Historien sier at det britiske bandet Jazz Sabbath ble dannet i 1968, etter idé av pianisten Milton Keanes. De var visstnok en viktig del av den nye jazzen på de britiske øyer, og deres debutalbum var klart for lansering den 13. februar 1970, men ble utsatt på grunn av at Milton Keanes havnet på sykehus med hjerteinfarkt, og han hadde mer enn nok med å overleve, om han ikke også skulle lansere plate.
Plateselskapet utsatte utgivelsen, for til slutt å kansellere utgivelsen på grunn av økonomiske problemer. Da Keanes kom ut av sykehuset i september 1970, oppdaget han at det var et band fra Birmingham, som kalte seg Black Sabbath, hadde rukket å utgi to album mens han på sykehuset og var opptatt av helt andre ting. I tillegg brant lageret hvor Jazz Sabbath-platene var lagret ned, og forsikringspengene gikk til plateselskapet, og ikke til musikerne, slik at det kun fantes noen få bootleg-album fra konserter som kunne bevise bandets eksistens.
Alle mente at master-tapene til debutplaten var gått med i brannen, men de hadde hele tiden ligget i innspillingsstudioets kjeller og samlet støv i mange år. I fjor ble de funnet igjen, og børstet støv av, før de ble remixet, og her er så resultatet.
I presseskrivet sier bandet at: «This will prove that the heavy metal band (Black Sabbath) worshipped by millions around the world are in fact nothing more than musical charlatans, thieving the music from a bedridden, hospitalised genius».
Dette er en del av bandets egen versjon på hva som skjedde tilbake på 60- og 70-tallet. Sannheten er derimot at Milton Keanes navn egentlig er Adam Wakeman, i mange år keyboardist og gitarist i Black Sabbath. De andre musikerne i bandet er Jerry Maahan, kjent fra Robbie Williams band og Ash Soan som har spilt med artister som Adele, Cher og mange flere. Og Jazz Sabbath har planlagt en turné med bandet senere i 2020. En god historie, som selvfølgelig gir bandet et rykte (om man ikke kjenner den egentlige historien), og som er en god grunn til at folk kommer til å strømme til konsertene til i løpet av året.
Og når man setter på platen, oppdager man raskt at dette er et band som gjør Black Sabbath-musikken på jazzvis på en fin måte. Vi får mer eller mindre kjente låter fra Black Sabbath-katalogen, som «Keanes»» hevder ble stjålet fra Jazz Sabbath, og det starter med «Farries Wear Boots» fra Black Sabbaths «Paranoid» som kom i 1970, og som var inngangsporten for mange til Ozzy Osbourne og de andres musikalske univers innenfor hardrocken. Deretter får vi «Evil Woman», skrevet for Minneapolis-bandet Crow, men utgitt av Black Sabbath i 1970, som bandets første singel. Så følger «Rat Salad», også fra «Paranoid», «Iron Man» og «Hand of Doom» fra samme album og «Changes» som første gang var å høre på albumet «Vol. 4». Så avslutter de med «Children of the Grave» fra 1971-albumet «Master of Reality». Sju låter som etter manges mening var noe av det beste Black Sabbath utga, og mens til og med Ozzy Osbourne var «på høyden».
Det er flere som har gjort låter av Black Sabbath på jazzvis de senere årene, og mest kjent her i nord, er kanskje trommeslageren Stefan Pasborg som gjorde noen låter på sitt album «Free Moby Dick» sammen med saksofonistene Mikko Innanen og Liudas Mockunas og bassisten Nicolai Munch-Hansen i 2012. Men det var helt andre versjoner enn de vi får servert her. Hos Pasborg var det mye mer jazzifisert rockemusikk, med Black Sabbaths energi og uttrykk. Men på platen med Jazz Sabbath får vi riktige jazzversjoner, hvor man like gjerne kunne gjort streite jazzkomposisjoner. Noe som beviser at det er fullt mulig å gjøre jazz av nesten hva som helst av musikk.
Det er Milton Keanes (eller Adam Wakeman) som leder an gjennom alle de sju låtene, med fint, men ikke revolusjonerende pianospill, sammen med drivende og godt bass-spill av Jaque T’fono og trommespill av Juan Také (som begge nå er fast medlem av trioen). I tillegg har de invitert med en god gjeng med musikere til å legge på solier og annet der de følte at det måtte noe mer i tillegg til trioen. Så både Jerry Weehan er med på bass, sammen med trommeslageren Ash Soan.
Det er rett og slett blitt en fin plate med en morsom historie i bakhånd, som beviser at Ozzy og de andre ikke var så gale som man kanskje kunne tro da de lagde denne musikken. Hele veien swinger det som en plate gjort av musikere som egentlig ikke er jazzmusikere, men som drømmer om å bli det, der de sitter i sine respektive pop- og rockeband og må forholde seg til tre akkorder og en vokalist.
I februar i år, kom det ut en dokumentar om bandet, som visstnok skal forefinnes på internett ett eller annet sted (et utdrag følger under denne anmeldelsen). Her blir «Milton Keanes» intervjuet av skuespilleren Robert Powell, hvor de diskuterer «the rise and fall og Jazz Sabbath» og (re)releasen av debutalbumet. Powell intervjuer også ei røys med andre mennesker om hva de husker av bandet, mens de spiller bootlegs av bandet som er 40-50 år gamle. I dokumentaren medvirker også medlemmer av Black Sabbath, Motorhead, Faith No More, The Ramones, Electric Light Orchestra og mange flere. Den må selvsagt sjekkes ut, og jeg forestiller meg at dette blir en slags Monty Python-film, men en musikkhistorie godt oppdiktet om et band som aldri eksisterte.
Jan Granlie
Milton Keanes (p), Jacque T’fono (b), Juan Také (dr), Wes Tostrayer (g), Steven Stringer (g), Leighton B’zard (g), Fenton Breezley (s), Jerry Meehan (b), Ash Soan (dr)
