Den norske pianisten Ingfrid Breie Nyhus er arvelig belastet når det gjelder norsk folkemusikk. Hun er datter av spelemannen Sven Nyhus, en av Norges mest kjente folkemusikere, og hun er lillesøsteren til folkemusikeren Åshild Breie Nyhus.
Hun spiller først og fremst klassisk musikk, men er også aktiv innenfor samtidsmusikk og folkemusikk og spiller også såkalt «fortepiano». Hun har studert piano ved Norges musikkhøgskole, Sibelius -akademiet i Helsinki og Hochschule für Musik und Theater Hannover. I 1999 vant hun Ungdommens Pianomesterskap og mottok også prisen for sin tolkning av Geirr Tveitts musikk. I 2005 var hun den første mottakeren av Den norske solistpris da den ble delt ut under Festspillene i Bergen. Hun har gjort flere konsertserier og spilt på festivaler i Norge og Europa. Sammen med faren og søsteren ga hun ut albumet «Tre Nyhus» (2005), og i 2007 ga hun ut albumet «Edvard Grieg: Slåtter Opus 72», sammen med søsteren, fremført med piano og Hardingfele. Albumet ble nominert til Spellemannprisen 2007 i kategorien klassisk musikk.
I 2015 kom hun ut med sin innspilling «Slåttepiano», som jeg dessverre ikke har hørt, men som jeg nå, endelig, har oppdaget, og vil bruke en del tid på framover. Dette er en plate hvor hun tolker 17 slåtter som vanligvis spilles på hardingfele, men som ikke, slik «Slåttepiano II» er, er stedsbestemt til Setesdal nord for Kristiansand.
Vi får fire låter, som alle befinner seg godt innenfor den norske folkemusikktradisjonen, men spilt på Nyhus sin egen personlige måte. Og hun starter med «Forspill», som ar oss rett inn i folkemusikken, og tankene går raskt til tolkninger fra mer kjente, norske pianister, som i hovedsak befinner seg innenfor den klassiske delen av musikken. Men Nyhus har en litt annen tilnærming til musikken, som nærmer seg det improviserte og jazzen. Etter «Forspill» får vi tre nummer hvor alle har tittelen «Rammepiano».
Musikken er inspirert av slåtter fra Setesdal, og kunne mer enn gjerne blitt fremført relativt «rett fram» slik de ofte blir tolket i Setesdal, men jeg synes Nyhus gjør mye mer ut av dem. Særlig synes jeg dette blir spennende i «Rammepiano II» og «Rammepiano III», hvor han lager fantasier rundt temaen, og beveger seg godt inn i jazzens landskap på en nydelig måte. Og improvisasjonene her er både minimalistiske og melankolske, samtidig som de har det grunnleggende inne som gjør dette til en perle.
Her går hun kanskje enda lenger i sin utforskning av pianoets muligheter i tolkningen av den norske folkemusikken. Dette er i utgangspunktet en krevende kunstart, hvor pianoet legger begrensninger på hva hun kan spille, både med hensyn til hvordan denne slåttemusikken fremføres med kvarttoner og toner det ikke er så enkelt å frembringe på et piano. Men jeg synes Nyhus gjør det på en fremragende måte. Og andredelen av «Rammepiano» er utrolig kreativt og vakkert fremført. Og hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg like gjerne ha foreslått at dette var musikk som var improvisert fram av for eksempel Terry Riley eller andre verdenskjente pianister innenfor den mer eksperimenterende og minimalistiske musikken. Og å benytte den norske folkemusikken som «basis» for improvisasjonene, viser at denne musikken, som i flere generasjoner er blitt fremført kun lokalt, uten at spelemennene har hatt nevneverdig kontakt med utenverdenen, er universell.
I «Rammepiano III», starter hun dypt inne i folkemusikken. Men så endres musikken litt etter litt, og vi får nydelige improvisasjoner over et folkemusikktema, som går rett i sjela på denne lytteren. Denne tredje delen er platens lengste spor (over 18 minutter), og gir Nyhus muligheten til å hente ut «alt» fra det innledende temaet, spinne rundt det, og gjøre musikken magisk.
For en emigrert nordmann, er det alltid deilig å høre musikk som dette, som har sine røtter dypt inne i den norske folkesjela, men som tar de gamle slåttene videre inn i et mer moderne landskap, uten at det går på bekostning av de fantastiske «røttene». Selv om jeg antar at alle sporene på platen er relativt fritt improviserte «strekk» gjort med inderlig inspirasjon fra den opprinnelige musikken, så synes jeg hun «treffer» sjelen i musikken på en utmerket måte, samtidig som hun bringer musikken videre. Og med Ingfrid Breie Nyhus har jeg fått nok en pianofavoritt som jeg vil følge tett i årene som kommer, og som det ikke bør gå lang tid før et plateselskap som for eksempel ECM kaster seg over.
Jan Granlie
Ingfrid Breie Nyhus (p)
