På skive

JARRETT / HADEN / MOTIAN

«Hamburg ‘72»
ECM 2422

Vi snakker NDR Funkhaus, Hamburg, og det er juli 1972. Pianisten Keith Jarrett er i Europa med sin favoritt-trio. Charlie Haden på bass og Paul Motian på trommer. Det er Jarrett som har satt sammen trioen i 1966, som senere blir regnet som Jarretts første stjerneband, med en bassist og en trommeslager som aldri hadde spilt sammen før. At bassisten til Ornette Coleman skulle passe sammen med trommeslageren til Bill Evans, var i utgangspunktet ingen garanti å bli et lykkelig utfall. Men Jarrett visste hva han gjorde.

I Hamburg starter de med Margot Jarretts «Rainbow», før vi før fire (Keith) Jarrett-originaler, «Everything That Lives Laments», «Piece For Ornette», «Take Me Back» og «Life, Dance» før de avslutter med Charlie Hadens «Song For Che», Jarretts eneste innspilling av denne låta, som i ettertid er blitt en standard.

Og det er ikke bare pianisten Jarrett vi her får høre. På «Everything That Lives Laments» spiller han også fløyte, og selv om vi har hørt bedre fløytister gjennom tidene, så fungerer det på en måte. Det høres nesten ut som at han har hørt Jan Garbarek spille fløyte, for det er mye som kan minne om norsk folkemusikk i denne sekvensen. Hans fabulerende spill over Hadens basspill er fascinerende, og Motian ligger bak med enkel perkusjon. Men etter å ha vist seg fram, er han tilbake til pianoet, hvor han høres best hjemme. Hele veien er det nesten noe magisk i tonene han legger ned, men jeg synes det blir noe uforløst over det hele. Kanskje hadde det vært best om han holdt seg til pianoet? Det virker som om fløytespillet bringer han litt ut av fokus, og han klarer ikke helt å samle seg etter det.

«Piece For Ornette» følger, med Jarrett på sopransaksofon. Det låter bedre enn fløytespillet, og vi kan straks høre influensene fra Ornette Coleman, og det er tydelig at Haden trives i denne låta. Han er tilbake til tiden med mestersaksofonisten, og avleverer noen kraftsalver av et basspill. Motian er også på hugget, og presser de andre til å yte maksimalt. Jarretts sopranspill er faktisk veldig bra. Han spiller rått og heftig, og helt i ånden til Coleman. Mot slutten av låta får vi også et fett basskor fra Haden, slik bare han spilte i 1972.

Deretter går man rett over i «Take Me Back», som låter som om den var gjort av «Belonging»-kvartetten (Jan Garbarek, Keith Jarrett, Palle Danielsson og Jon Christensen). Trommespillet er løst, nesten som Christensen, og basspillet kunne godt vært utført av Danielsson. Jarrett er i godlune, og swinger på den sedvanlige funky måten som var kjennetegnende for den nordiske kvartetten. Det går litt over stokk og stein innimellom, men det gjør ingen ting, så lenge det swinger såpass bra. Og det er nesten så man bare venter på at Garbareks sopransaksofon skal komme inn.

«Life, Dance» er neste. Og trioen starter med å ta det litt ned. Melodien er intrikat, slik han gjerne gjorde med sine amerikanske band. Improvisasjonene virker løsere enn i den nordiske kvartetten, kanskje fordi Jarrett stoler mer på sine landsmenn enn «vikingene fra nord». I midtpartiet tar de det helt ned, og Haden gir oss nok en vakker bassolo, før vi glir over i «Life, Dance» hvor Jarrett igjen er frampå med sopransaksofonen, noe som ikke tilfører denne låta nevneverdig, og den vakre «Song For Che» hvor også sopranen får dominere litt for mye, etter min smak. Det blir noe aggressivt over spillet, som jeg ikke umiddelbart synes er en styrke for den fine låta. Men et stykke uti låta kommer Charlie Haden inn med bue, noe som på mange måter redder låta. Og Jarrett vender, heldigvis, tilbake til pianoet, og låten endrer seg til en mektig støtteerklæring for Che Guevara. Og fra ca. halvveis og inn er dette bare nydelig.

Lydkvaliteten på disse opptakene er helt ok. Opptaket er blitt «renset» av Jan Erik Kongshaug og Manfred Eicher i Rainbow Studio i Oslo i juli i år, faktisk dagen etter at Charlie Haden forlot denne kloden. Utgivelsen er blitt et mer enn et ok dokument på hva denne trioen gjorde sammen, og hvor kreativ Jarrett var på denne tiden. Jeg tror vi kan fastslå at dette er et must i platesamlingen!

Jan Granlie

Keith Jarrett (p, fl, perc, ss), Charlie Haden (b), Paul Motian (dr, perc)