Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JEPPE ZEEBERG

«Conventional»
EGEN UTGIVELSE

«Conventional» is, obviously, another unconventional and quite hilarious album by Danish composer-pianist Jeppe Zeeberg. As in previous projects of the uncompromising Zeeberg, his musical style points in all directions at once, from jazz to blues, surf rock to heavy metal and the classic chamber music of Joseph Haydn. All packed in concise 18 pieces that last about 33 minutes. The album is divided into two constellations: the first half with the Absolute Pinnacle of Human Achievement quartet – Zeeberg on various keyboards, guitarist Henrik Olsson, bassist Casper Nyvang Rask and drummer Søren Høi, and the second half with a solo piano and organ.

The pieces with the Absolute Pinnacle of Human Achievement quartet highlight the eclectic and kaleidoscopic sonic vision of Zeeberg, suggesting an urgent, steroid-packed, post-modern sonic pastiche. These uplifting pieces sometimes bring to mind John Zorn’s Naked City but in a much more user-friendly and optimistic version. Zeeberg calls these eight pieces, including a joyful cover of the Danish dance hit «Barbie Girl» «music that flows right out of my heart», and you have to remember that he is gifted with a big heart.

The solo piano pieces are Zeeberg’s personal interpretation of Haydn’s «Arietta with Variations» (1770-74). He tells that a few years ago he found a small book of sheet music of this composition in a trash container in central Copenhagen. Somehow, even though he does not have a deep relationship with Haydn, he fell in love with the basic theme and decided to give it a typical Zeeberg treatment. He is improvising and transforming Haydn into a boogie-woogie and jazz pianist in a dark bar on an upside piano and even suggests on the seventh variation that Haydn was actually an ambient artist. Well, one of Zeeberg’s earliest albums as a bandleader was titled «Riding on the Boogie Woogie of Life» (Barefoot, 2015). So it makes perfect sense to offer old Haydn a ride on the boogie-woogie of life, with a final wild touch by the Absolute Pinnacle of Human Achievement quartet.

Eyal Hareuveni 

……….

For en del av de som var på årets Vossa Jazz i begynnelsen av april, ble møtet med Jeppe Zeeberg en ny og overraskende opplevelse. Ikke bare gjorde han en vanvittig konsert med sitt band, Jeppe Zeeberg and the Absolute Pinnacle of Human Achievement, men han gjorde også en solokonsert som vil gå inn i historien som en av de meste spennende i festivalens snart 50-årige historie. Personlig har jeg hørt Zeeberg i en rekke sammenhenger tidligere, både som solopianist, som medlem av trommeslageren Kresten Osgood Quintet, med førjulstradisjonen med Dødens Garderobe, hvor han og noen av hans kumpaner, inviterer en musiker til å gjøre en julesang med bandet uten øving på forhånd, som legges ut på nettet som en musikalsk julekalender, i forskjellige duoer, som for eksempel med saksofonisten og fløytisten Julie Kjær, med det skandinaviske ensemblet Horse Orchestra og med samarbeidet med Lars Greve i storbandprosjektet «Danevirke» (hvor man benytter et firedobbelt storband av unge musikere.

Han er, etter min mening, den mest kreative pianisten vi har i Norden og (kanskje også) i Europa og verden, og hans spillestil varierer nærmest fra takt til takt fra Erroll Garner-aktig spill, via Cecil Taylor, cirkus og tysk diskopop som blir radbrekt på beste måte. Og hver gang man hører han, nesten uansett hvilken sammenheng det er, så låter det som ingen andre. Og hele veien er dette en musiker som er ytterst seriøs i det han foretar seg, samtidig som han har en nærmest subtil humor som overgår det meste av andre ting man hører i jazzen i dag.

Og på «Coventional» får vi han sammen med bandet Jeppe Zeeberg and the Absolute Pinnacle of Human Achievement i de ni første sporene, pluss avslutningen, mens spor ni til 18 er Zeeberg solo. I Jeppe Zeeberg and the Absolute Pinnacle of Human Achievement finner vi Jeppe Zeeberg på elorgel, piano, synth, kor og perkusjon, Henrik Olsson på gitar, kor og perkusjon, Casper Nyvang Rask på bass, kor og perkusjon og Søren Høi på trommer, kor og perkusjon. Dette er musikere som som har spilt sammen i flere år, men som aldri har fått den oppmerksomhet de har fortjent, men etter konserten på Vossa Jazz, bør i alle fall Norge ligge flate for deres føtter.

Og de kjører kraftig ut med «An Infinite Amount», i stram regi fra Zeeberg. Dette er en låt som er typisk for dette bandet, og må regnes inn under kategorien «galskap» med musikalsk mening. Musikken er vanvittig morsom, stram og utenfor enhver sammenligning. De går raskt over i «Casper Nyvang Rask – The musikal». Casper Nyvang Rask er bandets bassist, og her får han en låt tilegnet seg, som gjerne kunne vært gjort av Frank Zappa på sitt aller beste, servert av en gjeng musikere som er helt på plass. Selvsagt gjør de sin egen versjon av Aquas landeplage «Barbie Girl», som her kommer som tredje spor, i en versjon som er såpass hemningsløs at den, i utgangspunktet smørsøte poplåta, får en helt annen mening. En frenetisk og tøff versjon, som vi også fikk servert på Vossa Jazz.

Deretter får vi komposisjonen «Hittet», som man også kan høre i et helt annen versjon på prosjektet «Danvirke» – også her i et slags Zappa-landskap, og vi legger merke til det tette spillet og gitarspillet til svenske Henrik Olsson, som er strålende.

