Den amerikanske trommeslageren Jeff Williams, har spilt med musikere som Stan Getz, Dave Liebman, Lee Kontitz, Paul Bley og John Abercrombie, men også med litt mer moderne musikere som Tony Malaby og Michael Formanek.
Hans forrige utgivelse, «Bloom» kom i 2019, og den platen ble, selvsagt, anmeldt på salt peanuts* (andmeldelsen kan du lese HER). Den forrige platen ble innspilt den 17. august i fjor, mens denne er innspilt kun noen få måneder senere, den 25. november på Pizza Express i Soho, under London Jazz Festival. På disse få månedene har han skiftet ut hele bandet, og denne gangen får vi høre den pågående trommeslageren sammen med altsaksofonisten John O’Gallagher, tenorsaksofonisten Josh Arcoleo og bassisten Sam Lasserson, tre musikere jeg ikke kan si jeg har hørt tidligere.
Men det spiller ingen rolle, så lenge de leverer fin og oppdatert be-bop som de gjør på disse ni sporene. Alle komposisjonene er gjort av Williams, og i motsetning til den forrige platen, hvor musikerne Michael Formanek (b) og Carmen Staaf (p) hadde laget mesteparten av musikken i fellesskap, fremstår her Williams som en solid be-bop-trommeslager, som i stor grad følger tradisjonene.
Og de starter med den fine «New And Old», hvor tankene raskt går tilbake til «Blue Note-tiden». Det swinger fint fra de fire musikerne, og solistbidragene er helt på høyde. Deretter følger «The Interloper», som tar oss litt mer mot vår tid i stil og fremførelse. Her, som i åpningssporet, får vi en fin og kreativ altsaksofonsolo, og vi legger spesielt merke til Lassersons distinkte bass-spill.
Og slik fortsetter de med «Borderline», som er en kreativ og fin sak, «Oddity», hvor Williams på veldig amerikansk vis, får vist seg fram i introen, før O’Gallagher virkelig «tar løs» med en strålende altsaksofonsolo i arven etter Phil Woods og hans like, før Williams igjen viser seg solid fram. Platas utpregede trommespor! Deretter følger «Under The Radar» hvor de tar det litt ned, før vi får «Scrunge», «Search Me» og «She Can’t Be A Spy», som alle ligger godt innenfor den litt nyere be-bopen, før de runder av konserten med «Double Life», en mid-tempo avslutning som på en fin måte runder av dette settet i Londons travle shoppingstrøk, og hvor vi spesielt legger merke til Arcoleos fine teonorsaksofonspill.
Dette er blitt et fint bevis på hva Jeff Williams gjør når han fremfører egne komposisjoner med et håndplukket band med gode musikere. Og å høre dette på konsert i Pizza Express eller din nærmeste favorittklubb, er jeg sikker på gir en ytterst hyggelig kveld. For det er solid gjennomført musikk i tradisjonene etter de 60-tallsmusikerne vi gjerne skulle hørt en gang til.
Jan Granlie
Jeff Williams (dr), John O’Gallagher (as), Josh Arcoleo (ts), Sam Lasserson (b)
