I 1994 kom det første samarbeidet mellom saksofonisten Jan Garbarek og vokalensemblet Hilliard Ensemble ut på plate. Innspillingen «Officium» ble en av ECMs største salgssuksesser, og Garbarek og The Hilliard Ensemble turnerte med dette prosjektet over hele verden i lang tid. Deretter kom «Mnemosyne» i 1999 og «Officium Novum» i 2010, som også ble formidable suksesser, men ikke like mye som debuten. Og nå er de tilbake med «Remember me, my dear», hvor konseptet er det samme, komposisjonene befinner seg godt innenfor det kirkeklassiske, med komposisjoner som passer perfekt for dette samarbeidet, og med komposisjoner fra for lengst avdøde komponister, med unntak av estiske Arvo Pärt, som har gjort den fine «Most Holy Mother of God» og Garbareks («Allting finns» og «We are the stars»).
For den som kjenner dette samarbeidet fra før, så kommer det ingen store overraskelser på «Remember me, my dear». Men det som også denne gangen brenner seg fast, er Garbareks strålende saksofonspill utelukkende på sopransaksofon, som passer perfekt til de fire herrestemmene i The Hilliard Ensemble.
Sett i forhold til de foregående platene med denne sammensetningen, synes jeg musikerne går lengre inn i det litt eksperimentelle denne gang. Eller eksperimentelle er feil ordvalg. De tar mer sjanser denne gangen, kanskje. De fire mannsstemmene må være noen av de beste innenfor den vokale kirkemusikken man har i dag, men å høre de fire alene, kan kanskje bli en litt langtekkelig affære, om man ikke er dønn forelsket i akkurat denne typen musikk. Men med Garbareks sopransaksofon på toppen, blir dette så vakkert det er mulig å gjøre et slikt samarbeid.
Mange har i flere år vært litt misfornøyd med de prosjektene Garbarek har holdt på med. Meg inkludert. Men det har jo ingenting med Garbarek å gjøre. Det har med innpakningen og de musikerne han har valgt å samarbeide med. Han spiller jo akkurat like flott nå som han gjorde med Garbarek/Stenson-kvartetten, med Keith Jarrett, med Charlie Haden og Egberto Gismonti på «Folksongs» eller med Agnes Buen Garnås på den nydelige «Rosensfole».
Man kan kjenne igjen Garbareks spill på mils avstand. Også her, når den rike akustikken i Chiesa della Collegiata dei SS, Pietro e Stefano i Bellinzano i Sveits, hvor begivenheten fant sted, gjør ECM-estetikken enda mer gjeldende. Han har sin helt egen tone i sopransaksofonen, som ingen klarer å etterligne, selv om de forsøker og forsøker. Og The Hilliard Ensemble overbeviser, selv om undertegnede ikke er noen spesialist på musikk fra tidligere tider.
Alle komposisjonene fremføres med patos, på en positiv måte, og i etterkant av utgivelsen blir det sikkert mulighet til å høre dette prosjektet live på en rekke kirkekonserter over store deler av verden.
Og selv om jeg ikke har full kontroll på hvilke komposisjonjer som er med på hvilke plater, vet jeg at tittelsporet, også forefinnes på innspillingen «Mnemosyne», så man kan bare gå inn å sammenligne om den nye versjonen er annerledes enn den forrige. Jeg synes begge er nydelige, og begge passer perfekt inn der de er plassert på de enkelte album.
Nå har jeg lyttet med gjennom de albumene de har gjort sammen tidligere, og personlig mener jeg at «Remember me, my dear» ikke ligger noe tilbake for de to andre musikalsk. Garbarek spiller strålende sopransaksofon og de fire vokalistene synger så vakkert at man nesten kjenner en tåre komme.
Vakkert!
Jan Granlie
Jan Garbarek (ss), David James (v), Rogers Covey-Crump (v), Steven Harrold (v), Gordon Jones (v)
