
Siden den norske jazzen fikk et solid lÞft etter Nils Petter MolvÊrs innspilling «Khmer» og Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz», ble verden virkelig oppmerksom pÄ jazzen fra de lange, merkelige, rike landet opp mot Nordpolen. Det strider egentlig mot all fornuft at et land som ligger der det gjÞr, skulle bli en viktig leverandÞr av spennende, ny jazz og improvisert musikk da det skjedde. Selvsagt har rikdommen en del Ä si, og uten Utenriksdepartementets jazzvenn, Sverre Lunde, er jeg ikke sikker pÄ om at den samme revolusjonen hadde foregÄtt. For det var (og kanskje ogsÄ er) mye penger i den norske jazzen sett i sammenligning med en del andre land i Europa. Lunde hadde tidligere vÊrt utstasjonert i Japan for DU, og hadde opparbeidet seg et nettverk som rekk helt opp i keiserpalasset. Omtrent pÄ samme tid begynte Vestnorsk jazzsenter, ved Bo GrÞnningsÊter og Lars Mossefinn og arrangere de Ärlige «JazzNorway in a Nutschell», en internasjonal samling av journalister, festival- og klubbarrangÞrer og andre til showcase-konserter i forbindelse med Nattjazz i Bergen (i hovedsak).
Og i og med at det skjedde omtrent pĂ„ samme tid, ble eksporten av norske jazzmusikere styrket, og «alle» musikerne var mer eller mindre jevnlig i Ăsten, og sĂŠrlig i Japan og SĂžr-Korea. Noen ble ogsĂ„ invitert med jevne mellomrom til den fiune festivalen i Penang i Malaysia og andre steder.
Og selv om eksporten til Ăsten, med reisepenger i lommen fra Det Kongelige Norske Utenriksdepartement, var ikke eksporten av musikere fra Ăsten til Norge pĂ„ langt nĂŠr like stor. Derfor er fremdeles den ytterst aktive, Ăžstlige jazzscenen relativt ukjent for de fleste av oss. Men det har plateselskapet NoBusiness i Vilnius gjort noe med de senere Ă„rene. De har vĂŠrt ytterst dyktige til Ă„ utgi, spesielt, liveopptak fra sĂŠrlig Japan , noe de to innspillingene som nĂ„ har surret og gĂ„tt pĂ„ spilleren en stund er gode beviser pĂ„.
Vi starter i 1975. Stedet er Jazz Spot Combo i Fukuoka City, datoen er 7. desember, og pĂ„ scenen stĂ„r trompeteren og flĂžytisten Itaru Oki (æČèł), altsaksofonisten og flĂžytisten Yoshiaki Fujikawa (è€ć·çŸ©æ) bassisten Keiki Midorikawa (çż ć·æŹćș) og trommeslageren Hozumi Tanaka (ç°äžäżç© ). Det er Oki som er leder av bandet, en musiker som ble fĂždt i 1941 og forlot vĂ„r verden i 2020. Han startet med studier av kotoen, med moren, som var profesjonell kotospiller, som lĂŠrer. I 1955 plukket han fram trompeten, og spilte aktivt i diverse band pĂ„ skolen, og da han studerte til arkitekt ved universitetet i osaka, spilte han med forskjellige dixieland-orkestre. Men etter hvert, etter at han hadde hatt flere av de ledende, japanske musikerne som lĂŠrere, dro han til Europa og spilte med musikere som Art Farmer, Maynard Ferguson, Noah Howard, Lee Konitz, Steve Lazy og Sam Rivers.
Og allerede fra fÞrste tone innser vi at musikere fra «solens rike» var langt fremme i utviklingen av den frie improvisasjonsmusikken allerede i 1975. Det er Oki og Fujikawa som utmerker seg mest som solister i disse fem «strekkene» som har fÄtt titlene «Combo session 1» til «Combo session 5».
