Den norske vokalisten Hilde Hefte holder til i Kristiansand, og har holdt det gående som vokalist, låtskriver, tekstforfatter og musiker i mange år. Men hele tiden har hun ligget litt under radaren for de store festivalene og konsertarrangørene. Det bør hennes nye plate «Quiet Dreams» gjøre noe med.
Hun har bakgrunn fra teatermiljøet, og har sin utdanning fra Barratt Due musikkinstitutt med piano som hovedinstrument og sang som biinstrument. Senere tok hun gså teaterutdannelse, og har hatt roller ved Agder Teater. Hennes første plate i eget navn kom i 1999 («Round Chet’s Midnight»), og etter det har det kommet seks plater i hennes navn, før årets fine album.
For det er en fin, og ikke minst overraskende plate hun har kommet med. Det starter med hennes egen «Come Fly With Me» hvor vi hører hennes klare vokal sammen med instrumentet samsula, og åpningen er slik at man spisser ørene og nesten blir tvunget til å konsentrere seg. En relativt enkel sang, som Hefte gjør mye ut av.
Så fortsetter hun med sin egen «The Sea», hvor hun ved siden av vokal trakterer forskjellige perkusjonsinstrumenter sammen med perkusjonisten Simen Hefte Endresen. Her starter det med bølgeskvulp mot en strand, før hun kommer inn med noe som nesten kan være hvallyder. Vi får en stor bølge, før dette lyduniverset snegler seg framover som var det soundtracket til en naturfilm.
Tittelsporet «Quiet Dreams» er også ført i pennen av Hefte, og her gjør hun den i duo med samboeren, pianisten Egil Kapstad, Norges Bill Evans. Dette er blitt en streit jazzballade, som begge fremfører på flott vis, og som beviser at Hefte kan mer enn å lage moderne lydlandskaper.
«Mother and Son» er også hennes egen låt, hvor hun opptrer med xylophone og Fender Rhodes, ved siden av vokal. Dette er også blitt en fin jazzballade, med original instrumentering, men med stemmen i fokus, før det går over i låta «Nu tilk hvile gå», som er gjort av familien, og da regner jeg med at det er et duoprosjekt mellom henne og Kapstad. Denne låta er på norsk, med flere stemmer lagt på hverandre, og er en voggesang som nesten hvem som helst kan sovne til, før Kapstad kommer inn med typisk Bill Eans-inspirert spill. Og det hele er så vakkert, så vakkert.
«Liten stemning» er Kapstad solo, og er en låt han har skrevet til Hefte, og som hun fikk i fødselsdagspresent for noen år siden. Egil Kapstad er en musiker vi hører altfor sjelden både på plate og på konsert. Hans typisk, litt tunge Bill Evans-inspirerte spill, er strålende nesten uansett hva han spiller. Jeg husker med glede innspillingen med Kapstad/Johansen Kvartett (med saksofonisten Bjørn Johansen, bassisten Bjørn Alterhaug og trommeslageren Ole Jacob Hanssen) for en del år siden, som fremdeles tåler å bli spilt, ofte. Og her gir han oss (og Hefte) en vakker melodi som er ettertenksom og gjennomtenkt.
Så får vi den eneste låta som ikke er skrevet i familien, nemlig Abbey Lincoln sin «Throw It Away», gjort solo, med stemme® og Fender Rhodes. Jeg er overbevist om at Lincoln ville ha satt stor pris på denne versjonen av låta, som i utgangspunktet er en liten perle, og som Hefte gjør sin personlige og fine versjon av.
«And Even More» er også gjort av Hefte, og vi hører henne på vokal og piano. Og vi får nok en ballade, som minner ikke så rent lite om Radka Taneffs duo med Steve Dobrogosz på den fantastiske «Fairytales».
Så runder Hilde Hefte av denne nydelige balladeplata med sin egen «The End – TBA», hvor alt er a cappella med hennes stemme lagt på hverandre. Og vi får en helt annen låt enn de andre vi har fått på platen. Dette kunne gjerne vært en vokalkvartett a la Vocal Summit, men med utstrakt personlighet og finesse. Nesten som noe Bobby McFerrin kunne gjort, faktisk.
Med «Quiet Dreams» bør dørene til konsert- og klubblokalene stå vidåpne for Hilde Hefte. Hun har med denne platen laget en ytterst vakker, liten time med musikk, som er som balsam for sjelen. Sjekk den ut! Jeg er sikker på at du kommer til å like den!
Jan Granlie
Hilde Hefte (v, perc, Fender Rhodes), Egil Kapstad (p), Simen Hefte Endresen (perc)
