På skive

ITARU OKI QUARTET | MOTOTERU TAGAKI QUARTET

«Live at Jazz Spot Combo 1975» |
«Live at Little John, Yokohama 1999»
NOBUSINESS, NBCD 143 / NBCD 144

Siden den norske jazzen fikk et solid løft etter Nils Petter Molværs innspilling «Khmer» og Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz», ble verden virkelig oppmerksom på jazzen fra de lange, merkelige, rike landet opp mot Nordpolen. Det strider egentlig mot all fornuft at et land som ligger der det gjør, skulle bli en viktig leverandør av spennende, ny jazz og improvisert musikk da det skjedde. Selvsagt har rikdommen en del å si, og uten Utenriksdepartementets jazzvenn, Sverre Lunde, er jeg ikke sikker på om at den samme revolusjonen hadde foregått. For det var (og kanskje også er) mye penger i den norske jazzen sett i sammenligning med en del andre land i Europa. Lunde hadde tidligere vært utstasjonert i Japan for DU, og hadde opparbeidet seg et nettverk som rekk helt opp i keiserpalasset. Omtrent på samme tid begynte Vestnorsk jazzsenter, ved Bo Grønningsæter og Lars Mossefinn og arrangere de årlige «JazzNorway in a Nutschell», en internasjonal samling av journalister, festival- og klubbarrangører og andre til showcase-konserter i forbindelse med Nattjazz i Bergen (i hovedsak).

Og i og med at det skjedde omtrent på samme tid, ble eksporten av norske jazzmusikere styrket, og «alle» musikerne var mer eller mindre jevnlig i Østen, og særlig i Japan og Sør-Korea. Noen ble også invitert med jevne mellomrom til den fiune festivalen i Penang i Malaysia og andre steder.

Og selv om eksporten til Østen, med reisepenger i lommen fra Det Kongelige Norske Utenriksdepartement, var ikke eksporten av musikere fra Østen til Norge på langt nær like stor. Derfor er fremdeles den ytterst aktive, østlige jazzscenen relativt ukjent for de fleste av oss. Men det har plateselskapet NoBusiness i Vilnius gjort noe med de senere årene. De har vært ytterst dyktige til å utgi, spesielt, liveopptak fra særlig Japan , noe de to innspillingene som nå har surret og gått på spilleren en stund er gode beviser på.

Vi starter i 1975. Stedet er Jazz Spot Combo i Fukuoka City, datoen er 7. desember, og på scenen står trompeteren og fløytisten Itaru Oki (沖至), altsaksofonisten og fløytisten Yoshiaki Fujikawa (藤川義明) bassisten Keiki Midorikawa (翠川敬基) og trommeslageren Hozumi Tanaka (田中保積 ). Det er Oki som er leder av bandet, en musiker som ble født i 1941 og forlot vår verden i 2020. Han startet med studier av kotoen, med moren, som var profesjonell kotospiller, som lærer. I 1955 plukket han fram trompeten, og spilte aktivt i diverse band på skolen, og da han studerte til arkitekt ved universitetet i osaka, spilte han med forskjellige dixieland-orkestre. Men etter hvert, etter at han hadde hatt flere av de ledende, japanske musikerne som lærere, dro han til Europa og spilte med musikere som Art Farmer, Maynard Ferguson, Noah Howard, Lee Konitz, Steve Lazy og Sam Rivers.

Og allerede fra første tone innser vi at musikere fra «solens rike» var langt fremme i utviklingen av den frie improvisasjonsmusikken allerede i 1975. Det er Oki og Fujikawa som utmerker seg mest som solister i disse fem «strekkene» som har fått titlene «Combo session 1» til «Combo session 5».

Det er hele veien moderne jazzmusikk med klare røtter i den japanske musikken vi får oppleve. Jeg setter spesielt stor pris på Fujikawas fløytespill i starten, som ligger tett på mye av det man tidligere hadde fått høre fra Eric Dolphy. Og trompettonen til Oki er skarp og en fin kontrast til fløytespillet. Og når bassisten får plass utvikler dette seg til en spennende, frittgående plate, hvor musikken er skapt der og da, og hvor vi møter fire musikere som passer godt sammen, og som var «tidlig ute» i sin søken mot den frittgående, spennende jazzen. Musikken er ofte litt søkende, og det er Oki som geleider de andre mjusikerne inn i en musikalsk retning han gjerne vil gå. Og de andre følger han fint hele veien, og spesielt spennende synes jeg det blir i den andre sekvensen, hvor vi får et parti med en nydelig trompet og trommeduett som nesten er verdt hele postsendingen fra Vilnius alene. Og når bassen kommer inn, kan Oki senke skuldrene og la musikken bare «flyte».

Den andre innspillingen fra NoBusiness i denne «Japan-sendingen» er med tenorsaksofonisten Mototeru Takagi (高木元輝), altsaksofonisten, fløytisten og bassklarinettisten Susumu Kongo (金剛督), tenorsaksofonisten, fløytisten og bassklarinettisten Nao Takeuchi (竹内直) og trommeslageren Shota Koyama (小山彰太). Innspillingen er gjort på Little John i Yokohama den 25. september 1999, og her er musikken helt annerledes.

Mototeru Takagi ble også født i 1941, men forlot denne verden i 2002. Han var en toneangivende og viktig musiker innenfor den japanske freejazzen. I likhet med Oki, var han også i Europa på begynnelsen av 70-tallet, men flyttet hjem i 1974. Han har ikke utgitt så mange plater i eget navn, men han har vært med på en rekke utgivelser med japanske musikere, pluss at han medvirker på plater med blant andre trommeslageren Milford Graves og gitaristene Derek Bailey og Henry Keiser.

Vi får tre lange «strekk», og det starter med bassklarinetter i front. Og derfra og ut er det treblåserne som dominerer over fint, løst og kreativt trommespill. Tagaki er den som er den førende solisten på tenorsaksofonen, og når han «går i krigen» med de to bassklarinettene, blir dette både originalt og fint. Her er også fløytespillet fint, uansett hvem av de to som spiller, og de frittgående ideene fungerer fint i en helhet.

Musikken på denne platen er ikke like preget av den japanske musikken som Okis plate, men mye mer rettet mot USA og Europa. Så er også denne innspillingen gjort såpass sent som i 1999, og japanerne hadde virkelig fått opp øynene for den vestlige musikken. Og vi får møte fire musikere som har tatt den vestlige, kreative musikken på alvor, og som gjør den til sin.

Disse to platene beviser at Japan er et land hvor den moderne og frittgående jazzen allerede i 1975 levde i beste velgående. Så kan vi håpe at flere enn en håndfull musikere fra landet får muligheten til å vise seg fram på scener også her i Norden i fremtiden. For den japanske jazzen er like spennende som det meste vi får både fra Europa og USA.

Jan Granlie

Itaru Oki (tp, fl), Yoshiaki Fujikawa (as, fl),Keiki Midorikawa (b), Hozumi Tanaka (dr) | Mototeru Takagi (ts), Susumu Kongo (as, fl, bcl), Nao Takeuchi (ts, fl, bcl), Shota Koyama (dr)

Skriv et svar