Den tyske, Brooklyn-bosatte saksofonisten Ingrid Laubrock utvikler seg stadig både som saksofonist og, ikke minst som komponist. Vi har fulgt henne siden hun var bosatt i London på tidlg 2000-tall, hvor hun spilte adskillig mer «streit» jazz enn det hun holder på med nå. Og det har vært spennende å følge utviklingen hennes fra da og fram til nå, hvor hun er en av de som på best måte legger nye, improviserte deler inn i sin musikk – ikke altfor langt unna hedersmenn som Anthony Braxton, Henry Threadgill og, venninnen Mary Halvorson.
På sin nye utgivelse samarbeider hun med fiolinisten Mazz Swift, cellisten Tomeka Reid, gitaristen Brandon Seabrook, bassisten Michael Formanek og trommeslageren Tom Rainey, og vi får seks komposisjoner av Laubrock innspilt i Firehouse 12 i New Haven i september 2019.
Jeg har alltid blitt fasinert av måten Laubrock lager låter på. Hun samarbeider alltid med spennende musikere, som får det beste ut av musikken hennes, og når hun, som i dette tilfellet, involverer noen av de beste i «klassen», så blir resultatet spennende og interessant.
Åpningssporet «Anticipation» og andresporet, «Grammy Season» har et tett lydbilde, som jeg raskt forbinder med noen av de seneste innspillingene til Henry Threadgill. Komposisjonene er komplekse med mange åpninger for kreative musikere, noe alle benytter seg av på en strålende måte. Seabrooks gitarspill ligger ikke så veldig langt unna Mary Halvorsons måte å spille på, og samspillet mellom gitar, cello og fiolin fungerer svært godt, over et utmerket bass-spill, lekende trommer, og Laubrocks saksofoner som hele veien er det førende instrumentet.
Tredjesporet, «The Last Quiet Place» starter litt nede med et litt uhøytidelig gitarspill, før de andre kommer nærmest dundrende inn, og det hele utvikler seg til en fin låt, før den skifter stemning radikalt. Jeg må sjekke om låten er slutt, for det er så godt som helt stille, før Laubrocks sopransaksofon kommer inn, over gitaren. Så tas det ned igjen, og Tomeka Reids nydelige cellospill kommer smygende. Hun får ikke råde grunnen altfor lenge, før Laubrock og Rainey er over henne med fine spill.
Og slik fortsetter denne deilige platen. Utrolig kreative musikere som gjør Laubrocks melodier til en perlerad av moderne og nydelig jazz, sammen med kapellmesterens fine saksofonspill, hvor jeg særlig setter pris på sopransaksofonspillet. Låtene har stor variasjon, både seg imellom og i hver låt, og favoritten, hvis man absolutt skal plukke ut en slik en, må nok bli den neste Ornette Colmanske «Delusions», hvor man legger merke til Formanek og Raineys fine samarbeid under resten av bandet. Men alle de seks låtene er spennende, og hvis du vil høre variasjonen kan du starte med «Delusions», for så å lene deg tilbake å nyte den fine «Afterglow», med strykerne i fokus. Nydelig. Og det friere sistesporet, «Chant II», platas lengste spor, som klokkes inn på 11:15, med strykerne i front i starten, før de andre ikke vil vente lenger og kommer sterkt inn etter ca to minutter.
Dette er blitt en av Ingrid Laubrocks mest gjennomarbeidede innspillinger for ikke altfor stort ensemble. Hun har med noen av de mest kreaative sjelene innenfor Brooklyn-musikken, og alle bidrar med å gjøre dette til en strålende innspilling, hvor, spesielt, Henry Threadgill lurer bak alle hjørner.
Spennende!
Jan Granlie
Ingrid Laubrock (ts, ss), Mazz Swift (vio), Tomeka Reid (c), Brandon Seabrook (g), Michael Formanek (b), Tom Rainey (dr)
