Det nederlandske kollektivet ICP, eller Instant Composers Pool, som er det egentlige navnet, består av de mest kreative musikerne innenfor den nederlandske jazzen. Kollektvet ble startet i 1967 av saksofonisten Willem Breuker, pianisten Misha Mengelberg og trommeslageren Han Bennink. Ved siden av å være et av europas mest kreative jazzensembler, er det også et plateselskap, som har utgitt noe av den tøffeste jazzen på denne siden av El Paso siden starten.
I dag har dessverre Mengelberg blitt for syk til å spille piano, og Breuker har vært død noen år, men resten av kollektivet lever i beste velgående, med en rekke av de «gale» nederlendere på plass.
På «Restless in Pieces» får vi 13 komposisjoner gjort, både av bandmedlemmer, Misha Mengelberg, Thelonious Monk og Herbie Nichols, pluss «C.E.I.: Where the Sunflowers Grow, Rambling Rake, Yon Horizon» av C.E. Ives i arrangement av saksofonisten og klarinettisten Ab Baars.
Jeg mener det skjedde noe med dette ensemblet etter at Misha Mengelberg forlot pianokrakken for å pleie sin alzheimers-sykdom. Mye av den energien Mengelberg tilførte bandet, ikke minst på grunn av sin myndighet bak pianoet forsvant litt, og mye av den galskapen som kjennetegnet ICP tidligere er nå ikke like mye til stede.
Men det tror jeg er noe man nesten må ha vært gjennom hele katalogen, eller deres megaboks, som inneholder ICPs første 50 produksjoner, og som kom ut i 2012, for å legge særlig merke til.
De fleste musikerne fra bandets tidligere periode er fremdeles til stede, med trommeslageren Han Bennink og fiolinisten Mary Oliver, som de som organiserer og driver bandet sammen med en iherdig og hardtarbeidende manager.
Det spennende med ICP er i første rekke hvordan de skaper unike og frie improvisasjoner, samtidig som de gjør, spesielt, låter av Thelonious Monk og Herbie Nichols til sine egne. I tillegg har bandet alltid hatt sin helt spesielle sans for humor, hvor musikerne gjør bandets konserter til de rene sirkusforestillinger eller cabareter, med himmelsk musikk.
På «Restless in Pieces» får vi mye av den humoren bandet er så kjent for. Særlig er cellisten og vokalisten Tristan Honsinger en «klovn» av dimensjoner. Og det som er så bra, er at den til tider vanvittige humoren aldri går på bekostning av eminet musisering.
Det er nesten litt vemodig å høre bandet gjøre komposisjoner av Misha Mengelberg, som alle har nær tilknytning til Thelonious Monk, men som hele veien har Mishas fingeravtrykk. Det er aldri noen tvil om at musikken er i Mengelbergs ånd, som for eksempel den fine «Samba Zombie», og den nye pianisten, Guus Janssen, blir aldri noen kopi av Mengelberg, men han følger i stedet Mishas tenkemåte, og fremfører musikken på sin egen måte.
Bak det hele regjerer Han Bennink, slik vi kjenner han, men i en litt mer kontrollert utgave enn vi er vant til å høre han i mindre sammenhenger, hvor han av og til lar sirkuset overta litt for mye for det musikalske.
I de tre Ives-komposisjonene «C.E.I.: Where the Sunflowers Grow, Rambling Rake, Yon Horizon» starter det hele nærmest som en messe, med bandets nyeste medlem, vokalisten Mattijs van de Woerd og Tristan Honsinger, og vi får en ny side av ICP.
Men det er i Monklåten «Locomotivge», Nicholslåtene «Blue Chopsticks» og «Lady Sings the Blues», og ikke minst i Mengelberg-komposisjonene, at ICP fungerer best. Og selv om musikken er ytterst moderne og improvisert, så swinger det nesten frenetisk av det hele.
Nå kan man selvsagt sammenligne ICP i 2016 med bandet fra tidligere. Men jeg vil hevde at bandet i sine forskjellige perioder har forskjellige kvaliteter. Tidligere var mye styrt og ledet av Mengelberg og Bennink, mens nå er musikerne mer likestilte. Det føles som om de andre musikerne føler seg friere i kollektivet nå enn tidligere, noe som gjør at musikken faktisk blir friskere og morsommere, særlig fordi Honsinger har fått en friere stilling.
Nå vet jeg selvsagt ikke at det er slik kollektivet fungerer, men fra utsiden føles det slik.
Men uansett hva man vil mene om ICP før og nå, så er «Restless in Pieces» blitt en av de mest tilgjengelige platene fra kollektivet til nå. Hør for eksempel på Mengelbergs «Rollo II», versjonen av Monks «Locomotive», Thomas Heberers relativt frie «One Thing All At Once» eller Gus Janssens morsomme «Jojo Jive», eller den vanvittige avslutningslåta, Mengelbergs «Anatole», som er noe helt nytt fra denne gjengen, og du får deler av ICPs settliste som viser hva dette kollektivet er i stand til.
«Restless in Pieces» er blitt nok en strålende innspillingen fra Instant Composers Pool, og en av de mest publikumsvennlige fra bandet til nå. Og hele veien er det spennende og interessant musikk som man aldri blir lei av.
Jan Granlie
Ab Baars (cl, ts), Michael Moore (cl, as), Tobias Delius (sl, ts), Wolter Wierbos (tb), Thomas Heberer (cor, tp), Mary Oliver (vio, viola), Guus Janssen (p), Ernst Glerum (b), Han Bennink (dr), Mattijs van de Woerd (v)
