Siden 1985 har den nederlandske saksofonisten Bo van de Graaf og hans ensemble I Compani gjort en rekke svært spesielle forestillinger som kombinerer jazz, opera og vaudeville med film, dans og teater. 35-årsjubileet til ensemblet sammenfalt med 100-årdagen til filmregissøren Federico Fellini, som har vært gjenstand for flere tidligere I Compani-forestillinger og konserter.
Det spesielle med dette ensemblet er, at de gjennom de 35 årene de har holdt det gående, hele tiden har hatt sitt eget konsept, og spesialisert seg på egne tolkninger, som gjerne er humoristiske, av mer eller mindre kjente komponister innenfor den europeiske, og særlig den italienske, klassiske underholdningsmusikken. De benytter seg ofte av film på bakveggen av scenen, og de har blant annet gjort sin versjon av musikken til «Last Tango in Paris», den erotiske dramafilmen fra 1972 instrueret af Bernardo Bertolucci, som portretterer en amerikaner som nylig er blitt enkemann, og som innleder et anonymt seksuelt forhold til en ung parisisk kvinne. Her møter vi Marlon Brando, Maria Schneider og Jean-Pierre Léaud i de viktige rollene.
Og platen starter der I Compani begynte – med Nino Rota, som skrev musikken til mange av Frederico Fellinis filmer, og som har fulgt ensemblet og deres leder, saksofonisten Bo van der Graf gjennom alle disse årene. Bandet har bestått i forskjellige størrelser opp gjennom årene, og på denne livekonserten på teater LUX i Nijmegen den 19. januar i år, hvor de gjorde to konserter, besto ensemblet av 18 musikere pluss noen dansere.
Vi får servert fem komposisjoner av Nino Rota, en av Misha Mengelberg, en suite i fire deler skrevet av bandleder van de Graf, en låt av pianisten Guus Janssen, en av Giuseppe Verdi og, helt til slutt, en komposisjon av Cesare Andrea Bixio. Nino Rota-komposisjonene er arrangert av musikerne i bandet, med unntak av «Otto a Mezzo – suite», som er arrangert av Carla Bley og tilrettelagt for I Compani av Bo van der Graaf.
Og det starter med «Milano a Nadia» fra Fellini-filmen «Rocco and his Brothers», komponert av Rota og arrangert av trompeteren Paul Vlieks, som setter en skikkelig standard for hva vi får servert på resten av platen. Og derfra og ut er dette en reise i spesialarrangert musikk hentet fra filmer av Fellini.
I Compani befinner seg musikalsk og humormessig godt innenfor den nederlandske tradisjonen vi kjenner fra band som Instant Composers Orchestra (ICP) og Willem Breuker Kollektief og noen andre «arkistiske» ensembler som har markert seg på den europeiske jazzscenen de siste 30 årene. Og siden de trekker inn Misha Mengelbergs «De Sprong o Romantiek der Hazen» allerede som andre spor, er det nok en måte å hylle en av grunnleggerne av ICP på, som vi liker. Her er van der Graf hovedsolist, og tar oss gjennom den relativt romantiske låta på en fortreffelig måte.
Så er man i det italienske, med Rotas «Il Bidone», fra Fellini-filmen med samme navn, hvor fioliner kobles fint sammen med jazzavdelingen slik det nesten bare er nederlendere som gjør troverdig.
Platas lengste spor, «Maar Nooit Vergeten», suiten i fire deler skrevet av van der Graaf, er kanskje platas mest «seriøse» komposisjon, og fremhever på en fin måte fiolinene i starten før hele ensemblet kommer inn, og vi får en litt melankolsk låt, i alle fall til dette ensemblet å være. Og som kontrast til, særlig Nino Rotas melodier, fungerer den fint. Van der Graaf har skrevet en fin suite som en hyllest til Fellini og Rota, pluss musikken fra Midt-Østen og Balkan og musikere og komponister som Carla Bley, Stan Kenton, Charles Mingus, Willem Breuker, Louis Andriessen, Hanns Eisler, Sun Ra, Kurt Weill, Igor Stravinsky, Philip Glass, George Antheil og Frank Zappa. Suiten ble skrevet av van der Graaf på bestilling til 50-årsjubileet til en sosialistisk bokhandel, trykkeri og forlag i van der Graafgs hjemby, Nijmegen.
