Det finnes noen særpregede og ytterst kreative jazzmusikere i Danmark, og pianisten Jeppe Zeeberg er utvilsomt en av de fremste. Han spiller med Kresten Osgood Quintet, med sitt eget band, The Absolute Pinnacle of Human Achievement, med (jule)prosjektet Dødens Garderobe, det norsk/islandsk/danske proskjektet Horse Orchestra og solo, pluss at han medvirker på en rekke av gode musikervenners prosjekter.
Og det er hans fascinasjon for den litt «corny» popmusikken, kombinert med fri og gal, moderne jazzmusikk og eksperimentell rock, ispedd heftig pianospill i Erroll Garner-skolen, som gjør musikken hans så utrolig interessant.
På sin nye soloplate får vi mer av Zeebergs musikalske galskap. Og han starter med «It’s That Seahorse Again», hvor han opererer med et relativt stort band, bestående av Julie Kjær (altsaksofon), Ned Ferm (tenorsaksofon), Petter Hängsel (trombone), Casper Nyvang Rask (gitar), Oliver Laumann (trommer, perkusjon) og Jonas Graverholt (perkusjon), hvor Zeeberg selv spiller piano, el.orgel, pipeorgel, synth og marimba, og hvor man holder seg relativt godt innenfor jazzbegrepet, men med kreative sprang både til høyre og venstre.
Deretter får vi «Rungsteds Lykksaligheder», hvor vi får Zeebergs forkjærlighet for den «corny» popmusikken i form av enkel synth i enkle vendinger. Men her blir den enkle popmusikken blandet sammen med støymusikk av verste/beste slag, haltende taktskifter og ytterst sjarmerende spill. Her spiller han sammen med sine kolleger i The Absolute Pinnacle of Human Achievement, et uforutsigbart og kreativt litte ensemble. Derfra går de over i «Half Man, Half Sweden», også her med The Absolute Pinnacle of Human Achievement, som består av han selv på diverse tangentinstrumenter, Henrik Olsson på gitar, Casper Nyvang Rask (bass) og Søren Høi på trommer. Dette er heavyjazz på sitt beste, og hvor avstanden til for eksempel Living Color ikke er veldig lang. Masse taktskifter og heavykjør som gjør bandet til en favoritt.
Så avslutter de første siden av Lpen med «Frülingsglaube», en humoristisk og tøff låt med Erik Kimestad (trompet), Petter Hängsel (trombone), Casper Nyvang Rask (bass) og Oliver Laumann (trommer, perkusjon). Dette er også en jazzlåt som nærmer seg soulen i de partiene hvor de lar den frie improvisasjonen ligge, men som blir vel tatt vare på innimellom av Kimestad og Hängsel (begge fra Horse Orchestra). Og el.bass-spillet til Nyvang Rask er i nærheten av hva vi fikk fra det utmerkede, britiske bandet Backdoor i gamle dager. Og orgelsoloen til Zeeberg er fremragende! Tøft!
B-siden, eller den andre siden, starter med den herlige «I Dreamed I Saw Monkey Business And Ginger Rogers Was Missing» (han lager stilige titler også, den godeste danskeren). Her møter vi han sammen med The Absolute Pinnacle of Human Achievement igjen, og vi er igjen inne i det rocka, men på en ytterst humoristisk måte, godt blandet med Zeebergs el.orgel og synth, som har lyden av diskoperioden godt inne, og hvor humoren nærmest ligger på utsiden av musikken, før samme gjengen fortsetter med «Puritanical Pleasures», hvor de virkelig starter i den «corny» popsegmentet, som er utrolig morsomt, før det hele utvikler seg til en råtøff rockelåt, før de plutselig er på vei med Oslobåten (som Danskebåten heter i Danmark) noen sekunder, før Rask gjør en morsom bass-solo, og vi er inne i den ustyrtelig morsomme delen av rocken noen sekunder, før de er på Oslobåten igjen.
Så følger «It Must Have Been Lunch (But It’s Over Now)» med samme gjengen pluss Oliver Laumann på trommer. En heftig og tøff rockelåt som får alle til å headbange og danse hemningsløst rundt på gulvet, før Zeeberg tar styringen for alvor med en frittgående pianosolo som det lukter Don Pullen av lang vei (og det er ikke mye som er tøffere enn det), før de avslutter med tittelsporet, «Occasionally, Good Things Do Happen» med Julie Kjær (både på altsaksofon og fløyte), Ned Ferm, Casper Nyvang Rask og Oliver Laumann i tillegg til Zeeberg på piano, pipeorgel og synth, og vi befinner oss plutselig i en slags alternativ avslutning av The Last Waltz med The Band, En fin avslutningslåt som publikum kan nynne på hele veien hjem fra konsert.
Jeg føler på mange måter at Zeeberg på denne innspillingen har hentet fram det meste han kan om Frank Zappa på sitt mest kreative. Måten han lager låtene på, taktskiftene, variasjonene i temperatur, kreativiteten, humoren og den store tekniske kunnskapen. Og medmusikerne følger han helt til døra gjennom hele albumet, og man kan nærmest høre at denne gjengen har hatt det ustyrtelig morsomt under innspillingen i studio.
Dette er blitt nok en fantastisk reise i Jeppe Zeebergs musikalske univers som hele tiden er spennende, kreativt og ytterst interessant.
Platen slippes til folket i begynnelsen av september, så det er bare å ta kontakt med Zeeberg eller velassorterte platesjapper, og forhåndsbestille!
Jan Granlie
Jeppe Zeeberg (piano, el.organ, pipe organ, synth, marimba), Julie Kjær (alto saxophone, flute), Ned Ferm (tenor saxophone), Petter Hängsel (trombone), Erik Kimestad (trumpet), Henrik Olsson (guitar), Casper Nybang Rask (guitar, bass), Søren Høi (drums, percussion), Oliver Laumann (drums, percussion), Jonas Graverholt (percussion)
