Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om vokalisten Gaia Mattiuzzi før jeg fikk tilsendt hennes nye innspilling, Inner Core. Men sånn er det gjerne i disse tider, hvor platene nærmest «spys» ut fra plateselskapene som visittkort for musikerne. Og tesen om at CDen er død, er sterkt overdrevet, for det «ramler» stadig inn produksjoner fra nye artister på musikkhimmelen, som man absolutt skal låte et øre eller to til.
Jeg har forsøkt å finne ut noe om denne italienske vokalisten på internettet, uten nevneverdig resultat. Ikke dermed sagt, at dette er en uinteressant vokalist. For den musikken hun og hennes medmusikanter serverer på Inner Core, er spennende og interessant.
På platen leder Gaia Mattiuzzi oss gjennom en eventyrlig reise ved hjelp av den litt lyse stemmen, og i selskap med et utmerket band. Med et originalt repertoar med unntak av det første sporet, «Calyx», som er en komposisjon av Phil Miller og Robert Wyatt, fokuserer Mattiuzzi på å lage en plate som fullt ut kunne representere hennes personlige musikalske verden gjennom personlig vokal, jazz og moderne improvisasjon opp mot et elektronisk landskap. Albumet har vært gjennom to produksjonsfaser, den akustiske delen med en kvartett bestående av henne selv på vokal, Alessandro Lanzoni på piano, Gabriele Evangelista på bass og Enrico Morello på trommer, ble spilt inn i Italia mot slutten av 2019, og med kreativt bidrag fra pianisten Alfonso Santimone, som på tre spor gir sine personlige preg bidrag ved hjelp av elektronikk og beat programming. Den andre delen av produksjonen fant sted i Berlin, hvor Mattiuzzi møtte noen gode musikervenner, som fikk henne til å utvide produktet. Her bidrar Philip Gropper med tenorsaksofon på ett par spor, Grischa Lichtenbergerger (spor 3), Elias Stemeseder og Ludwig Wandinger er med på elektronikk og synth, på det femte sporet.
Og denne «innblandingen» fra vennene i Berlin, har gjort platen til noe mer enn et vanlig kvartettalbum i den moderne delen av jazzen.
Vi får sju spor, hvor Mattiuzzis lyse stemme er det bærende element. Hun synger fint, og har en stemme som bærer godt over de andre musikerne. En del av musikken låter (nesten) som det flere av de nordiske, nyere jazz- og improvisasjonsvokalistene har holdt på med de siste 10-15 årene, men allikevel er det noe som skiller Mattiuzzi fra det jevne. Hun gjør utmerkede tekster av Robert Wyatt og James Joyce (fra Chamber Music) i tillegg til en egen tekst, mens musikken er laget av Phil Miller (førstesporet), og de andre musikerne.
Og vi legger spesielt merke til Gabriele Evangelistas bass-spill, som hele veien ligger godt framme i lydbildet, og som hele veien er kreativt og pågående. Og hele veien er det et godt samspill mellom Evangelista og det frie og fine trommespillet til Enrico Morello, som blir liggende som en «trygg havn» under den svevende vokalen og elektronikken i noen av sporene. I tillegg får vi mye fint pianospill fra Alessandro Lanzini, som kanskje er det som også trekker musikken mot det lyriske innimellom.
Og når de avslutter med den fine «Winds of May (0517_05_re0417_03)», har vi vært gjennom en spennende reise fra Perugia i Italia i oktober 2019 ril Brandenburg i Berlin året etter. Vi har kunnet sitte på et tog med musikken på hodetelefonene, og fått et fint soundtrack med på reisen av Gaia Mattiuzzi, og reisen har ikke vært kjedelig ett eneste sekund.
Et nytt og spennende møte!
Jan Granlie
Gaia Mattiuzzi (v), Alessandro Lanzoni (p), Gabriele Evangelista (b), Enrico Morello (dr), Philipp Gropper (ts), Grischa Lichtenberger (elec), Alfonso Santimone (elec, fx. Beat prog, creative editing), Wanja Slavin (elec), Elias Stemeseder (synth), Ludwig Wandinger (elec)
