Jeg har lenge lurt på om jeg i det hele tatt skulle anmelde den danske soul/funk/jazz-trioen Ibrahim Electrics nye plate «Time Machine». Først og fremst fordi den er utgitt på Stunt Records, hvor jeg kjenner alle involverte, for det andre fordi jeg kjenner musikerne i bandet, og for det tredje om det egentlig var nødvendig for denne «power»-trioen å utgi nok et album.
Men nå surrer og går den for n’te gang i spilleren, og jeg vurderer de tre argumentene mot anmeldelse over, om og om igjen. At jeg kjenner de involverte, både i selskapet og i bandet burde ikke ha noe med saken å gjøre. Heller ikke at bandet spilte i min 50-årsdag for snart en generasjon siden. Jazzmiljøet er jo såpass lite, at skulle man ikke anmelde plater med musikere man kjente, så hadde det blitt svært få plateanmeldelser med musikk fra Norden. For i dette ørlille miljøet kjenner alle hverandre mer eller mindre, så de unnskyldningene for å slippe unna jobben holder ikke.
Så da står kun argumentet om det har vært nødvendig av bandet å utgi enda en plate. Jeg har fulgt bandet siden de kom med sin første innspilling, «Ibrahim Electric» i 2004. Og derfra og fram til i dag, har de utgitt i alt 12 album, inklusive «Time Machine». To er gjort sammen med trombonisten Ray Anderson, andreplata «Meets Ray Anderson» (2004) og fjerdeskiva «Meets Ray Anderson – Again» fra 2007. Jeg hadde vel egentlig trodd at de skulle legge ned og finne på noe annet å bruke tiden til etter den doble live-skiva «The Marathon Concert» som ble innspilt live i Vega i København i 2016, men nei. Etter det kom 10-tommerne «The Xmas Album» i 2018 og «Time Machine – Part I» i 2019. Begge utgitt i serien trommeslageren Stefan Pasborg utga med ting han hadde syslet med opp gjennom årene – alle på 10-tommers LPer.
Trioen har helt siden starten bestått av gitaristen Niclas Knudsen, organisten Jeppe Tuxen og trommeslageren Stefan Pasborg. Og gjennom alle deres produksjoner er det soul/funk/jazzen som har ført dem til den store populariteten de faktisk har oppnådd både i Danmark og i de andre nordiske landene.
På deres nye innspilling har de fått med studiosjef Thomas Vang på bass på en låt, Rune Harder Olesen på perkusjon på fire spor og Hans Ulrik på blokkfløyte (!) på et spor. Så lurer vi selvsagt på om de tre har vært med på å endre noe i musikken, eller om vi får 10 spor som befinner seg i samme musikalske landskap som de andre platene.
10 spor på i underkant av 40 minutter, tyder på at låtene er «radiovennlige» og hvor man ikke tværer det ut med lange solier.
Og det starter slik vi kjenner bandet i «Wheel Of Fortune». Musikken er akkurat som forventet, med Knudsens gitar i front over et drivende komp fra Pasborg og fet orgellyd fra Tuxen. Og slik synes jeg det fortsetter, med noen hederlige unntak, gjennom stort sett hele innspillingen. Tuxen plasserer seg, på noen spor, i front med sitt sedvanlige orgelspill, som passer perfekt inn i trioens lydbilde. I tredjesporet, «Disco Mystique», bringer de et litt annet lydbilde inn i musikken, en mer elektronisk lyd hvor B3-orgelet er byttet ut med en Moog eller Wurlitzer eller begge deler, og trommene får, innimellom, en klar discolyd. Det er bra de forsøker noe annet innimellom, og dette er kanskje en idé om å spille «slik musikk som ungdommen likar», eller noe, men jeg er ikke sikker. Jeg er kanskje blitt for gammel til slik musikk man danset til blant annet på det relativt lugubre utestedet Rondo på Voss på slutten av 70-tallet.
I «Manic Zigaman» er de litt tilbake der vi kjenner dem, men med litt mer avansert lydbilde. Gitaren er mer «up to date», Tuxen oppholder seg fremdeles på moogen, mens Pasborg kjører på med et litt mer avansert rytmisk spill, som jeg synes fungerer.
I «Bad Standing» føler jeg også at lyden på trommene til Pasborg beveger seg mot slik «alle» trommeslagere skulle spille etter at Phil Collins kom med en ny idé om hvordan trommer skulle låte i populærmusikken. En enkel og grei låt som bør få «ungdommen» opp og danse. Deretter følger «Hip Star», som er en låt med et spennende lydbilde, hvor gitaren til Knudsen har fått en litt annen lyd, men hvor resten er som en god, gammel Ibrahim Electric-låt. Og selv om Tuxens orgelsolo utvikler seg fint, blir ikke dette helt der oppe.
Så følger «Cowboyman», en låt som godt kan gå inn som en av favorittene på bandets settliste. Her swinger det nydelig og det er umulig å ikke la seg rive med av Tuxens orgelspill, før vi får den litt snodige «Tikki», som er litt country blandet sammen med trioens sedvanlige spill. Litt annerledes lydbilde enn det vi er vant til, men en trivelig låt med fine solier fra Tuxen og Knudsen.
Så er de i ferd med å avslutte dette settet med «Highlander 74» og «Danse Klavs». Den første er en slags tango, som bør spilles sent på kvelden, da man er i slaget for en laaaangflat en, og stemningen er høy, mens «Danse Klavs» er rett inn i discoen igjen, akkurat slik den ble spilt nesten før disse musikerne var født, og vi som den gang følte oss uovervinnelige og svingte oss så godt vi kunne på Rondo på Voss, da vi virkelig var i støtet, selv om dette ikke var vår musikk. Men hvem brydde seg om det, så lenge det var øl og damer til stede?
For noen år siden, på platen «Absinthe» fra 2006, gjorde de en låt de kalte «En kold fra kassen». Og det er akkurat det Ibrahim Electric er. Et band hvor man absolutt trenger «en kold fra kassen» når man skal lytte til dem. Og jeg tror også at i løpet av en konsert med trioen, skapes et inenst behov for kanskje mer enn en fra kassen. For dette er partymusikk hvor Pasborgs trommer nærmest drar oss opp av stolen, bort fra bardisken og ut på dansegulvet.
Men tilbake til utgangspunktet om det så var nødvendig å komme med denne platen? Jo, jeg tror det. Musikalsk spinner de videre på det vi kjenner fra de tidligere platene, men de trekker også inn andre elementer enn vi er vant til å høre, både ved bruk av moog, wurlitzer, gitarforvrengninger og Phil Collins-lyd på trommene. Men de har, heldigvis, også beholdt mye av det vi liker med bandet. Så som et eksperiment er dette kanskje vellykket, men jeg ønsker meg noe mer avansert, moderne og mer originalt fra de tre på kommende innspillingene.
Jan Granlie
Niclas Knudsen (g), Jeppe Tuxen (hammond B3, moog, wurlitzer), Stefan Pasborg (dr, perc), Thomas Vang (b), Rune Harder Olesen (perc), Hans Ulrik (recorder)
