Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JAN SIMONSEN QUINTET

«Jan Simonsen Quintet»
JAZZAGGRESSION JALP722

Pianisten Jan Simonsen og hans kvintett var aktive i jazzmiljøet i Oslo på midten av 70-tallet. De var influert av amerikanske helter som Herbie Hancock og McCoy Tyner, noe kvintettens rytmiske tilnærming til musikken, og særlig Simonsens pianospill, beviser. De var for det meste aktive i Oslo-miljøet, særlig det berømte (og beryktede) miljøet rundt Club7. Men bandet kom seg også ut av Oslo-gryta, og de hadde blant annet spillejobb under Moldejazz i 1976.

I september dette året var de i Roger Arnhoff Studio i Oslo og spilte inn første sporet, «Martin», mens resten ble innspilt den 23. februar året etter på Askertun.

Kvintetten besto av Jan Simonsen på piano og Fender Rhodes, Trond Mathisen på saksofoner og perkusjon, Svein Hansen på fløyte og perkusjon, Kristian Røstad på bass og Thor Bendiksen på trommer. Dette var musikere som var aktive i flere bandkonstellasjoner på den tiden, så som Ruphus, En Tiempo og That’s Why, hvor jeg tror kun de som var i miljøet gjenkjenner de to sistnevnte, mens Ruphus var et etterspurt rockeband i Norge på den tiden, med flere plateutgivelser (hvorav flere nå er gjenutgitt).

De åpner med Simonsens komposisjon «Martin», som er veldig tidstypisk og fin. Her kommer inspirasjonen fra McCoy Tyner svært godt fram. Det samme kan man si om andresporet, Mongo Santamarias «Afro Blue», som John Coltrane gjorde populær langt inn i jazzkretser. Her legger de seg tett på Coltrane-kvartetten – eller så tett opp til den legendariske kvartetten de klarer. Selvsagt låter ikke Mathisens saksofonspill som Coltrane, men jeg synes det låter helt ok, og pianosoloen til Simonsen ligger tett på McCoy Tyner. Så kan man kanskje si at Bendiksens trommespill ikke akkurat er en kopi av Elvin Jones, men det låter helt ok, og jeg forstår hvorfor bandet fikk en viss popularitet i Oslo-miljøet på den tiden.

Så får vi Simonsens «Agnus» en fin ballade som åpner med fint pianospill fra kapellmesteren. Saksofonspåillet til Mathisen er spennende og det er ikke vanskelig å tenke seg at han hadde brukt mange sene kvelder på å studere Coltranes spill.

Så runder de av med Simonsens «Fire Sju», som følger opp inspirasjonen fra McCoy Tyner og Herbie Hancock. Det låter veldig tidstypisk og man blir nesten litt nostalgisk når man hører det de leverer.

Platen har aldri tidligere vært utgitt, og Johan Fredrik Lavik i selskapet Jazzaggression skal ha stor takk fordi han graver fram mer eller mindre sjeldne opptak fra, i hovedsak, den norske og finske jazzhistorien, til glede for de som hørte musikerne den gangen, og, ikke minst, for nye generasjoner av jazzlyttere.

Selv om jeg er vokst opp på den tiden og var i 75-76 på vei fra en trygg tilværelse i det norske innlandet til den «store verden» på Voss, hvor man til og med hadde en jazzfestival og en aktiv jazzklubb. Derfor fattet jeg relativt stor interesse for det som foregikk på Oslo-scenen på den tiden. Men jeg kan faktisk ikke huske dette bandet. Det eneste jeg vet om medlemmene er at trommeslager Bendiksen senere har vært aktiv i Rikskonsertene, derfor regner jeg nesten med at de andre musikerne gikk over i mer «streite» jobber etter den relativt korte musikkarrieren.

Jan Simonsen Quintets plate er et viktig dokument i den norske jazzhistorien. Og det er en del av historien til et band som aldri ble blant de helt store innenfor den norske jazzen, men som leverte god musikk for de som var interesserte i en tid hvor jazzens vilkår i Norge var temmelig annerledes enn de er i dag.

Jan Granlie

Jan Simonsen (p, Fender Rhodes), Trond Mathisen (s, perc), Svein Hansen (fl, perc), Kristian Røstad (b), Thor Bendiksen (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.