På skive

HILDEGUNN ØISETH

«Manana»
JAZZLAND 377 925 6

Hildegunn Øiseth er en norsk trompeter som også spiller flugelhorn og bukkehorn (goat horn). «Manana» er hennes femte plateinnspilling, etter «Hildring» (2009), «Stillness» (2011), «Valencia» (2014) og «Time is Coming» (2015). Sistnevnte er selvsagt anmeldt på salt peanuts* og du kan lese anmeldelsen HER.

I likhet med på forrige innspilling, har hun med pianisten Espen Berg og trommeslageren Per Oddvar Johansen. Men bassisten fra forrige plate, Mats Eilertsen, er denne gang erstattet med Magne Thormodsæter. Vi får 10 originalkomposisjoner, hvor Øiseth er ansvarlig for seks, Berg for en og Johansen for tre. Og det starter med Øiseths «Lost and Found», hvor Øiseths bukkehorn innleder. Sammen med Karl Seglem, er det hun som er den ledende utøveren på dette instrumentet i Norge. Det har en særegen lyd, som kanskje fungerer best innenfor folkemusikken, men som en dyktig trompeter får hun det til å fungere fint i denne lyriske åpningslåta.

Og det er det lyriske som preger mesteparten av musikken på albumet. Øiseth har valgt å omgi seg med musikere som er vel bevandret innenfor denne jazzformen, og særlig det nordiske lydbildet. Og Øiseths spill går fint inn i hvordan andre, særlig norske, trompetere uttrykker seg. Ofte kan tankene gå til Arve Henriksen, mens hun andre ganger spiller mer «ordinært» trompetspill, slik oppfinneren av trompeten kanskje hadde tenkt. Innimellom dukker også Kenny Wheeler opp i bakhodet, når jeg hører hennes spill. Og at dette er en plate som gjerne kunne vært utgitt på for eksempel ECM, er det ingen tvil om. Og det er en utmerket trompeter vi møter. Hun har en fin tone i hornet, og det tekniske er helt på plass.

Pianist Berg er med på å understreke det lyriske. Hans akkordlegginger har (nesten) hele veien noe melankolsk over seg, som passer perfekt til Øiseths musikk. Han avleverer noen strålende solier, som for eksempel i Øiseths «Now Now», hvor hans spill er kreativt og fint, samtidig som det «norske» er fullstendig på plass. Men det er vel ingen tvil om at Berg har hørt på en og annen plate med Keith Jarrett i løpet av sine år som jazzentusiast. I «Now Now» vises dette på en åpenbar måte. Og Thormodsæter og Johansen er de helt rette til å være de to siste medlemmene i kvartetten. Man kan høre at de fire musikerne forstår hverandre, og hvor de vil med musikken.

I Bergs «Levitate», dukker Jarrett igjen opp i pianointroen, og man sitter bare og venter på at Jan Garbareks sopransaksofon skal komme inn. Men i stedet er det Øiseths fine trompet som kommer, sammen med et fint komp, som like gjerne kunne vært Palle Danielsson og Jon Christensen. Men det er trompeten som gjør dette originalt og ikke til en «kopi» av «Belonging»-kvartetten.

I tittelsporet «Manana», som betyr takk på pashto, et talespråk i deler av Pakistan og Afganistan, er en fin og sangbar låt, hvor hun kommuniserer perfekt med Berg. Spillet hennes her kunne godt ha vært gjort av Arve Henriksen i måten hun utnytter hver tone i hornet. I tillegg får vi også høre Øiseths stemme i denne låta, som burde passe perfekt i den norske folkemusikken. Et ytterst enkelt og fint pianospill over et tilbakelent og deilig komp. Låten er så norsk som det nesten er mulig må få den, og i stedet for å «lukte» fjord, fjell og hav, aner vi et anstrøk av skog, som det er mye av i det området Øiseth kommer fra.

Så følger den mer «livlige» «Whatever», skrevet av Øiseth. Her føler jeg at det er litt usikkerhet i bandet i starten, men etter at Johansen har satt et slags beat, faller ting på plass. Dette er kanskje platas mest eksperimenterende låt, og den skiller seg fra resten med en vamp-lignende undertone som Øiseth legger seg på toppen av og flyter avgårde. Og når Johansen får satt beatet skikkelig, swinger dette upåklagelig, før vi får Johansens «Maihøst», en lyrisk og vakker «vise», og samme manns «Furusang», som tyder på at Johansen er en naturens mann, som har oppholdt seg mye i skogens dunkle lys og lyder. Dette er også en relativt enkel låt, som gjøres på en fremragende måte av kvartetten. Jeg er litt usikker på om Øiseth spiller flugelhorn eller bukkehorn på denne, men jeg heller til sistnevnte. Men uansett er det ytterst vakkert.

Så nærmer de seg avslutningen, med Øiseths «Keep Walking», som er en deilig, seig blues for piano, bass, trommer og bukkhorn, før de avrunder med Johansens «Folksong for Friendship», den perfekte avrunding på ei fin plate. Det høres nesten hele veien at dette er avslutningen på måten låten er skrevet på, og de fire spiller aldeles nydelig.

«Manana» er blitt en vakker, lyrisk og fin avkobling fra all verdens freejazz som surrer og går i heimen til daglig. Nydelig spill fra fire av de store lyrikerne innenfor den norske jazzen, og jazz som kan brukes til alle formål, ikke minst å sette seg rolig ned etter en stresset dag, og bare nyte.

Jan Granlie

Hildegunn Øiseth (tp, flh, goat horn, v), Espen Berg (p), Magne Thormodsæter (b), Per Oddvar Johansen (dr, saw)

Skriv et svar