Jacob Garchik er en amerikanske multiinstrumentalist (trombone, tuba, tenor og accordion) og komponist, som ble født i San Francisco og har bodd i New York siden 1994. Han føler seg hjemme i en lang rekke stilarter og musikalske roller, og han er en viktig del av Brooklyn-scenen. Her spiller han trombone i band som spenner fra jazz, via moderne klassisk musikk til balkanske brassband. Han har gitt ut fem album i eget navn. Han leder Brooklyns fremste meksikanske brassband, Banda de los Muertos. Og siden 2006 har han bidratt med over 100 arrangementer og transkripsjoner for Kronos Quartet med musikk fra hele verden. Han har arrangert for såpass forskjellige musikere som Anne Sofie von Otter, Angelique Kidjo, Laurie Anderson, Rhiannon Giddens, k.d. lang, Jolie Holland og Natalie Merchant, og han underviser i «Arranging Ensemble» ved Mannes College i NYC.
Som trombonist har han jobbet med mange sentrale musikere innenfor jazz og avantgarde, inkludert Henry Threadgill, Steve Swallow, Laurie Anderson, Anthony Braxton, Anthony Coleman, Joe Maneri, Frank London, John Hollenbeck og George Lewis. Han har også spilt i ensembler ledet av musikere som Mary Halvorson, Ethan Iverson, Darcy James Argue, Dan Weiss, Miguel Zenon og Steve Lehman. I 2018 toppet han kategorien «Rising Star – Trombone» i Downbeat Jazz Critic’s Poll. Jacob spiller også trekkspill, tenorhorn og tuba.
Jeg hadde overhodet ingen kjennskap til denne musikeren før jeg fikk hans nye album i hendene. Men jeg ble interessert da jeg så besetningen i bandet med sopransaksofonisten Sam Newsome, pianisten Jacob Sacks, bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Dan Weiss – alle musikere man mer enn gjerne setter av tid til. Innspillingen er gjort i EastSide Studio i New York City den 12. februar og den 23. mai i 2021, og vi får ni låter komponert av Garchik.
Og de starter med «Collage», hvor vi tas litt «på senga» av starten. For dette er musikk som utfordrer omtrent på samme måten som flere av de senere innspillingene med Henry Threadgill. Det er «massivt», samtidig som det er «løst» og åpent, og vi får nesten en følelse av at introen bare varer og varer, omtrent som hos Wayne Shorter. Men vi kjenner at noe er på vei, og at dette kommer til å bli ytterst spennende. Men vi må vente i nesten fem minutter før det skjer noe mer.
Men da skjer det også noe. I andresporet, «Pastiche» får vi en heidundrandes låt hvor det går hurtig for seg i introen, før Garchik tar ansvar og vi får en strålende trombonesolo som swinger utmerket, og hvor han, for alvor, setter skapet på plass. Og bak får vi fint «fire flate»-spill fra Morgan over et nydelig trommekomp av Weiss. Og bedre trombonespill i hard-bop-«serien» enn dette kan jeg nesten ikke forestille meg. Her swinger det upåklagelig, før det hele «tar løs» igjen på praktfull måte. «Førstemann til hundre» riktignok, men med en presisjon og en oversikt som er formidabel.
Deretter får vi den roligere «Bricolage» med en kort intro fra Morgan, før Newsome får vist seg fram med utmerket sopransaksofonspill, før vi får den seige bluesen «Homage», som oser av trafikk i gatene i Brooklyn, på en dag man ønsker seg ro og fred. Nydelig og «klagende» i en slags 90-talls-tapning vi elsker.
«Fanfare», må være en av de tøffeste fanfarene vi har hørt. Med utsøkt trombone- og saksofonspill over et stødig og gjentagende komp, før Garchik roer det hele ned med en nydelig bluessolo, før de igjen hiver seg over fanfaren, før Sacks tar det ned med en fin pianosolo, og vi befinner oss på en «luguber» nattklubb i bydelen, hvor Garchik igjen kommer inn med «søvnig» og lekkert spill, før de igjen er midt ute i den travle trafikken igjen mot slutten.
«Idea Fixe» er en drivende hard-bop-låt, hvor man kan høre at musikerne koser seg. Den utvikler seg raskt til en heftig og pådrivende sak hvor Sacks får boltre seg i em bop-solo som swinger nærmest hemningsløst og fint. Her legger vi også merke til det gjentagende og teknisk briljante spillet til Garchik og Newsome under noe som utvikler seg til en trommesolo, og som nesten blir magisk i øregangene, før Sacks igjen får overta lederrollen med strålende pianospill, før vi plutselig er inne i «Fantasia» med et trombone-break, før vi får en nesten evigvarende tone i bassen under noe som kan fortone seg som en drone. Men det bygger kun opp til en nydelig trombonesolo og bakgrunnen er tilbake i hard-bopen. Men det varer heller ikke altfor lenge, før idyllen brytes av nok et dronelignende tema, før vi igjen tas med inn i hard-bopen av Garchik. Her får vi de perfekte overgangene, og beviser hvilke utmerkede og kreative musikere vi har med å gjøre.
«Impromptu» er neste, med sopransaksofon og trombone «lekende» i starten. Her får vi kommunikasjon på et svært høyt plan i noe som mikses og trikses inn i en støysekvens som ikke blir plagsom, men som passer perfekt. De to blåserne legger flere lag og spiller med og mot seg selv i en himmelsk deilig sak, før Garchik bryter samarbeidet, med en deilig og tilbakelent trombonesolo i starten av avslutningssporet «Reverie», med Morgans dype og fine «fire-flate» bass-spill som komp, før Newsome og de andre blander seg inn med deilige kommentarer. Her får vi også en nydelig bass-solo fra Morgan i «fire-flate» og en kommunikasjon med Garchik som er fremragende.
Det er nesten en skam at jeg ikke har merket med denne utsøkte trombonisten tidligere. Jeg har lenge skrytt hemningsløst av noen europeiske trombonister som har markert seg sterkt de senere årene, men jeg kan ikke huske å ha hørt en trombonist med en slik teknikk, oversikt og kreativitet som den Garchik står fram med på denne innspillingen. Og for et band han samarbeider med!
Dette er blitt en «höydare» av en plateinnspilling, som innehar det meste vi ønsker oss av en variert og spennende plate. De fem musikerne er noen av de ledende innenfor den nyere musikken i Brooklyn, og her får de i tillegg vist fram sin erfaring fra mange år på scenen, samtidig som de er nyskapende på en fremragende måte.
En himmelsk, og deilig utgivelse!
Jan Granlie
Jacob Garchik (tb), Sam Newsome (ss), Jacob Sacks (p), Thomas Morgan (b), Dan Weiss (dr)
