Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JACK DEJOHNETTE / RAVI COLTRANE / MATTHEW GARRISON

«In Movement»
ECM 2488 (2016)

Sammen med Ravi Coltrane og Matthew Garrison slipper Jack DeJohnette i disse dager sin nye ECM-plate – «In Movement». Med unntak av samarbeidsprosjektet som ga fjorårets live-opptak og ECM-utgivelse «Made in Chicago» (ECM 2392), må vi tilbake til 2005 for å finne siste ECM-utgivelse med Jack DeJohnette i en tilsvarende lederrolle – live-plata «Saudades» (ECM 1972/73) med Larry Goldings og John Scofield.

Jeg hadde gleden av å oppleve «Made in Chicago» under Moldejazz 2015 – med Muhal Richard Abrams, Roscoe Mitchell og de to ungdommene – relativt sett – Larry Gray og Jack DeJohnette. Jack var da livlig og «ung» som vi sjeldent har hørt ham de siste ti årene.

Den nå 74-årige DeJohnette etablerte for ett par år siden noe som ser ut som en klassisk saksofon-trio – med de to nevnte på hhv. saksofoner og el-bass. I sommer skal trioen ut på en lengre Europa-turne i anledning av den nye plata. Men årets Europa-turneer omfatter desverre kun Pori-festivalen i Finland innenfor salt peanuts* dekningsområde.

Dette er definitivt ikke gamlingens band. Dette er – og krediteringen gjenspeiler det – et kollektiv. De to ungdommene – femtiåringen Coltrane og 46 år gamle Garrison setter like stor preg på plata som sjefen. Og de har fått fram ei svært bra plate, hvor det kollektive samspillet og den felles utforskingen av låtmaterialet står sentralt.

Det kollektive preget er ikke overraskende. Man skal ikke ha følgt så mye med for å få med seg at disse «ungdommene» nå er veletablerte musikere i kraft av sin egen musikalske skaperevne. De er definitivt ikke lenger (kun) sønner av sine fedre.

Det blir derfor fullstendig feil for meg når ECM insisterer med å åpne markedsføringen med at det er en masse historie i denne trioen – «fifty years ago, sitting in with John Coltrane’s group, he (JDeJ) played with the fathers of both …».

Plata starter med en John Coltrane-låt, «Alabama». Se snakker vi om sterk og viktig historie. Denne låta skrev pére Coltrane umiddelbart etter at nyheten kom om Ku Klux Klans bombing av 16th Street Baptist Church i det afro-amerikanske området i Birmingham, Alabama. Bombingen skadet over tjue og drepte fire små jenter – Addie Mae, Carol, Carole og Cynthia – som var i kirken for å delta på et arrangement denne søndagen 25. september 1963.

Bombingen og mordet på de fire jentene utløste mange av de politiske trekk som skulle begynne arbeidet for å utrydde rasismen i USA. I 1964 vedtok president Lyndon B. Johnson the Civil Rights Act. Samme år, litt over ett år etter bombingen, annonserte Nobelkomiteen at Martin Luther King jr. skulle motta Nobels Fredspris for 1964. Martin Luther Kings Nobeltale fra 10. desember 1964 kan du se her.

Låta starter med Coltranes dirge-tema i d-moll – hvor de to linjene avsluttes med to sorgtunge kirkeklokkeslag (C – D) – og et smakfullt og umiskjennelig DeJohnette-cymbalspill bak. Låta gjennomføres med det nødvendige rubato-spill, dvs. med svevende rytmisk frihet, og med den respekt låta krever – både hva gjelder dens tema og dens musikalske form.

Tittellåta «In Movement» – kreditert hele trioen – er en lekker modal sak i 5/4 takt, med et delvis elektronisk manipulert basspill av Garrison som er en nytelse. Garrison sier at «the use of electronics gives me an opportunity to … take [the things I hear in the composition] and filter them through my own processes and then … bounce them off Ravi and Jack, so that the music becomes this series of undulating movements».

