Av og til lurer jeg litt på om vi egentlig trenger alle disse nordiske pianotrioene som de senere årene har «teppelagt» jazzen her oppe i nord. Selvfølgelig er det mange av disse trioene som er utmerkede, og som gir oss fornyede utgaver av hva for eksempel Bill Evans Trio, Oscar Peterson Trio og andre kom med for snart en generasjon siden, og mange av dem er nyskapende og spennende. Men, dessverre, er det altfor mange som låter nesten helt likt. Det er mye luft, og det som mange europeere karakteriserer som musikk som både høres og «lukter» av fjell og fjord, og alt det de tror vi nordboere står for.
Så skjedde det noe på begynnelsen av 90-tallet. I Sverige kom den første platen med Esbjörn Svensson Trio (e.s.t). «When Everyone Has Gone» kom på Dragon i 1993, og etter det forandret den nordiske pianotriomusikken seg nesten dramatisk. Vi fikk Tord Gustavsen Trio, Helge Lien Trio og en lang rekke andre, som gjorde noe annet enn e.s.t., men som allikevel satte den nordiske «tonen» på dagsorden.
Etter hvert ble også danskene betatt av den nordiske tonen, som i hovedsak befant seg i Norge og Sverige, og nå er det flere pianotrioer også i Danmark som sverger til det romantiske og nordiske.
Dette gjelder også trioen Human Being Human, som nå er ute med platen «Equals». Her finner vi pianisten Esben Tjalve, bassisten Torben Bjørneskov og trommeslageren Frederik Bülow, som på denne platen, på mange måter, gjør et oppsamlings-heat av musikken til e.s.p., Gustavsen og Lien, og gir oss åtte fremragende komposisjoner av bassist Bjørneskov.
Dette er tre musikere det er komplett umulig å si noe negativt om, hvis det var det man gjerne ville. For det er tre dyktige musikere som har funnet et uttrykk som passer de tre, og de samspiller behagelig og deilig, uten at noen stikker seg fram på noen måte. Det vil si at Tjalve leverer noen fine og velklingende pianosolier, samtidig som han styrer «skuta» på utmerket vis med nydelig pianospill. Bjørneskov har skrevet komposisjoner som går rett inn i den nordiske tradisjonen, og leverer fint bass-spill, mens Bülow «leker» seg behagelig i bakgrunnen. Og fra låt til låt kan vi nesten peke rett på hvem som har inspirert de tre. Hør for eksempel på femtesporet, «Place Unfound». Og så spiller du den for en som har hele e.s.p.-katalogen i hyllene hjemme, så kan jeg nesten garantere at han eller hun gjerne vil banne på at det er e.s.t. I andre komposisjoner er Gustavsens litt mer gospel-aktige ballader toneangivende, mens i andre er det Liens naturbetraktninger som dukker opp i bakhodet.
Og det er ikke noe galt i å ha forbilder. Men jeg hadde ønsket at de tre gode danskene hadde frigitt seg litt fra forbildene og laget, i alle fall, noen komposisjoner som skilte seg ut fra de altfor mange med de samme forbildene.
Men vakkert og behagelig er det – hele veien.
Jan Granlie
Esben Tjalve (p), Torben Bjørneskov (b), Frederik Bülow (dr)
