Den brasilianske saksofonisten og improvisatoren Ivo Perelman feirer i år sin 60-årsdag. Bursdagen var allerede den 12. januar, men en såpass travel musiker har ikke tid til å «hvile på laurbærene» og feire overgangen til «voksen»-tilværelsen med altfor store feiringer på dagen.

Noen musikere feirer sin 60-årsdag med stor fest for sine gode venner, andre velger å utgi en plate hver måned gjennom året (som Satoko Fujii gjorde for et par år siden), mens Ivo Perelman har valgt å samle opptak med ni av sine pianospillende venner over ni plater i denne boksen. Dette blir hans gave til oss lyttere, og med liner notes skrevet av den prisbelønnede forfatteren Neil Tesser, får vi hans møter med pianistene Dave Burrell, Marilyn Crispell, Aruan Ortiz, Sylvie Courvoisier, Angelica Sanchez, Aaron Parks, Agusti Fernandez, Craig Taborn og Vijay. For meg er det litt overraskende at Perelman ikke har inkludert sin gode samarbeidsparter Matthew Shipp i boksen, men samtidig er det ytterst spennende å høre han med denne gjengen av ytterst kompetenkte pianister, som vi ikke hører så ofte med den gode brasilianeren.

Pltene har fått titlene «Tale One» til «Tale Nine», og er innspilt i perioden 2014 til 2021. Alt er resultat av ytterst kreative møter i Parkwest Syudios i Brooklyn, og med såpass forskjellige pianister, blir dette en fest av en boks.

Og det starter med Dave Burell, i to lange improvisasjoner som er innspilt i januar 2020, «Chapter One» og Chapter Two», som er to fine «strekk» med nydelig duospill med de to. «Chapter One» viser med all tydelighet at de to musikerne har et tett og nært forhold, og særlig i den litt tilbakelente «Chapter Two» synes kommunikasjonen er strålende og kreativiteten helt på topp.

Den andre platen, «Tale Two», er ni duoer med pianisten Marilyn Chrispell, innspilt i mars 2014. Her starter de med den usedvanlig vakre, Chapter One», hvor Crispells pianospill får tankene til å gå til pianisten Dollar Brand, før han skiftet navn til Abdullah Ibrahim. Hun har en helt annen og mykere tone i pianoet enn Burrell, og er også mer lyrisk i anslaget, i alle fall på denne første låten. Dette er en ballade man gjerne hører i en kirke, og det ligner nesten en hymne eller salme. Og over det hele nærmest svever Perelman med usedvanlig vakkert tenorsaksofonspill.

Helt annerledes blir det i den litt rastløse «Chaper Two», hvor Perelman viser at han også er en teknisk utmerket saksofonist som behersker hele saksofonens område i en frittgående sak hvor han virkelig satser. Den går over i «Chapter Three», som er en relativt mørk ballade, før vi får «Chapter Four», som på en utmerket måte tar den mørke balladen ett skritt videre og over i en relativt kort, men strålende improvisasjon, hvor Perelman får boltre seg hemningsløst.

Og slik fortsetter det gjennom de ni kapitlene. «Chaper Five» er en tett «samtale» eller musikalsk diskusjon hvor begge har knallharde argumenter, og hvor de i «Chapter Six», tydelig er blitt enige, og hvor de kan «leke» sammen som gamle, gode venner. Og i «Chapter Seven», er alt ved det gamle. Dette er enda en fin ballade, hvor de kommuniserer på en nydelig måte, før vi i «Chapter Eight» igjen møter de to i en heftig batalje, hvor tankene først og fremst går til Cecil Taylors pianospill, som Perelman kaster seg over og lager spennende musikk ut av.

Så runder de av denne sekvensen med «Chapter Nine» som er en deilig improvisasjon hvor begge er i strålende humør. Her beveger Crispell seg i nærheten av pianospillet til Keith Jarrett og, igjen, Dollar Brand, og i midtpartiet avleverer hun en aldeles nydelig solo som gjør at vi gjerne hører de to i duo på en scene i nærheten.

«Tale Three» i sju kapitler hvor Perelman samarbeider med pianisten Aruán Ortiz, under en session fra desember 2017. Ortiz er en helt annerledes pianist enn de to foregående, men ikke dermed mindre spennende. Her får vi sju sekvenser hvor Perelman kan virke litt mer tilbakelent enn på de to foregående, noe Ortiz’ pianospill legger opp til. Han er en pianist som i de senere årene har markert seg som en av de mest spennende på den amerikanske jazzscenen, og her spenner det fra lavmælt og nydelig komp til utmerket pianospill i det mer eksperimentelle landskapet, men hele tiden med en litt melankolsk og balladeaktig tolkning, som innimellom får fram det mest sårbare i Perelmans tenorsaksofonspill.

På»Tale Four» møter vi han sammen med Aaron Parks, i tre opptak fra mars 2020. Parks er en mer «streit» jazzpianist, slik vi har hørt han tidligere. Men her synes jeg han virkelig «slår ut vingene» og avleverer strålende og kreativt spill i selskap med en av våre favorittsaksofonister. «Chapeter One» åpner med en relativt lang intro fra Parks, som legger forholdene godt til rette for Perelmans lekne og vitale spill, før Parks tar fram det dystre og melankalske i «Chapter Two», hvor Perelmans spill vær ytterst sårt og vakkert, før det blir mer «lystig» i «Chapter Three», uten at Perleman har lagt fra seg det melankolske.