Det er hele veien moderne jazzmusikk med klare rÞtter i den japanske musikken vi fÄr oppleve. Jeg setter spesielt stor pris pÄ Fujikawas flÞytespill i starten, som ligger tett pÄ mye av det man tidligere hadde fÄtt hÞre fra Eric Dolphy. Og trompettonen til Oki er skarp og en fin kontrast til flÞytespillet. Og nÄr bassisten fÄr plass utvikler dette seg til en spennende, frittgÄende plate, hvor musikken er skapt der og da, og hvor vi mÞter fire musikere som passer godt sammen, og som var «tidlig ute» i sin sÞken mot den frittgÄende, spennende jazzen. Musikken er ofte litt sÞkende, og det er Oki som geleider de andre mjusikerne inn i en musikalsk retning han gjerne vil gÄ. Og de andre fÞlger han fint hele veien, og spesielt spennende synes jeg det blir i den andre sekvensen, hvor vi fÄr et parti med en nydelig trompet og trommeduett som nesten er verdt hele postsendingen fra Vilnius alene. Og nÄr bassen kommer inn, kan Oki senke skuldrene og la musikken bare «flyte».
Den andre innspillingen fra NoBusiness i denne «Japan-sendingen» er med tenorsaksofonisten Mototeru Takagi (é«æšć èŒ), altsaksofonisten, flĂžytisten og bassklarinettisten Susumu Kongo (éćçŁ), tenorsaksofonisten, flĂžytisten og bassklarinettisten Nao Takeuchi (ç«čć çŽ) og trommeslageren Shota Koyama (ć°ć±±ćœ°ć€Ș). Innspillingen er gjort pĂ„ Little John i Yokohama den 25. september 1999, og her er musikken helt annerledes.
Mototeru Takagi ble ogsÄ fÞdt i 1941, men forlot denne verden i 2002. Han var en toneangivende og viktig musiker innenfor den japanske freejazzen. I likhet med Oki, var han ogsÄ i Europa pÄ begynnelsen av 70-tallet, men flyttet hjem i 1974. Han har ikke utgitt sÄ mange plater i eget navn, men han har vÊrt med pÄ en rekke utgivelser med japanske musikere, pluss at han medvirker pÄ plater med blant andre trommeslageren Milford Graves og gitaristene Derek Bailey og Henry Keiser.
Vi fÄr tre lange «strekk», og det starter med bassklarinetter i front. Og derfra og ut er det treblÄserne som dominerer over fint, lÞst og kreativt trommespill. Tagaki er den som er den fÞrende solisten pÄ tenorsaksofonen, og nÄr han «gÄr i krigen» med de to bassklarinettene, blir dette bÄde originalt og fint. Her er ogsÄ flÞytespillet fint, uansett hvem av de to som spiller, og de frittgÄende ideene fungerer fint i en helhet.
Musikken pÄ denne platen er ikke like preget av den japanske musikken som Okis plate, men mye mer rettet mot USA og Europa. SÄ er ogsÄ denne innspillingen gjort sÄpass sent som i 1999, og japanerne hadde virkelig fÄtt opp Þynene for den vestlige musikken. Og vi fÄr mÞte fire musikere som har tatt den vestlige, kreative musikken pÄ alvor, og som gjÞr den til sin.
Disse to platene beviser at Japan er et land hvor den moderne og frittgÄende jazzen allerede i 1975 levde i beste velgÄende. SÄ kan vi hÄpe at flere enn en hÄndfull musikere fra landet fÄr muligheten til Ä vise seg fram pÄ scener ogsÄ her i Norden i fremtiden. For den japanske jazzen er like spennende som det meste vi fÄr bÄde fra Europa og USA.
Jan Granlie
Itaru Oki (tp, fl), Yoshiaki Fujikawa (as, fl),Keiki Midorikawa (b), Hozumi Tanaka (dr) | Mototeru Takagi (ts), Susumu Kongo (as, fl, bcl), Nao Takeuchi (ts, fl, bcl), Shota Koyama (dr)