Nå spør du hva denne låta har med undulater og parakitter å gjøre? Med latin undulatus – av undula (liten bølge) – beskrives fuglens sang, mens Garrison altså bruker det til å beskrive musikkens bølgende karakter. Den bølgende bevegelsen i musikken drar deg med, så også du blir «in movement» – i bevegelse.

Den andre av de to låtene på albumet som er kreditert trioen er kalt «Two Jimmys» – såvidt jeg kan høre vandrer Jimmy og Jimmy avsted i tretten-takt. Igjen er det Garrison som legger fundamentet i låta gjennom sine manipulerte teksturer og landskap. DeJohnettes karakteristiske cymbalspill danser avsted på en måte hvor det er lett å miste ener’n – det er en nytelse.

Bill Evans’ «Blue in Green» er rein og skjær skjønnhet satt i system. Den spilles som en duo med Ravi C og DeJohnette. Jack spiller her sitt egentlige hovedinstrument – piano, mens Ravi spiller sopraninosaksofonen – den lille saksofonen som ligger en oktav over alt-saksofonen. En tre minutter lang ad lib-seksjon innleder låta, hvor de to skaper svingende, snikende, slangende linjer som i et impresjonistisk mønster verdig Maurice Ravel snirkler seg inn i hverandre før de spiller låtas kjente tema.

Neste låt er den tredje og siste cover-låta på plata. «Serpentine Fire» var vel en av Earth, Wind & Fires aller største R&B hits etter at den ble utgitt i 1978. Men trioen greier fullt og helt å gjøre den til sin egen. Garrison er vel den som – ikke overraskende – legger seg nærmest EW&Fs landskap, med en åpenbar referanse til jazz fusion/funk-elbasspill slik det ble etablert i første halvdel av 1970-tallet.

Etter dette følger «Lydia», låta DeJohnette skrev c. 1973 til sin kone. Balladen ble første gang kjent da den dukket opp på ECM-skiva «New Rags» (ECM 1103) med DeJohnette bandet Directions i 1977. Det blir en vakker lyrisk framstilling som gir noe av det samme som fader Tranes mange framføringer av sin egen «Naima» – verdens vakreste ballade.

Nest-siste sporet – «Rashied» – er som tittelen angir nok en hyllest. Denne gangen til trommeslageren Rashied Ali. Låta er inspirert av duo-albumet «Interstellar Space» som John Coltrane gjorde med Rashied Ali. Albumet ble spilt inn for Impulse i februar 1967, mindre enn fem måneder før Trane døde. Og på mange måter låter det nesten som et gjenoppdaget outtake fra opptakssesjonen 22. februar ’67 i van Gelders studio.

Det gjennomføres som en duo mellom DeJohnette på trommer og Coltrane igjen på sopranino. I lys av sportitlene på «Interstellar Space» (Mars, Venus, Jupiter, Saturn) kunne det kanskje vært tidsmessig korrekt å kalle dette opptaket «Rashieds’s Planet Nine» etter den planeten som i januar i år ble beregnet å være utenfor Pluto.

Såpass må til for å karakterisere den energien og det trøkket de to formidler her. Etter at opptaket var slutt i Avatar Studios i New York, reiste alle som var i studioet seg og ga de to stående ovasjoner.

Siste låta er den andre komposisjonen fra DeJohnettes hånd alene. Og igjen får vi ham på piano. «Soulful Ballad» er akkurat det – en soulfull ballade.

Det er i det hele tatt ei strålende skive de tre her står samlet bak. Den er ei skive som gir oss tilbake troen på at det er mulig å få noe nytt ut av et afro-amerikansk stilidiom som nå – grunnleggende sett – er omtrent femti år gammelt.

Johan Hauknes

Jack DeJohnette (tr, p, el-perk), Ravi Coltrane (ts, ss, sss), Matthew  Garrison (el-b, electronics)

 

Se trioens konsert på Festival JazzOnze+ i Lausanne i november 2014:

 

Skriv et svar