Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JAZZÅ?

«Myter og humor i norsk jazz»
ISBN 978-82-91379-51-7

JAZZÅ? MYTER OG HUMOR I NORSK JAZZ: Samlet og redigert av Gustav Kramer, Petter Pettersson og Bjørn Stendahl.

Til alle tider har det svirret av gode historier i jazzmiljøet. Som det også gjør i de aller fleste profesjoner og sosiale nettverk. Disse historiene er en viktig del av samfunnsbyggingen i miljøet – de skaper det som skiller oss fra de andre. De beste vitsene har et poeng som vil være totalt meningsløst for den som står på utsiden. Men som blir en dobbelt morsomhet for de som er på innsiden fordi vi vet at det er bare oss som skjønner dem.

Gjennom disse vitsene og historiene skaper vi sammen et fellesskap – fordi de skaper en intern humor. Slik som elektriker-gåten: – Hva kaller du en nisse som bor i et el-kraftverk? – Jo, en watt-nisse!

Men de gode vitsene gjør mer enn det. De bekrefter også Arthur Koestlers fundamentale tese om vitsens vesen. At den gode vitsens vesens er å være en kollisjon mellom to forskjellige idé-verdener. Som denne velkjente musikervitsen:

– Hva får du om du kaster et flygel på en ekserserplass?
– A flat major!

Men de beste historiene er de som i tillegg faktisk har – eller gir seg ut for å ha – skjedd,  og som samtidig karakteriserer personene som var involvert i dem på en gjenkjennelig måte – for de av oss som er innenfor. Fra det amerikanske jazzmiljøet kjenner vi Leonard Feather & Jack Tracys «Laughter from the hip» og Bill Crows «Jazz Anecdotes» – som også er to av de aller mest solgte jazzbøkene. Bøker med historier som gir oss mange slike gjenkjennelser.

Når fortellingene gir oss denne gjenkjennelsen, er det på mange måter likegyldig om de skjedde eller ikke, så lenge vi kjenner igjen våre helter i dem. Som denne historien i «Laughter from the hip» om Art Blakey: På en turne stoppet Art Blakey og hans Jazz Messengers for å strekke på beina i nærheten av en kirke. De oppdaget at en begravelse var i gang ute på kirkegården. Presten spurte de som var samlet rundt kisten om noen ville si noen ord om avdøde. Ingen sto fram. Presten gjentok spørsmålet – og fortsatt var det stille. Da sto Blakey fram og sa: – If there is nothing to be said about the deceased, I hope no one minds if I say a few words about jazz!

Ryktet har gått i mange år om at en samling av historier fra norsk jazz var under utarbeidelse. Historiene bygget over Øistein Ringstads – Tinkas – munnrapphet, de mange gjenfortellingene fra Club 7-miljøet – med og uten Arild Wickstrøm – har levd på muntlig form i et stadig økende antall varianter. Ville favorittene være med? Ville vi få høre noen nye? Og ikke minst, ville redaktørene evne å få med nye stemmer og nye jazzgenerasjoner?

Boka har vært lovet i mange år, og nå er den altså endelig her! Endelig har noen tatt ansvaret, ikke bare for å skrive ned historiene, men også for å gjennomføre den nødvendige kildekritikk – så langt det er mulig! Her får vi de endelige versjonene av disse gode historiene som vi har blitt gjenfortalt, igjen og igjen. Det står respekt av den jobben de tre redaktørene har gjort i å samle disse – og kildesjekke dem så langt det er mulig og uten at det ødelegger poengene i historiene.

Som den om når Øivind Bergh som orkesterleder på Bristol i Oslo, ca. 1940, får spørsmålet om hvilken låt orkesteret spiller – av en flott, dansende kvinne. «Yes, we have no bananas», er svaret.

Etter noen runder på gansegulvet kommer damen tilbake og spør, «hvem er komponisten?». «Det er selveste Edvard Grieg, det, frue», svarer Bergh. Etter enda noen runder kommer hun tilbake: «De sa Edvard Grieg? Det må jo være feil. På hans tid hadde vi ikke bananer i Norge!»

«Det stemmer det, frue, det fremgår av teksten!», var Berghs rolige svar tilbake.

Jazz er jo en musikkform hvor det tilsvaret er viktig. Det er et miljø som elsker det kjappe, umiddelbare tilsvaret. Slik som i denne …

– Hva har en trommis og en filosof felles? – They both perceive time as an abstract concept.

Eller som baseball-legenden Yogi Berras kjappe svar på spørsmålet: – Can you explain jazz? Yogi Berra svarte: – I can’t, but I will.

Og fortsatte: – 90% of all jazz is half improvisation. The other half is the part people play while others are playing something they never played with anyone who played that part. So if you play the wrong part, its right. If you play the right part, it might be right if you play it wrong enough. But if you play it too right, it’s wrong.

Intervjueren hang ikke helt med: – I don’t understand?

Hvoretter Yogi Berra kom med ett av sine karakteristiske selvmotsigende – denne gangen dobbelt selvmotsigende – svar:

– Anyone who understands jazz, knows that you can’t understand it. It’s too complicated. That’s what’s so simple about it.

Vi elsker alle disse kjappe tilsvarene. Men fordi de er så åpenbare svar, er de dermed også svar som så altfor lett former våre minner – de mytene historiene som synes å overleve blir bygget ut med.

Men dette  understreker da også to av de aller viktigste oppgavene for redaktørene. Å skille alle disse åpenbare musikervitsene og vandrehistoriene fra de historiene som faktisk har skjedd. Og deretter å finne tilbake til historienes urversjoner, til hvordan historiene lød den gangen, lenge før den H.C. Andersenske lille fjær var vokst til å bli fem høns.

Det er blitt en fornøyelig liten bok de tre herrer har presentert. Og ja, vi får alle de kjente – og mange ukjente – historier fra jazz-Norge de siste femti-seksti årene. Redaktørene har dessuten fått benytte flere av Alf Kjellmans sjarmerende tegninger.

En morsom, lettlest bok som egner seg til å ligge framme for å bli bladd i når du har behov for en liten humrestund. Eller når du trenger å friske opp en liten historie til foredraget eller konsertintroduksjonen i din lokale jazzklubb.

Det er nå jeg skal si at dette også er den perfekte julegave. Og det er det – så fremt din venn, far eller livsledsager er del av den norske jazzmenigheten. Men om du ikke vet hvem Tinka og Syre-Pål var eller ikke har noe forhold til Club 7, så er det ikke boka for deg. Selv om det er boka for meg.

Det er en bok av menigheten – for menigheten. Jeg skulle ønske meg flere historier om de «unge» jazzmusikerne. Med to hederlige unntak – Steinar Raknes og Daniel Herskedal – er det ikke nevnt musikere som er under seksti år. Hvor er de morsomme og typiske historiene om Håkon Kornstad, Bugge Wesseltoft, eller Eyolf Dale? Om Hanna Paulsberg og Ellen Andrea Wang?

Det er historiene jeg gjerne skulle hørt! For jeg kan ikke tro at musikere er mindre «gærne» i dag enn de var for femti år siden.

Johan Hauknes

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.