På skive

ILUGDIN TRIO

«My Story»
JAZZIST

For en del år siden kom det noe nærmest en bølge av ytterst spennende pianotrioer fra Russland. Først ute var vel egentlig Ganelin Trio, som med sin freejazz erobret store deler av det europeiske makedet for den frittgående musikken. Deretter kom Misha Alperin med sin helt spesielle kombinasjon av moderne jazz og folkemusikk. Men etter det føler jeg at den russiske jazzmusikken har beveget seg mye mot Norden, og særlig Skandinavia i uttrykket.

Så også med Ilugdin Trio, so m består av pianisten Dmitry Ilugdin, bassisten Victor Shestak og trommeslageren Petr Ivshin. All musikken er skrevet av Ilugdin, og det er han som fører an i de fleste låtene. Men vi får også noen veloverveide og fine bass-soloer fra Shestak. Det eneste jeg har å utsette på hans spill er egentlig låten i bassen, som godt kunne ha vært gjort rundere i kantene.

De starter med den swingende «Case», hvor de tre musikerne får vist seg godt fram. Dette er en låt som godt kunne vært gjort av svenske e.s.t., for dette er en komposisjon som har det meste fra salige Esbjörn Svensson inne.

De fortsetter med «Home», som er en deilig ballade, som jeg føler tar oss med ut på den russiske landsbygda, men at lengselen til Norden er sterk, før vi får «What For?» som er en litt svevende og lyrisk sak med fint spill fra alle de tre. Et relativt enkelt tema, som de løser på en fin måte.

«Tamed Loneliness», er nok skrevet mens komponisten følte seg alene i den store verden. Det er mye savn i denne lyriske balladen, hvor Ilugdin får fin assistanse fra særlig bassisten. Dette er også et relativt enkelt tema som går rett i sjelen på lytteren, før vi får «Prelude No. 5». Her sier de selv i coveret at dette er en dialog mellom tre gode venner, og om jeg ikke visste bedre ville jeg nok kanskje påstått at denne var laget av for eksempel Tord Gustavsen eller Helge Lien. En vakker «vise» som garantert blir en favoritt på konsertene til trioen.

Så avslutter de med «P.S.» som er et slags etterord. Og noen nydelige etterord er det også blitt.

Dette er blitt en fin plate fra tre dyktige, russiske musikere. Men jeg kunne gjerne ha ønsket at det var mer røtter i det russiske, selv om sistesporet, «P.S.» har noe klassisk, russisk mover seg, med det melankolske landskapet den beveger seg inn i. Men litt for ofte får jeg følelsen av at de tre har alle seks øyne og ører mye mer rettet mot Vesten og Norden, enn til sine egne, russiske røtter, som vi kunne oppleve på de første platene til Misha Alperin. Men dety er en fin plate, fra et band jeg mer enn gjerne hører på konsert.

Jan Granlie

Dmitry Ilugdin (p), Victor Shestak (b), Petr Ivshin (dr)

Skriv et svar