhlaviikot) måtte de gjøre tre konserter som alle ble utsolgt. Så dro de ut på veien, og gjorde fire eller fem av de største byene i Finland, før koret dro tilbake til Amerika.
For de som ikke fikk anledning til å høre disse konsertene, ble de tatt opp og spilt inn direkte på bånd av den profesjonelle innspillingsingeniøren Juoko Ahera, og den første konserten ble utgitt på FINLANDIA Records i 1979 (CAT#FA 201) som en dobbelt-LP.
Men nylig fant Heikki Sarmanto den andre konserten fra Temppeliaukio-kirken på noen kassetter, innspilt den 8. september 1979. Han kontaktet Jazzaggression records for en mulig utgivelse, og ifølge presseskrivet er dette en bedre konsert, og ensemblet er mer selvsikkert med Pekka Pöyry (sopran- og altsaksofon og fløyte) og Seppo Paakkunainen (sopran- og tenorsaksofon og fløyte) som bytter på og bytter litt rundt hvem som sto for solo i forskjellige deler. Alle de 12 låtene er remasteret, og komponistens favorittversjon av jazzmessen er publisert for første gang.
Ved siden av Sarmanto på piano, Pakka Pöyry og Seppo Paakunainen på saksofoner og fløyter, får vi høre Marija Hapuoja på sopran vokal, Esko Rosnell på perkusjon, Pekka Sarmanto på bass og Greg Smith Vocal Quartet, bestående av Rosalind Rees (sopran), Fay Kittelson (alt), Thomas Bogdan (tenor) og Walter Richardson (bass), samt Long Island Symphonic Choral Assosiation, med Gregg Smith som dirigent.
Og det er et mesterlig og stort verk Sarmanto har laget. Og de starter med «Duke and Trane», og da vet vi hvilket musi9kalsk landskap de beveger seg inn i. Dette blir en slags «A Love Supreme», med en gjentagende basslinje som ligger under og holder kor, vokalsolist og blåserne på plass. Men samtidig som vi får en klar assosiasjon til Coltranes mesterverk, er det noe grunnleggende finsk over musikken som er gjenkjennbart. Og i front troner de to saksofonistene med utmerket spill, og det er tydelig at John Coltrane var en slags ledestjerne for begge. Åpningssporet, og andresporet, «Glory To God In The Highest» er de to lengste låtene, og jeg hadde vært fornøyd med kun de to. Men her får vi mye mer. Og hele veien gjennom de 12 låtene er dette musikk som er mektig, spennende og ytterst gjennomarbeidet og flott, med utmerkede solister og ensemblemusikere. Andresporet er ikke like mye Coltrane, men mer nesten som en slags musikal i starten, før en utmerket fløytesolo (jeg tror det er Paakkunainen) legger seg på toppen over korsangerne og bandet. Men når koret «overtar», er musikken nesten som hentet fra en avslutning på en storslagen musikal. Men da korsangerne tar seg en pause og en av saksofonistene kommer inn, er vi inne i et finsk jazzlandskap som må ha vært originalt og fremtidsrettet i 1978.
Deretter får vi «We Are God’s Holy Temple» med hele ensemblet, og vi får mektig kirkemusikk gjort på jazzens premisser, hele veien fram til de avslutter med den fine «Thank The Lord».
Heikki Sarmanto har, muligens, gjort sitt største og mest gjennomarbeidede verk med New Hope Jazz Mass. Og med John Coltrane i bakhodet, samtidig som han har sett seg over skulderen til nyere musikaler som «Jesus Christ Superstar» og «Hair» (for å nevne de to jeg kjenner), har han laget et mektig, religiøst mestyerverk, som jeg er svært glad for at Fredrik Lavik i Jazz Aggression nå har gjenutgitt.
Å sitte å lytte til denne musikken i det julen er i ferd med å gjøre sitt inntog, er en utmerket måte å bruke denne tiden på. Solen har akkurat snudd, og det går mot lysere tider (i alle fall kan vi håpe det). Og som et svært godt alternativ til de mer kommersielle julesangene, er Sarmantos mesterverk et svært godt alternativ. Også er coverbildet et kunstverk av Svein Finnerud, intet mindre!
Jan Granlie
Heikki Sarmanto (p), Marija Hapuoja (vokal), Pakka Pöyry (ss, as, fl)m Seppo Paakunainen (ss, ts, fl), Esko Rosnell (perc), Pekka Sarmanto (b), Greg Smith Vocal Quartet, Rosalind Rees (sopran), Fay Kittelson (alt), Thomas Bogdan (tenor), Walter Richardson (bass) + Long Island Symphonic Choral Assosiation, Gregg Smith (cond)