Og etter denne flotte hyllesten, er vi over i Rotas «Mantide Religiosa» fra Fellini-filmen «Il Casanova», med resitasjon og det hele, før vi får Rotas «Charleston de Giulietta» fra «Giuletta Degli Spiriti», og som er en lystig charleston med van der Graaf i førersetet på sopransaksofon. En kort og fyndig låt som er en fin kontrast til de to foregående.
Så er det lystig fiolin og bratsjspill i Guus Janssens «JoJo Jive», som kanskje er den mest eksperimentelle låten på platen. En lystig jive, som gjerne kunne vært gjort av ICP, men med et noe «streitere» pianospill enn vi kanskje hadde fått fra Misha Mengelberg. Vi får også litt erketypisk, italiensk resitasjon, som inneholder så mye sorg og fortvilelse at det nesten blir i overkant. Men musikken er en jive, og denne kontrasten minner litt om en del ting v har hørt fra Gianluigi Trovesi på noen av hans ensembleplater.
«Otto e Mezzo» er en suite av Rota, som i utgangspunktet er arrangert av Carla Bley, men tilpasset I Compani av van der Graaf. Denne er hentet fra filmen «8 ½» fra 1963. Dette er en film som av mange regnes som en av de beste filmene som noen gang er laget, og vi får en fin versjon av låta her. Fine solistbidrag fra trombonist Arjen Reeser og barytonsaksofonist Inga Rothammel, og deilig ensemblespill.
Så blir det «høykultur» med Giuseppe Verdis «Pieta ti prenda dal mio dolor» fra operaen «Aida», arrangert av Carel van Rijn. Naturlig nok får den et litt annerledes lydbilde og en litt annen temperatur enn de andre låtene, men vi merker oss vakkert fiolinspill i temaet i starten, før ensemblet utvider temaet litt etter litt på sin helt særpregede og vakre måte.
Så avrunder de disse to konsertene med Cesare Andrea Bixios «Tango delle capinere», skrevet i 1928, og som omhandler til temaer om sosial uro og Bixios fascinasjon av prostitusjon og de prostituerte. Og å avslutte en slik jubileumskonsert med en langflat tango, fullender på mange måter van der Graaf og I Companis fascinasjon for den italienske musikken. Dessverre fades låten ut etter knapt fire minutter, noe jeg synes er unødvendig, for det tar bort litt av den gode stemningen denne platen skapte i undertegnendes hjem.
«Fellini 100» er en verdig feiring av Frederico Fellini og hans mange mesterverk, og ikke minst komponisten Nino Rota. Og i stedet for å kun spille Rota-komposisjoner, har de funnet fram andre komponister som passer perfekt inn i en slik feiring, og med dette ensemblet, er komposisjonene havnet på rett sted. For dette er e4n ensemble som er vel bevandret uti denne formen for populærmusikk. De tar utgangspunkt i det skrevne, og utvider og utvikler musikken videre til å bli I Companis egen.
Fascinerende og flott!
Jan Granlie
Aili Deiwiks (vio), Friedmar Hitzer (vio), Saskia Meijs (viola), Paul Vlieks (p), Arjen Reeser (tb), Bo van de Graaf (ss, as, ts), Frank Nielander (ts), Inga Rothammel (bs), Gert Wantenaar (acc), Kees Molhoek (p, keys), Guus Janssen (p, keys), Leo Bouwmeester (p, keys), Carel van Rijn (b), Arjen Gorter (b), Thomas Jaspers (dr), Rob Verdurmen (dr), Martijn Grootendorst (video), Julia Heider (dans), Peter Freijssen (v), Serena Jansen (v)
