Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JEPPE ZEEBERG

«Universal Disappointment»
EGEN UTGIVELSE ZEE201901

En av våre absolutte pianofavoritter i Danmark, er uten tvil Jeppe Zeeberg. Dette er hans femte album i eget navn, og til forskjell fra et par av de andre, som har vært soloplater, har han denne gangen alliert seg med en lang rekke musikere innenfor den nyere, danske jazzen. Noen er med i et annet av hans prosjekter, kollektivet Horse Orchestra, mens andre har han spilt sammen med i andre sammenhenger.

Det spesielle med Zeeberg spill og komponering, er at han gjør det på sin helt egen måte. Jeg tror ikke jeg kjenner noen andre pianister som er så til de grader variert i uttrykket som Zeeberg. Når han boltrer seg  solo kan han spille alt fra Art Tatum og Errol Garner til Cecil Taylor i samme låt, kanskje litt som Jaki Byard på sitt mest spennende, eller Django Bates, uten at det på noen måte virker kunstig. Med Horse Orchestra er det organisatoren og ensemblemusikeren som viser seg best fram, mens i den sammenhengen vi møter han denne gangen, kan hans musikk i ene øyeblikket låte som Frank Zappa eller Captain Beefheart, heftig punk i neste, for så å plutselig gå over til å være et slags mektig orkestralt verk av Gil Evans.

På «Universal Disappointment», som har vært Zeeberg hovedprosjekt det siste halvåret, og som vi hørte en slags debut til, i mindre format enn her, under årets Copenhagen Jazz Festival, blandes en rekke forskjellige bandsammensetninger og stemninger, selv om det er det rocka og fritt i nærheten av den sirkus-aktige musikken som dominerer.

Og det er nettopp dette som gjør Jeppe Zeeberg til en helt spesiell utøver i jazzen i dag. Han er ikke utstyrt med en eneste skylapp, og det kan høres ut som alt er lov innenfor hans rammer. Det fører til at musikerne riktignok ikke får full frihet til å gjøre akkurat det de vil ehel tiden, men må holde seg innenfor Zeebergs mer eller mindre komponerte rammer. Men disse rammene er relativt vide, og begrenser ikke musikerne alt for mye. Den som husker det nederlandske bandet Willem Breuker Kollektief, som herjet Europa for en del år siden, vil kanskje nikke gjenkjennende når de hører Zeebergs musikk.

Zeeberg er uten tvil den viktigste solisten i denne heidundrandes «galskapen». Hele veien leverer han og hans medmusikanter dødsmorsom musikk, som ikke er morsom for morsomhetens skyld, men hvor alt har en baktanke. Hør for eksempel på tredjesporet, «Looks Like Noodles to Me», hvor vi får en utrolig deilig altsaksofonsolo av Laura Tokværd. Eller det rocka fjerdesporet «Svein Richard», som bare er en fryd å lytte til, med fint gitarspill av Henrik Olsson. Og lytt også til Zeeberg keyboardssolo på dette sporet. Det viser hans kreativitet for fulle. Deilig!

Førstesiden avrundes, for dette er en LP, må vite, med den nydelige balladen «Untitled, England 2016», som åpner med Zeeberg på et litt skranglete piano og Jeppe Skovbakkes fine bass-spill, før hele gjengen kommer inn med en mektig blåsersekvens med Toxværd i front, og Zeebergs storhet trer virkelig fram.

B-siden åpner med, «The Temple of Great Ambivalence», en rocka sak som høres ut som er gjort live, på grunn av lydbildet, men det er nok gjort i studio i likhet med alle de andre låtene. Her får vi noe som nesten kan låte som et moderne storband, med fine blåserpassasjer, alt i Zeebergs vanvittige, kreative ånd. Jeg tror det er mange store band som burde lytte til hva en komponist og pianist som Jeppe Zeeberg kan gjøre ut av et større band. For her er det mye spennende å finne.

«The True Fact» er mer drivende rockebeat med bandsammensetning som vi hørte under Copenhagen Jazz Festival, en morsom låt som går fint inn i helheten med sin kreativitet og sine relativt enkle riff. Det kan nesten virke som om Zeeberg harselerer litt med en del gamle rockeband med denne låta.

Så får vi «den korte «Time is an Airship», med mye romklang både i piano, og ikke minst i Petter Hängsels fine trombonespill. En låt som ikke ville bli akseptert av Manfred Eicher i ECM på grunn av lyden og at det nesten kan høres ut som noe som er tatt opp på øving, hvor de enkelte musikerne i studio holder på med sitt. Men Anders Vestergaards trommespill er mer enn reelt nok.

Så runder de av denne herlige platen med «Directions on What to Do», som åpner med en kort orgelintro fra Zeeberg, før vi får en ren popsekvens med vokalisten Anja Tietze Lahrmann. Og selv om det hele låter relativt naivt, legges det inn noen relativt frie, korte strekk som fascinerer og som gjør låten til en perle. Og på konsert vil denne være en «innertier». Og som avslutning på en kreativ sukkerbit av en plate, er den perfekt.

Jeg tror ikke dette er en plate man skal møte med altfor mye gravalvor. Derimot er dette rett og slett en fest og haappening hvor Jeppe Zeeberg og hans medmusikanter står som vertskap. Det er musikk det er umulig ikke å bli glad i, og musikk man skal sette seg ned med, når man føler man vil ha en fest helt alene, eller med huset fult av folk, gjerne med et glass eller ti, og bare nyte og glede seg over. Og har du en dårlig dag, hvor postkassen er overfylt med regninger, kjæresten har forlatt deg og regnet slår kraftig mot ruten, skal du sette på denne platen, og verden vil umiddelbart bli et bedre sted!

Bandet har releasekonsert for platen på 5e i Slagtehusgade 5e i Kødbyen i København den 29. august klokken 20:00. Be there! For dette kan bli en himmelstormende kveld!

Jan Granlie

Erik Kimestad (tp), Laura Toxværd (as), Ingimar Andersen (as), Petter Hängsel (tb), Anja Tietze Lahrmann (v), Henrik Olsson (g), Casper Nyvang Rask (b), Jeppe Skovbakke (b), Anders Vestergaard (dr, perc), Jeppe Zeeberg (p, synth, org, el.dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.