Den svenske bassisten Joel Grip flyttet for en del år siden til Paris, hvor han sammen med en rekke andre musikere startet plateselskapet og kollektivet Umlaut. Etter noen år i Paris, satte han kursen for Berlin, hvor han nå er bosatt, og fra hvor han nå spiller og utgir en rekke spennende prosjekter, både på plate og konsert.
Den seneste platen vi har mottatt ble innspilt i november i fjor, og her møter vi han sammen med pianisten Pat Thomas (kjent fra blant andre About Griup, Black Top, Evan Parker og Tony Oxley) og trommeslageren Antonin Gerbal (Unlaut Big Band, Zoor) i to «strekk» på drøyt 34 minutter og 31 minutter. Grip kjenner mange fra sammensetninger som Umlaut Big Band, Neuköllner Modelle, Pepping Tom og Je Suis!, men utenom det har Grip vært å høre i en rekke spennende konstellasjoner både i Berlin, Paris og Sverige.
Musikken på disse to «strekkene» er fritt improvisert, og det er tydelig at både Grip og Gerbal har respekt for Thomas og hans pianospill, for det er han som på mange måter fører skuta fra kai, ut i opprørt hav, og trygt i havn igjen.
Og det er musikk som på mange måter kan minne om en båtreise vi er med på. Det er aldri storm og altfor opprørt hav på reisen, men man kan heller ikke si at det er blikkstille hele veien, selv om mye av musikken går rolig for seg.
Jeg får en fornemmelse av at dette er tre musikere som kjenner hverandre godt, og at de fæler seg trygge i den musikken vi får servert. Både Grip og Gerbal følger Thomas tett, og selv om dette er fritt improviserte «strekk» så er det flere deler som nesten høres arrangert ut, som ca. 6:30 ut i første låta «Cockscomb», hvor Grip legger seg fint inntil Thomas pianospill.
Hele veien føler man at dette er musikere som har snakket mye sammen før de gikk på scenen i Knuttel House. Nå vet jeg ikke helt hvor Knuttel House befinner seg, men skal man gå etter hvem som har vært med på produksjonene av platen, så har jeg en mistanke om at trioen har vært på tur i Japan da innspillingen er gjort.
Pianisten Pat Thomas har vi hørt en rekke ganger, for eksempel på Blow Out i Oslo, men jeg kan ikke huske sist jeg hørte han som en såpass dominerende stemme i musikken som her. Han leverer fint og kreativt spill, som heller mot det minimalistiske. Grip følger han hele tiden som en skygge, mens Gerbal legger små, men effektive trommelyder til, uten å bryte inn i den musikalske idyllen på noen som helst måte.
«Metaphor» er derfor blitt en stille og fredelig plate med fritt improvisert musikk, som kan virke mot stress og det daglige kjøret mange opplever i dagens samfunn. Innimellom kan musikken til og med høres ut som litt skjev kafemusikk spilt av en pianist som har latt seg påspandere litt for mange fargede drinker under spillingen, men uten at det går over streken. Thomas minner også innimellom ikke så rent lite om både Paul Bley og Bill Evans, slik de kanskje hadde spilt hvis de fremdeles hadde vært med oss. Alt går vennlig og fint for seg, og selv om det krever sin lytter, skal man få med seg alle detaljene, så er det virkelig sjelebot å sette seg ned med denne innspillingen.
Jan Granlie
Pat Thomas (p), Joel Grip (b), Antonin Gerbal (dr)
