I Compani er et av de få gjenlevende, friske og frittgående, større ensemblene innenfor den nederlandske jazzen. Under ledelse av saksofonisten Bo van de Graaf har de opp gjennom årene utgitt en rekke spennende plater, hvor kanskje koblingen til gamle filmer har vært spennende. I dag består bandet av vokalistene Monique de Adelhart Toorop og Annelie Koning, saksofonistene Bo van der Graaf, Frank Nielander og Inga Rothammel, pianistene Leo Bouwmeester, Guus Janssen og Kees Molhoek, trompeteren Paul Vlieks, trombonisten Arjen Reeser, oboisten Maripepa Contreras, fiolinisten Friedmar Hitzer, bratsjisten Soskia Meijs, bandoneonisten Michel Mulder, bassisten Arjen Gorter, el.bassisten Carel van Rijn og trommeslageren Thomas Jaspers. Mesteparten av musikken er laget av Bo van der Graaf, men vi får også låter hvor han har samarbeidet med andre, pluss komposisjoner av Misha Mengelberg, Robbie Basha/Fire I Orchestra, Aaron Copeland, Nino Rota, Giuseppe Verdi og Cecare Bixio. Innspillingen er gjort i Bim,huis i Amsterdam den 13. april og i LUX Nijmegen den 17. april 2022.
I Compani er et ensemble som stjeler fraser, ideer og musikk fra der hvor de kan stjele. Men de gjør musikken til sin egen med særpregede arrangementer og usedvanlig spilleglede. Og de starter med Bo van der Graafstittelspor «Tempoo» med intro på italiensk, kanskje for å sette oss inn i en slags filmstemning, slik van der Graaf gjerne ønsker å sette oss. Denne låten introduserer hele det store bandet, og allerede fra starten kan man høre at dette er en gjeng musikere som er usedvanlig glade for at de har kommet seg gjennom pandemien, og igjen kan spille for folk på konserter. Disse konsertene er en del av en etterlengtet turné med bandet, som to ganger tidligere måtte avlyses på grunn av pandemien.
Og for den som har hørt bandet tidligere, på plate eller på konsert, vil dette være et gjenhør som inkluderer flere av de tidligere låtene vi kjenner, men også mye nytt. Andresporet, «De Sprong o Romantiek der Hazen» skrevet av Misha Mengelberg, kan jeg ikke huske å ha hørt med bandet tidligere, og å få Mengelberg med vokal er spesielt og tøft. En relativt rolig ballade, som passer perfekt for ensemblet.
«Maar Nooit Vergeten» av van der Graaf, kommer i to deler, som åpner med fagott, som man nesten skulle tro var det nye instrumentet i jazzen. Førstedelen er mer som en overtyre, før de får mer trøkk i det i andredelen, men intrikat ensemblespill fra de dyktige musikerne, og hvor det sprudler av hele gjengen. Vi får en strålende trombonesolo av Arjen Reeser, som gjør hele låten. Men det er flere av musikerne som får vist seg fram, pluss vokalistene. Og i tillegg får vi små sekvenser fra Karl Marx og «El pueblo unido jamás vencido!» av Sergio Ortega Alvarado
Robbie Basha/Fire I Orchestras «Blue Crystal Fire» er neste, og her tror jeg ikke at det er Mats Gustafssons Fire! Orchestra! som er opphavsmenn. Men det spiller overhodet ingen rolle. Dette er en fin låt som kommer smygende, og når den ene av vokalistene, jeg tror det er Annelie Koning, gjør en nesten operetteversjon av låta.
Så er de over i Nino Rota og Fellini Casanova, og «Il Duca di Württemberg», og her er I Compani på sin egentlige hjemmebane. Tøft, presist ensemblespill og en aldeles herlig versjon, slik vi husker bandet fra for eksempel da de spilte på Vossa Jazz for en del år siden. Og med vokal som tar oss tett på originalen, blir dette et høydepunkt.
Guus Janssens «JoJoJive» overtar. Og vi får en tøff jive i Instant Composers Orchestra-landskapet, et band Janssen er med ved siden av dette. En kompleks melodi med mye «galskap» og frie sekvenser, samtidig som det meste er ytterst kontrollert. Og van de Graafs sopraninosolo og Janssens bass-solo er perfekte i sammenhengen.
Så ert vi over i Aaron Copelands «The World Feels Dusty» med de to vokalistene i front, og arrangementet gjort av Monique de Adelhart Toorop, en av de to vokalistene. Dette er en versjon av komposisjonen som får sitt helt særegne lydbilde med de to vokalistene i front, før vi får Nino Rotas «Milano e Nadia», og vi fryder oss omtrent like mye som musikerne over det vi får høre. Svingende og fint spill fra pianistene og bassen i starten, før vokalistene kommer inn som et moderne Manhattan Transfer, og det svinger upåklagelig. Her bruker de tradisjonelle virkemidler som de kombinerer med mer moderne toneganger, og resultatet blir strålende.
Bassgitaristen Carel van Rijn har arrangert Giuseppe Verdis «Pietá ti Prenda del Mio Dolor», hvor de tar oss inn i et nytt og spennende landskap, hvor de gjør jazz av Verdi, på en troverdig måte, før vi igjen er over på Nino Rotas «Otto e Mezzo suite» arrangert av Carla Bley og bearbeidet for I Company av van der Graaf. Dette er Carla Bley slik hun var i sin Dinner Music-periode, i I Companys egen versjon. Og her merker vi oss Inga Rothammels tøffe barytonsaksofonsolo og Arjen Reesers trombonesolo som to solide høydepunkt. Og nå er vi der at vi bare vil ha mer og mer av dette morsomme og tøffe bandet.
Så avslutter de med Cesare Bixios «Tango delle Capinere» arrangert av Jeroen Goldsteen. Og å avslutte med noe fra denne napolitanske komponisten, gjør avslutningen perfekt. Her er det nesten som man bare må engasjere ved bordene og ta en vakker kvinne med ut i en langflat tango. Morsomt, fint og interessant.
Selv om lyden ikke er like god på de to opptakene, klarer vi oss fint med den livelyden vi får. Og å få to konserter med I Compani inne på nesten 77 minutter, er med på å gjøre en ellers grå dag til å bli pur glede.
Det er egentlig litt merkelig at ikke flere jazzklubber og festivaler her oppe i nord har hyret inn dette fantastiske ensemblet. Og få hele I Compani i utvidet utgave inkludert to vokalister, gjør bandet til noe helt spesielt og utrolig spennende og morsomt. «Perfetto speziale», som kanskje Cecare Bixio ville ha sagt.
Jan Granlie
Monique de Adelhart Toorop (v), Annelie Koning (v), Bo van der Graaf (s), Frank Nielander (s), Inga Rothammel (bs), Leo Bouwmeester (p), Guus Janssen (p), Kees Molhoek (p), Paul Vlieks (tp), Arjen Reeser (tb), Maripepa Contreras (obo), Friedmar Hitzer (vio), Soskia Meijs (viola), Michel Mulder (bandoneon), Arjen Gorter (b), Carel van Rijn (el.b), Thomas Jaspers (dr)
