Den brasilianske saksofonisten Ivo Perelman har lenge vært en favoritt her på salt peanuts*. Han er født i 1961 i São Paulo, og i ungdommen lærte han å spille gitar, cello, klarinett, trombone og piano, men konsentrerte seg om tenorsaksofonen fra han var 19 år. Han gikk på Berklee College of Music i ett semester, men droppet ut og flyttet til Los Angeles i 1986. Han ga ut sitt første album i 1989, sammen med Peter Erskine, John Patitucci, Airto Moreira, Eliane Elias og Flora Purim som gjester. Etter utgivelsen av dette albumet flyttet han til New York City. Her har han gitt ut mange album siden den gang for en rekke forskjellige plateselskaper, og har spilt med Borah Bergman, Rashied Ali, Marilyn Crispell, Matthew Shipp, Paul Bley, Don Pullen, Fred Hopkins, Andrew Cyrille, Joanne Brackeen , Mark Helias, Billy Hart, Mino Cinelu, Nana Vasconcelos, Reggie Workman, William Parker, Louis Sclavis, Elton Dean og Joe Morris, for å nevne noen.
I sin stadige leting etter en kosmisk lyd for å utvide grensene for tenorsaksofon, har han på dobbeltCDen «Magic Dust» gått i kompaniskap med lydmagikeren og pianisten Christopher Parker, samt bassisten William Parker, som også trakterer shakuhachi, og trommeslageren Chad Anderson.
Vi får fire relativt lange «strekk», og de åpner med «Impromto», som tar oss rett inn i et oppdatert John Coltrane-landskap. Piano spillet i staren minner ikke så rent lite om McCoy Tyner, og saksofonspillet til Perelman låter som om Coltrane igjen er blant oss. Trommespillet til Anderson tar oss tett på Elvin Jones, mens William Parkers bass-spill er slik det alltid er – tett, tungt og deilig. Riktignok er ikke Perelman noen kopi av Coltranae, han er absolutt sin egen herre, med en litt lysere tone i hornet enn Coltrane. Men det er noe med tilnærmingen til materialet som ligger tett på den godeste Coltrane. Men jeg føler at denne kvartetten tar Coltrane-inspirasjonen ett skritt videre, hvor Perelmans tenorsaksofon lyser klart og tydelig over de andre musikere, slik Coltrane også gjorde i mange tilfeller.
Andresporet, «The Way Of The Magician» er en nydelig og ettertenksom ballade. Her føler jeg spillet til Perelman er mer personlig, og sammenligningen med Coltrane blir ikke like åpenbar. Her spiller Perelman med en litt sår tone, hvor hans lille vibrato kommer godt fram. Dette er en lang låt som klokkes inn på nest 39 minutter, så det er god tid til å fortelle oss en lang historie, og musikerne har god tid til å «snakke» sammen.
På den andre platen åpner de med «Cardician», hvor William Parker starter på shakuhachi – en japansk fløyte han ofte har med seg på konserter og i studio. Her lager han, sammen med Perelmans tenorsaksofon en fin japansklignende åpning, som tar oss med inn i det mediterende. De har en fin samtale før pianoet kommer smygende inn, hvor det høres ut som de sørger over samme sak, men etter hvert kommer de seg delvis ut av den litt klagende seansen og de friskner til og avleverer strålende, kollektivt spill.
I sistesporet, tittelsporet «Magic Dust», er det Anderson som legger føringen, før pianisten kommer inn med noe som henspeiler temmelig klart til McCoy Tyner, og Perelman kan legge seg på topp og starte en nesten 38 minutters seiersgang. Dette er en nydelig komposisjon som tar Coltrane med inn i vårt århundre, med all den intensitet vi bare kan ønske oss. Jeg velger å tolke denne, pluss de to låtene på førsteplata, som en uforbeholden hyllest til saksofongiganten John Coltrane, og i tittelsporet synes jeg Perelman ligger svært tett på slik Coltrane muligens hadde spilt om han var blant oss i dag.
Dette er blitt en av de best utgivelsene jeg har hørt fra den godeste Ivo Perelman. Han spiller ytterst kreativt med Coltrane i bakhodet, og resten av bandet følger han helt til døra med strålende spill. Og spesielt vil jeg fremheve spillet til William Parker. En mer lydhør medmusikant skal man sannelig lete lenge etter, og her er han så tett på begivenhetene det nesten er mulig å komme – hele veien, uten forkleinelse for noen av de andre musikerne. For både pianisten Christopher Parker og trommeslageren Chad Anderson avleverer en rekke «skuddsalver» i musikalsk form som overbeviser.
Jan Granlie
Ivo Perelman (ts), Christopher Parker (p), William Parker (b), Chad Anderson (dr)
