Den som har fulgt med på salt peanuts*, vil ha fått med seg at det nederlandske bandet og kollektivet Instant Composers Pool (ICP Orchestra) er en av våre favoritter. Vi har lovprist platene deres, og, ikke minst de konsertene vi har hatt mulighet til å høre de senere årene. Senest på Victoria/Nasjonal jazzscene i Oslo i begynnelsen av desember, hvor de for øvrig avsluttet med Edvard Grieg i sin helt egen innpakning!
Man kommer nesten i julestemning av åpningen på Instant Composers Pool, ICP Orchestras nye innspilling. Misha Mengelbergs «Psalm», som nesten høres ut som «O bliv hos mig», kun vokal fra noen av medlemmene i bandet.
Men det varer ikke lenge. Etter ett munutt og tjueen sekunder er viu der vi skal vært med ICP. Maurice Horsthius korten, men konsise «Bleekgezicht», før Mengelbergs morsomme «Oorwurm» kommer smygende som et sirkusopptog på vei opp gaten, med akkurat så skjeiv musikk som ICP skal holde på med.
Ab Baars «Browse of Morning» følger, og vi er inne i et helt annet landskap. Her spiller fiolinisten Mary Oliver en viktig rolle som frontfigur og den som «legger føringene» for de andre musikerne. Dette er impromusikk av beste merke.
Mengelbergs «Der jofelen pels slip» er neste, og det slår oss hvilke kompositoriske egenskaper denne mannen hadde. Han var sterkt inspirert av Mingus og Ellington gjennom hele livet, noe man for så vidt også kan høre her, men allikevel er det umiskjennelig Mengelberg og ICP. Innimellom kan dette også nesten høres ut som de gjør sin versjon av en julesang («Merry, Merry Christmas»), eller så er det bare undertegnede som plutselig ble satt i julestemning.
Og slik fortsetter det gjennom hele 14 herlige låter. Den løse og slentrende «Bolly Wolly» av Tristan Honsinger, den kollektive improvisasjonen «Impro Een», den inleide pianovikaren Guus Janssens vanvittige «Rondo» og Michael Moores «Sendal», før avslutningslåta fra Victoria-konserten, Sean Bergin og Count Basies «Lavoro/Moten Swing» i Michael Moores arrangement, topper gledestatistikken med Tristan Honsingers vanvittig morsomme vokal. Pg det er morsomt å høre hvor lett den Sør-Afrikanske komponisten Sean Bergins låt fungerer sammen med Basies.
Deretter følger Mengelbergs «Pilaren/Twee Lijnen», «Ellingtons «A Little Max» arrangert av Michael Moore, og den kollektive improvisasjonen «Impro Three» før festen avsluttes med Brooks Bowmans «East of the Sun, West of the Moon».
Siden sist vinter, har ICP Orchestra vært gjennom en vanskelig tid. Pianisten og grunnleggeren (sammen med trommeslageren Han Bennink) har blitt syk, slik at han ikke kan spille lenger. Dette har gjort at bandet på mange måter har skiftet energi og fokus. Det er ikke lenger Mengelberg og Benninks «lekegrind», men mer et frittgående musikalsk kollektiv, som fortsetter der Mengelberg sluttet.
Men fremdeles hviler Mengelberg over bandet. Han svever på mangemåter over det hele, selv om han ikke lenger spiller. Det er nesten så vi kan høre ham kjefte og smelle i baren mens bandet kjører på.
Uansett hvor Misha Mengelberg befinner seg, så er dette blitt en strålende innspilling fra et av Europas mest kreative ensembler. Et band som har holdt det gående i mange år, og som leverer hver gang. Hovedgrunnen til det tror jeg er at dette er musikere som har en rekke prosjekter gående, men som treffes med jevne mellomrom for å dyrke ICP, og all den galskapen dette bandet innehar. Ei aldeles vidunderlig plate!
Jan Granlie
Michael Moore (cl, as), Ab Baars (cl, ts), Tobias Delius (cl, ts), Wolter Wierbos (tb), Thomas Heberer (cor), Mary Oliver (vio, viola, v), Tristan Honsinger (c, v), Ernst Glerum (b), Guus Janssen (p, org), Han Bennink (dr, v)
