Den svenske komponisten og pianisten Henrik Lindstrand kommer fra Örebro, men er bosatt i København, og er musiker og komponist. Han er mest kjent som keyboardist og gitarist i det danske rockebandet Kashmir, som han ble med i i 2000 etter å ha turnert med bandet året før. Han har også vært med på utgivelser med Lars H.U.G., Sanne Salomonsen og Søren Sko. Hans medvirkning i Kashmir utgjør en sentral del av Lindstrands kreative liv, men er samtidig bare ett lag i en omfattende musikalsk karriere.
Han begynte å spille piano da han var 3 år, og ble uteksaminert fra Rytmisk Konservatorium i København i 1998, en by han flyttet til i 1994. I tillegg til å gi ham en utdannelse, tjente Rytmisk Konservatorium som en inngangsport til Københavns musikkscene og karrieren som studio- og livemusiker for et bredt spekter av band og artister. Dette var også grunnen til at han krysset veier med Kashmir, nemlig som livemusiker på deres «The Good Life»-turné i 1999, oog han ble fullverdig medlem av bandet i 20000. Han debuterte med dem i 2001 på EP’en Home Dead og i 2003 på albumet Zitilites. Gjennom karrieren har Kashmir så langt gitt ut syv studioalbum, samt et stort antall andre utgivvelser og prosjekter. Bandet har vunnet en rekke priser og jobbet med produsenter som Tony Visconti James Guthrie og Andy Wallace. De har spilt inn med David Bowie og Lou Reed, og har gjennom årene opprettholdt en eksperimentell og utfordrende tilnærming til musikk, noe som har resultert i et internasjonalt publikum. I tillegg til Kashmir, bruker Lindstrand sine evner for arrangement og komposisjon i forbindelse med en karriere som filmkomponist.
Nå er han ute med soloproduksjonen Klangland, som er innspilt i Berlin av med Francesco Donadello og dirigert av Robert Ames som til daglig er dirigent for The London Contemporary Orchestra. Og vi får 11 komposisjoner, hvor det stillferdige og melankolske spiller hovedrollen. Her er en rekke strykere involvert, noe som gjør den melankolske musikken, kanskje, enda mer melankolsk. Men det er Lindstrands piano og komposisjoner som hele veien spiller hovedrollen. Strykerne er, slik det er relativt vanlig i slike prosjekter, med for å «fylle ut» og gjøre dette til noe mer enn Lindstrand som soloartist.
Og gjennomgående er dette vakker musikk. Og det er musikk som jeg sjelden setter meg ned med, selv om det unektelig er godt for både kropp og sjel å sette seg ned med Lindstrand komposisjoner. Jeg tror kanskje jeg hadde satt enda større pris på musikken om den, for eksempel, hadde vært assistert av en naturfilm, for dette kun, mer enn gjerne vært et soundtrack for en vakker naturfilm, eller jeg ville, kanskje helst, ha hørt verket på konsert i en storslått konsertsal med gode seter og et utmerket symfoni- eller kammerorkester som følge.
Men det låter (nesten) usigelig vakkert hele veien. Lindstrand skriver relativt enkle komposisjoner, men ii en slik sammenheng fungerer de utmerket. Og o stunder da jeg har fått (nesten) for mye fritt improvisert musikk, kan det være deilig å putte Henrik Lindstrands plate i spilleren.
Jan Granlie
Henrik Lindstrand (p, arr), Per Ekdahl (arr), Anna Faber (vio), Anne Sophie Bereuter (vio), Ava Bahari (vio), Emmanuelle Bernhard (vio), Fabiana Striffler (vio), Julia Smirnova (vio), Maria Reich (vio), Susanne Zapf (vio), Timoti Fregni (vio), Wojtek Garbowski (vio), Ian Anderson (viola), Janeks Niklavics (viola), António Novais (c), Konstantin Manaev (c), Killia Keyes (c), Simone Drescher (c), Caleb Salgado (b), Thommy Andersson (b)