Og slik fortsetter de. Med den himmelstormende «Pride and PreJudy Garland», en hemningsløs utladning på 37 sekunder, før vi får «Sense and SensiBillie Holiday», nok en hemningsløs utblåsning på 35 sekunder. Dette må være de to heftigste og korteste hyllester til Judy Garland og Billie Holiday som er laget, og de føyer seg godt inn i dette hemningsløse sirkuset på aller beste måte.

Så kommer det noe som kanskje kan kalles «Istedgade-disco» eller «Nørrebro-surf» noen timer etter midnatt» og låta «What Does It All Mean», og det kan man jo saktens spørre seg om. Men her er det rytmiske variasjoner, heavyrockgitarer og sirkus i en drivende låt som kan sees på som ironisk, men hvor fremføringen er strålende fra musikerne dette galehuset av et band.

Så får vi foreløpig siste låt fra dette hemningsløse bandet, som låter himmelsk morsomt på plate, men som, selvsagt helst skal høres live på en litt luguber klubb med mange Tuborg Classics under vesten. Den foreløpig siste med Jeppe Zeeberg and the Absolute Pinnacle of Human Achievement er blitt kalt «[Insert Name Here]», noe som kan tyde på at vi kan kalle den hva vi vil. Men jeg synes «[Insert Name Here]» er en god nok tittel, så det kommer ingen nye, og ufrivillig morsomme forslag herfra. Dette er også en typisk låt fra bandet, hvor vi spesielt legger merke til trommespillet til Søren Høi, som kunne tatt han inn i hvilket som helst heavyrockband på kloden når som helst.

Deretter følger 10 personlige tolkninger på solo piano og orgel av Joseph Haydns komposisjon «Arietta with Variations». Zeeberg forteller selv om hvorfor han gjør dette: «For noen år siden fant jeg et lite noteark med Haydns «Arietta med variasjoner» (1770-74) i en container i indre København. Jeg har ikke noe dypt forhold til Haydn, men jeg ble forelsket i grunntemaet (ariettaen) og jeg tok funnet som en utfordring jobbe med materialet. Derfor spilte jeg inn mine egne delvis improviserte varianter av Haydns lille tema».

Først får vi «ariettaen» rett fram, slik Haydn hadde skrevet den, før vi får åtte solovariasjoner, før det hele avsluttes med en variasjon gjort av Zeeberg og bandet. Og i disse variasjonene synes jeg Zeeberg fremstår som en pianist som går utenpå de fleste. Den «rene» «Arietta» fremføres rett fram uten noe fleip eller noen finesser, før Zeebergs storhet som pianist og tolker av andres musikk kommer mer og mer fram i de kommende vbariasjonene. «Arietta Variation I», fremføres på et ikke altfor godt piano, nesten som om den er hentet fra en gammel 78-plate, men i «Arietta Variation II» er pianoet velstemt og fint, og improvisasjonen Zeeberg gjør over den lille komposisjonen er enorm. Dette er strålende pianomusikk hor temaet drodles med og lekes med på en fantastisk måte, og vi brenner nesten etter å høre de andre versjonene.

«Arietta Variation III» gjøres nesten i en slags boogie woogie-stil i bassen før han legger inn noen Erroll Garner-vrier som er ut av denne verden og vi ender nesten opp i et tøft Don Pullen-landskap. Fantastisk!

I «Arietta Variation IV», trekker han inn litt perkusjon og litt mellotron, som gjør variasjonen helt annerledes og fantastisk tøff, før vi i «Arietta Variation V», får en variasjon hvor det meste foregår langt nede til venstre på pianoet, i en slags Cecil Taylorsk utgave av salige Joseph Haydn. Den sjette variasjonen blir nesten en parafrase over Johan Sebastian Bach med orgel bak det fine pianospillet, mens variasjon nummer sju er en minimalistisk versjon, hvor Zeeberg bruker tid på hvert anslag.

Og så begynner vi å nærme oss slutten med «Arietta Variation VIII», hvor vi nesten befinner oss hos Mozart i en hage hos en velstående familie i Wien, men ikke uten at han legger inn litt Erroll Garner-spill innimellom, hvor pianoet nesten høres ut som en cembalo – i alle fall spiller han som om det var på en cembalo.

Så avrunde han platen med «Arietta Variation IX» som starter med pipeorgel, og vi blir nesten litt høytidsstemte mens han holder på. Men vi vet at the Absolute Pinnacle of Human Achievement også skal bidra her i avslutningen, så jeg sitter ytterst på stolen og venter på smellet. Og det kommer med all mulig heavy tydelighet de siste ca. 10 sekundene av variasjonen.

Dette er blitt nok en utmerket plate fra en av verdens mest kreative (jazz)pianister og noen av hans musikalske venner i København. Låtene med bandet låter hele veien som noe man kun hører i en merkelig drøm etter at man har vært på byen og drukket altfor mye, mens hans variasjoner over Joseph Haydns «Arietta» viser hvilke eminent pianist Jeppe Zeeberg er, og hvilken kreativ kraft han er.

En hemningsløs og vakker plate som de fleste med ører bør sjekke ut! Og dukker Jeppe Zeeberg opp i nabolaget, så er det bare å møte opp, nesten uansett hvem han spiller med. Vi kan garantere en hemningsløs opplevelse!

Jan Granlie

Jeppe Zeeberg (org, p, synth, mellotron, vib, dr, dr.machine, prog.p), Henrik Olsson (g, v, perc), Casper Nyvang Rask (b, v, perc), Søren Høi (dr, v, perc)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.