Bassisten Jacob Roland var, før hans plate «Late Night Special» et helt ukjent, dansk navn for undertegnede. Jeg har lest meg til at kvartetten, bestående av han selv som bassist og kapellmester, tenorsaksofonisten Jacob Dinesen, trompeteren Rolf Thofte og trommeslageren Anders Fryland, tar utgangspunkt i den horisontale lyden av en akkordløs kvartett som gjør Rolands komposisjoner. De er inspirert av afrikansk musikk, nordisk melankoli og god gammeldags jazz, som det står i en pressemelding. Musikerne er noen av de mest etterspurte på den københavnske jazzscenen, og har alle føttene godt plantet i jazztradisjonen, men er samtidig noen av de mest eventyrlystne improvisatører man har i byen.
Vi får 10 komposisjoner gjort av Roland, innspilt så langt tilbake som i 2008, men som først nå er ute i butikkene. Og de starter med «Prelude», en kort sak inspirert av Johan Sebastian Bach og Gabriel Fauré, som en slags presentasjon av hva bandet vil servere videre på denne LPen. Jeg må si jeg blir litt overrasket, siden forhåndsomtalene har vært langt fra preludium av Bach og hans like.
Men allerede i andresporet, «Movin’ on» får vi en helt annen stemning, og vi er på plass i en av Københavns jazzklubber, gjerne sent på kvelden. Og da snakker vi de klubbene som spiller jazz med røtter i 50- og 60-tallet, og ikke det man hører i Koncertkirken, på 5e eller i Klub Primi. Vi får en fin bassintro, før Thoftes trompet tar føringen. Han spiller ofte i det høyere registeret, omtrent som en guttesopran i et britisk guttekor. Dinesen overtar med en litt rå tone i tenorsaksofonen, og hans litt rå tone blir en litt sterk kontrast til Thoftes neste feminine tone i trompeten. Men begge musikerne er svært dyktige på hvert sitt instrument og på hver sin måte. Vi får en fin bass-solo fra Roland, og både før og etter «rasler» Fyrland fint bak trommene.
«Forelsket i København» er en av to komposisjoner som ikke er gjort av Roland. Dette er en låt alle københavnere kan, og den er skrevet av Fabricius-Bjerre, og fremføres på en litt slepen og fin måte, før Dinesen «tar grep» og improviserer fint over temaet, mens Rolands bass og Frylands trommer «leker» seg deilig i bakgrunnen. Innimellom høres det ut som om Fryland har lyst til å ta musikken ut over det «tradisjonelle» og det virker som han inviterer til «kamp», men blir ikke hørt. Thofte leverer også her en fin solo, og ikke like høyt oppe i registeret som i starten.
«Elegi» har Roland skrevet til sin mor som forlot denne verden i 2003. Det er en vakker hyllest, som moren helt garantert hadde satt pris på å høre, mens «Sandy», ble skrevet i 2012, da Roland og Thofte oppholdt seg noen måneder i New York. Men de var der kom orkanen «Sandy», og med utgangspunkt i standarden «I Remember You», har også denne orkanen fått sitt minne. Det er tydelig at denne har sitt opphav i New York, for her oser jazzklubbatmosfæren fra «Down Town» Manhattan tydelig gjennom. En låt som gjerne kunne vært gjort av et band i Blue Note-stallen på 60-tallet.
B-siden starter med «Take it». Roland sier i coveret at denne er inspirert av Billy Strayhorns «Take the A-Train», men at man kan tenke seg at toget ikke går på Manhattan, men et sted i Vest-Afrika. Og det er en tanke jeg gjerne følger, for det er noe vest-afrikansk over låten, selv om det ikke er fest og mange farger på stasjonen, men en togtur som tar de fire musikerne rolig og fint gjennom det tørre landskapet. Her får vi en vakker tenorsaksofonsolo fra Dinesen, som kanskje er platens fineste. Vi får også en oversiktlig og vel gjennomtenkt og fin solo fra Tofte som bør sjekkes ut.
«Emilias vals», er skrevet et par uker etter at Rolands datter ble født. I etterkant oppdaget han at komposisjonen lå tett opptil Charlie Hadens vakre «Waltz for Ruth», men det ødelegger ingenting for hans egen komposisjon. Jeg synes Roland har laget en låt som hans datter må være svært stolt av, hvor musikerne leverer strålende spill. Og bass-soloen er åpenbart influert av Haden, men er helt Rolands egen, og er nesten slik at vi bare vil høre mer solobass fra mannen.
Så får vi «The Sign», Rolands første forsøk på å skrive en låt uten harmonier, men kun melodi. Han kalte den «The Sign» fordi det er slik han har laget mesteparten av musikken i etterkant. Dette er en ballade som egentlig ikke forteller meg så mye, men vi får fint spill av alle fire, før vi får Steve Swallows «Falling Grace», som forefinnes på «Crystal Silence» på «Quartet Live» med Swallow, Pat Metheny, Gary Burton og Antonio Sánchez, og som første gang var å høre på plate med Gary Burton i 1966, men som har dukket opp på en rekke plater senere, blant annet med Bill Evans, Jim Hall& Pat Metheny, Burton & Stehane Grappelli og flere. Dette er en av Swallows fineste melodier, og i denne versjonen legger vi spesielt merke til Rolands fine bass-solo i starten.
Så avrunder de med «Time Well Spent», som er inspirert av Bill Evans fine «Time Remembered». Dette har blitt en swingende og fin avslutning, og vi kan mer enn gjerne gå god for tittelen «Time Well Spent», for det er ingen tvil om at tiden i studio i 2018 var vel anvendt tid. For det er blitt en fin plate, og et fint dokument på hva disse fire musikerne er i stand til å lage sammen.
Jan Granlie
Jacob Roland (b), Jacob Dinesen (ts), Rolf Thofte (tp), Andreas Fryland (dr)
