Den brasilianske saksofonisten Ivo Perelman, er en musiker vi har forsøkt å følge i flere år, men platene hans har ikke alltid vært like tilgjengelige her oppe i nord. Men noen ganger har vi vært heldige å fått «gribbet» til oss noen utmerkede innspillinger, særlig noen hvor han samarbeider med den utsøkte pianisten Matthew Shipp, som platen «Live in Nuremberg» fra 2017 (som er anmeldt HER), eller hans samarbeid med Arcado SAtring Quartet på platen «Deep Resonance» fra 2018, anmeldt HER.
Han startet med å lære seg både gitar, cello, klarinett, trombone og piano, men bestemte seg for å satse på tenorsaksofonen da han var 19 år. Han studerte ved Berklee i ett semester, men droppet ut for å flytte til Los Angeles i 1986.
Han har siden slutten av 80-tallet gjort en haug med plateinnspillinger, som startet med «Ivo» på ITM i 1989, hvor han hadde med seg musikere som Peter Erskine, John patitucci, Airto Moreira, Elaine Elias og Flora Purim som gjester, og fram til i dag har han samarbeidet med musikere som Matthew Shipp, William Parker, Nate Wooley, Andrew Cyrille, Michael Bisio, Jim Morris, Gerald Cleaver, Mat Meneri, Whit Dickey, Karl Berger, og mange andre av de mer frittgående musikerne fra andre siden av «dammen».
Den franske gitaristen Pascal Marzan kjenner jeg mindre til. Men jeg vet at han spiller med London Improvisers Orchestra, og at han har gjort plater med Roger Smith, John Russell, Alex Ward og flere innenfor den friere delen av jazzen. Så å høre disse to sammen, gledet jeg meg virkelig til. Han har studert klassisk gitarspill, og relativt tidlig studerte han Heito Villa-Lobos og spilte han preludier, etyder og gitarkonserter. Men etter å ha holdt påp med det noen år, fikk han øynene opp for den nyere, eksperimentelle musikken. Han kjøpte seg en 10-strengers klassisk gitar, som var bygd etter kravene til den legendariske gitaristen Narciso Yepes, og etter hvert stemte han hver streng med et intervall på en tredjedels tone, for å utvikle en slags mikrotonalitet.
Vi får 12 «strekke» som er laget der og da, i London dem 30. januar i år. Og i forhold til mye annet jeg har hørt fra Perelman, skiller dette seg ut på en original måte. Marzan’s 10-strengsgitar låter helt spesielt, og jeg føler det høres litt ut på sammen måte som når man hører for eksempel Derek Bailey eller John Russell. Og over det «svever» Perelman med kreativt og fint spill.
Når jeg hører musikk, enten på konsert eller plater, hvor all musikken er laget der og da, uten særlige forberedelser, blir jeg ofte imponert. For dette er en kunst som krever at man, for det første kjenner sitt eget instrument, og for det andre at man kjenner den man skal «leke» med. Noen ganger kan dette gå helt galt, for det skal en del kreativitet til for at musikerne skal «finne hverandre» og fremføre noe som ikke kun er spennende i deres egne ører, men også for oss som lyttere.
Og på denne innspillingen, og gjennom de 12 «strekkene» høres musikken nesten komponert ut. De to kommuniserer som siamesiske tvillinger, og selv om musikken gjennomgående er nedpå og litt melankolsk, er det aldri hvileskjær eller «langhalm» i det som fremføres. Det kan selvfølgtelig hende at de under innspillingen kom til punkt hvor de selv ikke følte det fungerte, og utelot det fra det vi her får servert, men det er også fordelen med at vi får det på plate, hvor de kun har med de beste «strekkene».
Og her synes jeg det kryr av høydepunkter. Perelmans litt såre og melankolske tone i tenorsaksofonen passer perfekt til Marzans akustiske gitar, og kommunikasjonen er nærmest perfekt gjennom hele innspillingen.
Jeg synes dette er blitt et spennende studium i hvordan en tenorsaksofon kan samarbeide med en akustisk gitar, stemt på en litt spesiell måte. Perelmans spill er hele veien strålende, og Marzans gitarspill tyder på en utmerket tekniker og utøver av den klassiske gitaren. Dette er improvisasjon på aller øverste hylle, og selv om musikken er melankolsk, inneholder den en helt egen energi og et engasjement som fascinerer.
Anbefales for alle gitarister og saksofonister, men også for alle andre med sans for eksperimentell kommunikasjon i musikken!
Jan Granlie
Ivo Perelman (ts), Pascal Marzan (g)