«Tale Five» er 11 kapitler hvor Perelman spiller i selskap med pianisten Sylvie Courvoisier. Disse kollektive improvisasjonene er gjort i mars 2018, og det starter med det lett gjenkjennelige spillet til Courvoisier, når hun beveger seg inn i det lyriske landskapet. Men hun forblir ikke i det landskapet særlig lenge. I «Chapter Two» er hun inne i et slags Cecil Taylor/Thelonious Monk-landskap, hvor Perelman virkelig må holde seg framme på tuppa for å følge med. Courvoisiers hissige og rytmiske spill presser Perelman til å ta ut det meste han har inne, og det blir en fryd å følge med på, før de roer det hele ned i «Chapter Three». Dette er blitt et nydelig møte som endres, varieres og er kreativt gjennom alle improvisasjonene, og de beviser at Perelman nesten kan spille med hvem som helst av de mer frittgående musikerne på markedet, og dette er gjennomgående en perle av en plate, som godt kunne vært utgitt som en egen produksjon.

Deretter møter vi han sammen med den katalandske pianisten Agustí Fernández i «Tale Six», tatt opp i juli 2017. Fernández er en av Europas mest spennende pianister innenfor den friere jazzen, og i «Chapter One» og «Chapter Two» overrasker han med ytterst lyrisk spill, under Perelmans kreative tenorsaksofonspill. Men også han viser etter hvert fram sitt mer aggressive spill, slik vi kjenner han fra utallige innspillinger de senere årene. Her får vi ni frittgående improvisasjoner, hvor man merker den tette forbindelsen mellom de to, og at det er pur glede i møtet. Og hele veien er dette fantastisk musikk innenfor den friere improvisasjonene hvor alt fungerer optimalt.

I «Tale Seven» får vi et møte med pianisten Craig Taborn, og de fem kapitlene er innspilt i juni i år. Taborn har etter hvert blitt en av de mest spennende pianistene på det tyske ECM-selskapet, og fungerer, etter min mening, best i de mindre konstellasjonene. Derfor er disse fem kapitlene noe av det fineste jeg kan huske å ha hørt med pianisten. Begge kommuniserer perfekt, og det lyriske i Taborns spill er med på å utfordre Perelman kraftig. Men heller ikke her er det det lyriske som dominerer hele veien. Men i selskap medTaborn blir det lyriske mer tydelig enn hos flere av de andre samarbeidspartnerne. Og Taborns spill er gjennomgående vakkert, og er med på å «roe ned» Perelman en smule, selv om Taborn ikke klarer å holde han i «tømmene» hele veien .

På «Tale Eight» møter vi Perelman sammen med pianisten Angelica Sanchez, som også ligger høyt oppe på listen over våre pianofavoritter. Og i hun starter slik vi kjenner henne i «Chapter One» med svært variert spill og med enormt temperament under Perelmans tenorsaksofon. Disse sekvensene er innspilt i juni i år, samme måned som Taborn var på besøk i studioet. Og det er spennende å høre hvor forskjellig hennes spill er i forhold til lyriske Taborn. Sanchez er en leken pianist, som tilfører et mer «latinsk» temperement i musikken, og hvor Perelman legger seg på toppen og det kan høres ut som de nesten alltid har spilt sammen.

Så avsluttes denne praktfulle boksen med «Tale Nine» hvor den godeste Perelman møter pianisten Vijay Iyer – også en av de som har bidratt til å gjøre pianoavdelingen i ECM spennende.  Innspillingene er gjort i mai i år, og vi får fem kapitler som syder og koker av energi og nydelig spill. Iyer er noe av det nærmeste man kan kalle en kameleon i den nyere jazzen, og kan nesten spille med hvem som helst, og det blir alltid spennende musikk ut av det. Og her åpner han forrykende, og det er nesten som Perelelman ber om nåde, der han nærmest går i kne for å følge Iyers heftige spill. Og jeg tenker at dette ikke kan vare. Og det gjør det heller ikke. For i «Chapter Two», får vi en nydelig ballade, hvor de to spiller nydelig sammen. Og hele veien gjennom er dette også en ytterst variertog spennende plate.

Ivo Perelman viser med denne boksen på ni CDer, at han har vært en av våre fremste tenorsaksofonister på den amerikanske jazzscenen de siste ti årene. Og med disse duosamarbeidene fullender han på mange måter sitt kunstneriske virke med pianister, som vi tidligere kjente best fra samarbeidet med den utmerkede pianisten, Matthew Shipp.

Dette er blitt en nesten uvurderlig samling plater, hvor han samarbeider med pianister i toppskiktet innenfor den amerikanske jazzen. Så er vi spente på hvilken vei Perelman velger å gå etter denne mastodonten av en bursdagsgave til folket.

Jan Granlie

Ivo Perelman (ts), Dave Burrell (p), Marilyn Crispell (p), Aruán Ortiz (p), Aaron Parks (p), Sylvie Courvoisier (p), Agustí Fernández (p), Craig Taborn (p), Angelica Sanchez (p), Vijay Iyer (p)