Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

PĂ„ skive

IVO PERELMAN

«Magic Dust»
MAHAKALA MUSIC

Den brasilianske saksofonisten Ivo Perelman har lenge vÊrt en favoritt her pÄ salt peanuts*. Han er fÞdt i 1961 i São Paulo, og i ungdommen lÊrte han Ä spille gitar, cello, klarinett, trombone og piano, men konsentrerte seg om tenorsaksofonen fra han var 19 Är. Han gikk pÄ Berklee College of Music i ett semester, men droppet ut og flyttet til Los Angeles i 1986. Han ga ut sitt fÞrste album i 1989, sammen med Peter Erskine, John Patitucci, Airto Moreira, Eliane Elias og Flora Purim som gjester. Etter utgivelsen av dette albumet flyttet han til New York City. Her har han gitt ut mange album siden den gang for en rekke forskjellige plateselskaper, og har spilt med Borah Bergman, Rashied Ali, Marilyn Crispell, Matthew Shipp, Paul Bley, Don Pullen, Fred Hopkins, Andrew Cyrille, Joanne Brackeen , Mark Helias, Billy Hart, Mino Cinelu, Nana Vasconcelos, Reggie Workman, William Parker, Louis Sclavis, Elton Dean og Joe Morris, for Ä nevne noen.

I sin stadige leting etter en kosmisk lyd for Ä utvide grensene for tenorsaksofon, har han pÄ dobbeltCDen «Magic Dust» gÄtt i kompaniskap med lydmagikeren og pianisten Christopher Parker, samt bassisten William Parker, som ogsÄ trakterer shakuhachi, og trommeslageren Chad Anderson.

Vi fĂ„r fire relativt lange «strekk», og de Ă„pner med «Impromto», som tar oss rett inn i et oppdatert John Coltrane-landskap. Piano spillet i staren minner ikke sĂ„ rent lite om McCoy Tyner, og saksofonspillet til Perelman lĂ„ter som om Coltrane igjen er blant oss. Trommespillet til Anderson tar oss tett pĂ„ Elvin Jones, mens William Parkers bass-spill er slik det alltid er – tett, tungt og deilig. Riktignok er ikke Perelman noen kopi av Coltranae, han er absolutt sin egen herre, med en litt lysere tone i hornet enn Coltrane. Men det er noe med tilnĂŠrmingen til materialet som ligger tett pĂ„ den godeste Coltrane. Men jeg fĂžler at denne kvartetten tar Coltrane-inspirasjonen ett skritt videre, hvor Perelmans tenorsaksofon lyser klart og tydelig over de andre musikere, slik Coltrane ogsĂ„ gjorde i mange tilfeller.

Andresporet, «The Way Of The Magician» er en nydelig og ettertenksom ballade. Her fÞler jeg spillet til Perelman er mer personlig, og sammenligningen med Coltrane blir ikke like Äpenbar. Her spiller Perelman med en litt sÄr tone, hvor hans lille vibrato kommer godt fram. Dette er en lang lÄt som klokkes inn pÄ nest 39 minutter, sÄ det er god tid til Ä fortelle oss en lang historie, og musikerne har god tid til Ä «snakke» sammen.

PĂ„ den andre platen Ă„pner de med «Cardician», hvor William Parker starter pĂ„ shakuhachi – en japansk flĂžyte han ofte har med seg pĂ„ konserter og i studio. Her lager han, sammen med Perelmans tenorsaksofon en fin japansklignende Ă„pning, som tar oss med inn i det mediterende. De har en fin samtale fĂžr pianoet kommer smygende inn, hvor det hĂžres ut som de sĂžrger over samme sak, men etter hvert kommer de seg delvis ut av den litt klagende seansen og de friskner til og avleverer strĂ„lende, kollektivt spill.

I sistesporet, tittelsporet «Magic Dust», er det Anderson som legger fÞringen, fÞr pianisten kommer inn med noe som henspeiler temmelig klart til McCoy Tyner, og Perelman kan legge seg pÄ topp og starte en nesten 38 minutters seiersgang. Dette er en nydelig komposisjon som tar Coltrane med inn i vÄrt Ärhundre, med all den intensitet vi bare kan Þnske oss. Jeg velger Ä tolke denne, pluss de to lÄtene pÄ fÞrsteplata, som en uforbeholden hyllest til saksofongiganten John Coltrane, og i tittelsporet synes jeg Perelman ligger svÊrt tett pÄ slik Coltrane muligens hadde spilt om han var blant oss i dag.

Dette er blitt en av de best utgivelsene jeg har hĂžrt fra den godeste Ivo Perelman. Han spiller ytterst kreativt med Coltrane i bakhodet, og resten av bandet fĂžlger han helt til dĂžra med strĂ„lende spill. Og spesielt vil jeg fremheve spillet til William Parker. En mer lydhĂžr medmusikant skal man sannelig lete lenge etter, og her er han sĂ„ tett pĂ„ begivenhetene det nesten er mulig Ă„ komme – hele veien, uten forkleinelse for noen av de andre musikerne. For bĂ„de pianisten Christopher Parker og trommeslageren Chad Anderson avleverer en rekke «skuddsalver» i musikalsk form som overbeviser.

Jan Granlie

Ivo Perelman (ts), Christopher Parker (p), William Parker (b), Chad Anderson (dr)

Skriv et svar