Den danske saksofonisten Jesper Thilo har rukket å bli 80 år. Han ble født den 28. november 1941, er en av de virkelige veteranene innenfor den hardtswingende, danske jazzmusikken. Han spiller saksofon og er konservatorieutdannet på klarinett. Fra 1953-1960 spilte han klarinett og trombone i forskjellige New Orleans-grupper, og han slo gjennom som tenorsaksofonist i Arnvid Meyers orkester på begynnelsen av 60-tallet, hvor spillestilen hans ble sammenlignet med Ben Webster og Coleman Hawkins. Fra 1966-1989 var han medlem av Danmarks Radio Big Band, hvor han hovedsakelig spilte altsaksofon. Han har også deltatt som solist med symfoniorkestre. I 1971 mottok han prisen som årets danske jazzmusiker og mottok i 1977 den første «Ben Webster-prisen». Siden 1985 har han hatt egne band, og han har fast spillejobb i JazzCup i Gothersgade i København i alle fall to ganger i semesteret.
Han har spilt med de fleste av den «eldre» garde i den danske og skandinaviske jazzhistorien, har utgitt en rekke album i eget navn, og han har spilt på plate med blant andre Tommy Flanagan, Thad Jones, Miles Davis (Aura), Sir Roland Hanna og Scott Hamilton.
I dagene 4. og 5. februar i år, spilte han inn sin jubileumsplate, sammen med sin faste kvartett bestående av pianisten Søren Kristiansen, bassisten Daniel Franck og trommeslageren Frands Rifbjerg, tre av de beste innenfor be bop- og mainstreamjazzen i Danmark.
Vi får 12 låter, som de fleste er kjente for de som lytter til denne musikken, og de starter med Matthew Gees «Oh Gee!», og derfra og til de runder av med Lester Youngs «Lester Leaps In» og Oscar Pettifords «Montmartre Blues», som de ofte har brukt som avslutningstema, låter dette storartet.
Jeg er sikker på at jeg hørte Thilo og dette bandet mellom 10 og 15 ganger mens jeg bodde i København, og også arbeidet fra tid til annen i JazzCup. Og siste gang jeg hørte dem var under årets Copenhagen Jazz Festival i juli. Og jeg merket meg da, og jeg kan høre det på denne liveinnspillingen, at Thilo har fått en ny ungdom i sitt spill. Hans tone er blitt råere og tøffere, og hans improvisasjoner ligner mer og mer på den litt tøffe spillestilen til Coleman Hawkins.
Og musikerne han har med seg på denne platen, pluss på noen hundretalls konserter de senere årene, gjør en fremragende jobb. Kristiansen kjenner Thilo, hans humor, spillestil og nærmest practical jokes, som han «er på», legger seg tett på og kommenterer på en fin måte. Franck er, som alltid, stødigheten selv bak bassen, og legger strålende bakgrunn for improvisasjonene, som i hovedsak kommer fra Thilo og Kristiansen. Og bak holder Rifbjerg det hele sammen på en fremragende måte. Han har de senere årene utviklet seg til å bli en av Danmarks aller beste trommeslagere innenfor disse musikkstilene, og hans driv i kompet er strålende, samtidig som han avleverer noen «børseskudd» av noen soloer.
På noen av låtene plukker Thilo fram klarinetten, som i fjerdesporet «If I Had You» av Ted Shapiro, og stemningen blir en litt annen. Her blir det til at musikerne går lenger tilbake i tid, og selv om Thilo ikke låter som en ung og frisk Benny Goodman, er det en yndighet og følelse i spillet som er fint. Og derfra går de over i den raske «Blue ‘n’ Boogie» av Dizzy Gillispie, hvor Thilo beviser at han fremdeles har mer enn nok luft i lungene, før Franck innleder i Hugo Rasmussens «Sweet To The Sweet», hvor det nesten er som salige Rasmussen igjen var blant oss, før de andre kommer inn med swingende og fint spill.
Og når de avslutter med «Lester Leaps In» og «Montmartre Blues» er i alle fall denne skribenten fornøyd med åttiåringen Jesper Thilos innsats, sammen med «ungsauene» i bandet. Og det er ingen som kan høre at Thilo kunne vært faren til alle de andre musikerne, og kanskje også bestefaren til relativt unge Franck. For dette er en ytterst samspilt kvartett som leverer en strålende konsert i JazzCup.
Det eneste jeg har å utsette er at jeg synes lyden blir litt «utdatert» innimellom. Bassen blir litt borte, og pianolyden er ikke hele tiden den beste. Det låter litt som om det er et gammelt opptak fra «tredserne» (60-tallet). Men det har kanskje også vært meningen. Man kan liksom ikke ha ECM-lydestetikk på et konsertopptak med Jesper Thilo Quartet. I alle fall ikke da innspillingen er gjort i JazzCup.
Stor stemning i en fullsatt klubb, hvor jeg regner med at det voksne, men usedvanlig gode publikum, fikk mer enn nok valuta for pengene disse to ettermiddagene eller kveldene.
Jan Granlie
Jesper Thilo (ts, cl), Søren Kristiansen (p), Daniel Franck (b), Frands Rifbjerg (dr)
