«Mørketid» er debutalbumet til tubaisten og flugaboneisten Hermann Arntzen Hestbek og hans ensemble. Det inneholder jazzmusikere fra NTNU i Trondheim, Griegakademiet i Bergen og Fridhems Folkhögskola i Svalöv i Sverige. Musikken på platen har vært en del av Hestbeks stipendprosjekt ved Sund Folkehøgskole. I følge presseskrivet «søker Hermann Arntzen Hestbek å utforske det å være utsatt for den mørkeste tiden av året; en tid preget av dårlig søvn, vinterdepresjon og kuldegrader. Hvordan påvirker det oss? Hva skjer med tankene våre når Tellus vender seg bort fra solen? Og hva med de som trosser alt det ovennevnte og reiser på ekspedisjoner til Nordpolen?» Disse spørsmålene har vært inspirasjonen for Hestbek mens han skrev musikken og sydde den sammen med smakebiter og tekster. All musikken er komponert av Hestbek, men alt er arrangert sammen med ensemblet med en hensikt å gi rom til hver enkelt musiker og hans/hennes musikalske særpreg.
Det er tydelig at det å studere jazz på Sund Folkehøgskole er en kreativ tid. Og etter hvert har folkehøgskolen på Sund, ikke langt fra Trondheim blitt det ledende stedet for utdanning før man søker seg inn på den høyere musikkutdannelsen i Norge eller i andre land.
Og med en tittel som «Mørketid» ligger alt til rette for at vinterdepresjonene skal komme enda sterkere på oss enn de allerede er. Men jeg synes Hestbek og hans unge ensemble løser mørketiden på en fin måte.
Det krever en hel del å lage ensemblemusikk med vokalelementer. Og å implementere vokalen naturlig inn i musikken, både med ordløs sang og resitasjon fra Siv Aurlund er spennende, men ikke nytt, men som dessverre er altfor lavt mikset til at en gammel sullik som meg, med svekket hørsel, får med seg hva som resiteres i åpningssporet, «Sommersolverv». Dette er jo er den lyseste dagen i året – og kanskje er det ment at det herfra og ut bare skal bli mørkere og mørkere. Men dette er en strålende låt, hvor tubaen er det førende instrumentet, noe som gir en litt brass-aktig stemning. I tillegg blandes det inn noe som nesten kan minne om bluegrass fremført på fiolin, og låten utvikler seg til en riktig godbit.
«Det vi ikke snakker om/Mørket» starter som en fin ballade med vokal og tuba, som gir et fint. Men i bakgrunnen er det en kvinnestemme som blant annet snakker om at alt bare er et ork, som er vaskelig å få med seg tydelig. Men grepet er originalt og spennende. Og når de andre musikerne kommer inn er det fin flyt i låten, hvor vibrafonen til Amund Stenøien får utfolde seg.
«Den blå timen» er kanskje den vakreste tiden på døgnet i Norge. Da himmelen farges mørk blå og man befinner seg i overgangen mellom dag og kveld. Det har Hestbek og hans medmusikanter fanget på en fin måte, selv om jeg også her mener vokalen er mikset altfor lavt. Jeg vil gjerne høre mer vokal, for den vokale innsatsen er utmerket, og her fungerer det fint sammen med ensemblet.
Og slik fortsetter det gjennom de sporene. Og da de avrunder med «Vintersolhverv» har jeg ikke merket et eneste snev av vintertidsdepresjoner eller annet man kan «gå i kjelleren for» i løpet av den mørke tiden. Og det er en fin feiring av vintersolverv denne gjengen bedriver, med strålende spill over hele linja.
På «Mørketid» møter vi en gjeng unge, lovende musikere, som kommer til å markere seg sterkt innenfor musikklivet i Skandinavia de neste årene. Hestbek har skrevet fine komposisjoner og han er en utmerket tubaist, og de utvalgte musikerne takler komposisjonene på en utmerket måte, og selv om jeg flere ganger har litt problemer med å høre vokalen godt nok, så spiller ikke det så stor rolle. Dette er blitt en deilig plate, som vil lyse opp tiden framover til solen igjen begynner å varme våre iskalde kropper og naturen igjen våkner til liv. Og coverkunsten til Carl Johan Johansson er formidabel!
Jan Granlie
Siv Aurlund (v), Børge Brustad (vio), Tuva Viktoria Lundberg Olsson (tp), Guro Kvåle (tb), Amund Stenøien (vib), Hermann Arntzen Hestbek (tuba, flugabone), Elias Alexander Green Baadsvik (dr, perc)
