Den finsk/danske trioen JAF TRIO, består av saksofonisten Adele Sauros, bassisten Joonas Tuuri og trommeslageren Frederik Emil Bülow, og debuterer som trio med denne platen. Adele Sauros spiller ellers i Superposition, et slags ungt, finsk «superband» bestående av henne selv på tenorsaksofon, Linda Fredriksson på alt- og barytonsaksofon, Mikael Saastamoinen på bass og allestedsnærværende Olavi Louhivuori på trommer., mens Tuuri er å finne i fine Bowman Trio, og Bülow er trioens danske alibi, og har vært student ved Det Jydske Musikkonservatorium o Musikkhøgskolen i Aarhus.
Trioen ble tildelt utmerkelsen «We Jazz Rising Star» på We Jazz Festival i 2017, og er av plateselskapet spådd en lovende fremtid.
Å gjøre plate på trio med saksofon, bass og trommer, bringer tankene umiddelbart over på noen legendariske trioer opp gjennom jazzhistorien, så som Sonny Rollins og Albert Ayler. Men man skal overhodet ikke sammenligne med noen av dem, når man setter seg ned med denne debuten.
De fleste komposisjonene er gjort av Bülow. Turri og Sauros har gjort hve sin, men det er som kollektiv dette fungerer. Og de starter med Bülows «Ninth Row Of The Fifth Floor», som føyer seg godt inn blant de banda man hører på en rekke klubber rundt om i Norden. I Superposition, hadde hun Linda Fredrikson som medsaksofonist, noe som gjorde jobben enklere for henne. Her er hun alene med et komp, og mye hviler på hennes skuldre. Og innimellom synes jeg hun løser oppgaven utmerket. Men innimellom får jeg litt problemer med den litt «spinkle» tonen i saksofonen(e), som har litt for lite personlighet til at jeg skal bli helt fornøyd. Hør bare på andresporet, Bülows «Masterpiece», hvor jeg synes det kommer litt for godt fram. Hun har gode ideer, og når hun slipper seg løs i soliene, låter det fint, men det er når det går litt roligere og stillere for seg, at man merker det best. Spesielt godt synes jeg det låter når hun slipper seg løs i «Something New» hvor hun avleverer strålende og relativt fritt spill.
Tuuri har en deilig og litt tung tone i bassen, som blir en slags kontrast til den lyse saksofontonen, og han avleverer noen fine solier i løpet av de sju låtene. Og bakerst «leker» Bülow med løst og fint trommespill, som hele veien er med på å «piske» de to andre framover.
Jeg synes mye av kvaliteten på denne innspillingen kommer fra Tuuris bass-spill, som imponerer med god oversikt og, ikke minst, fine solier.
Musikken er, stort sett, basert på fine temaer som de tre utvikler på en fin måte, og den litt melankolske stemningen som oppstår i Sauros’ «Dark Sparkle» og i den fine balladen «Shades Of Tomorrow» er klanskje platens to mest spennende spor. På disse sporene får vi en svært «finsk følelse», uten at det trenger å være så finsk som man skal ha det til.
Avslutningen, Bülows «Det er dig», åpner med trommene, før vi får en låt som nesten kunne vært gjort av Phil Woods, eller noen av de andre samtidige altsaksofonistene. Her liker jeg godt Sauros’ altsaksofonspill, som også her har en litt melankolsk stemning, men hvor hun avleverer fint spill.
Dette er blitt en plate med fine komposisjoner, fra et relativt ungt, finsk/dansk band som virkelig har fremtiden for seg. Sauros spiller med gode ideer, selv om tonen, særlig i tenorsaksofonen er litt upersonlig. Tuuri leverer hele veien strålende bass-spill og Bülow beviser at han er en dansk trommeslager man skal merke seg.
Jan Granlie
Adele Sauros (s), Joonas Tuuri (b), Frederik Emil Bülow (dr)
