Trommeslageren og bandlederen Jim Black har vært en av de mest innflytelsesrike trommeslagerne innenfor den progressiv jazzen siden nittitallet. I bandet med navnet Jim & The Schrips har Black fått med de unge musikerne Asger Nissen (as), Julius Gawlik (ts) og Felix Henkelhausen (b), som er blant de mest originale og artikulerte stemmene innenfor den nye, europeiske jazzen, med samme grunnleggende instrumentering – som to av de største bandene Black har vært med i, som Tim Bernes Bloodcount og kollektivet Endangered Blood.
Musikken til denne energiske kvartetten har en nesten febrilsk intensitet og fra første tone går kvartettens musikk rett i strupen på lytteren. Black traff Henkelhausen mens han underviste på Jazz Institute i Berlin i 2016. Og senere traff han den danske saksofonisten Asger Nissen på en julefest på skolen i 2017. Senere dukket også Gawlik opp i synsfeltet, som det yngste medlemmet i NDR Big Band, og Black ville raskt involvere han i dette musikalske prosjektet.
Innspillingen er gjort i Hansa Studios i Berlin den 17. og 18. august i 2022, og vi får 12 komposisjoner av Black, som alle har et medrivende driv og mye energi, slik vi kjenner det fra flere av de prosjektene vi har hørt Black tidligere.
Og de legger i vei med «The Set-Up (for Baikida Carroll)», hvor Black driver de andre musikerne fremover på en utsøkt måte. Spesielt legger jeg merke til altsaksofonspillet til Nissen, som her er adskillig mer pågående og energisk enn på hans egen plate «Precious» (Enja Yellowbird), som vi nylig anmeldte. Jeg føler han er mye mer på «hugget» her, og de lange tonene som preget hans playe med bandet Nissen Mosh, er nesten fraværende her. Og det er Black som driver musikken framover. Og andresporet, «Snaggs» er en «himla» tøff låt hvor de to saksofonistene virkelig får kjørt seg. Dette er moderne jazz med røttene gått plantet i be-bopen, og alle fire er helt framme på tuppa.
«Angingtorit» minner litt om noe Henry Threadgill kunne ha gjort i sine velmaktsdager. Og her merker vi oss spesielt det fine samspillet og kommunikasjonen mellom de to saksofonistene, som «samtaler» på en fin måte, og hvor Black og Henkelhausen styrer i hvilken retning «samtalen» skal gå, før vi får «Crashbash», som er en mer strukturert låt som svinger behagelig, og hvor Nissen igjen imponerer med overraskende energisk og fint spill.
I «Riversgardens» lar Black Nissen få åpne med en fin intro, før kapellmesteren og bassisten kommer inn i en låt som godt kunne vært gjort av Ornette Coleman i måten Nissen spiller altsaksofon på, over et drivende tøft komp, før de er over i den nesten spastiske «Bellsimmer», hvor inspirasjonene fra Tim Bernes Bloodcount er tydelig.
Så er de over i den mer «svevende» «Surely», i alle fall svever blåserne mer her, mens kompet hele tiden er langt framme og pusher de to saksofonistene framover på utmerket vis. Kan haende er dettelåten hvor de to saksofonistene ser muligheten til å slappe litt av. Men det godtas ikke av kapellmesteren, og han pisker de to til å yte sitt beste. Og Nissens altsaksofonsolo her er glitrende! Og det er et driv i denne låta som er alldeles nydelig. Ei fantastisk låt!
Så følger «Schrimps BBQ», hvor hele bandet skal på grillen. Trommespillet og bass-spillet er langt framme, og spesielt legger vi merke til det utmerkede bass-spillet til Henkelhausen. Men det er de to saksofonistene som får solistrollen, og tenorsoloen til Gawlik er helt i den mest pågående delen av be-bopen, før Nissen kaster seg på og overtar styringen på fremragende måte.
Jeg tenker at det er merkelig at jeg ikke kjenner bedre til Nissen fra før. Etter sju år i Danmark, kan jeg ikke en gang huske at navnet hans ble nevnt en eneste gang. Men den innsatsen han gjør på denne innspillingen bør få han langt opp på topp på en rekke festivalprogram i hjemlandet den kommende tiden. For på denne innspillingen leverer han strålende spill.
I «No Pull» tar de det litt ned, noe både musikerne og vi lyttere trengte nå, etter all energien som har sprutet ut av høgtalerne. Dette er en avslappet ballade, hvor de to saksofonistene spiller fint på hverandre og begge avleverer fine solier.
Men det var ikke lenge vi fikk hvile ørene, for i «Heyscram» er Black igjen framme med sitt energiske og piskende trommespill sammen med bassen til Henkelhausen. Det virker som om de to saksofonistene helst ville tatt det ned litt lenger, men nå er pausen over, og det er tilbake på jobb. Heftig og tøft komp, hvor også Henkelhausen får lov til å presentere seg med en solo, før vi får en drivende «fire-fire»-aktig sekvens mellom han og Black, før saksofonistene igjen er på plass. Strålende!
«The Once» innledes med en fin bassintro, som indikerer en roligere og nestenCharles Mingus-aktig innledning. Men da vi trodde at dette skulle eksplodere i enda mer energi, kommer saksofonene inn i en rolig sekvens med lange toner, mens Black «leker» i bakgrunnen, og Henkelhausen får fortsette med sitt nydelige bass-spill. Men etter hvert overtar Black med et fint rytmisk mønster, som blir litt kontrasterende til de lange saksofontonene. Låten vokser og vokser, og ender opp i en deilig avslutning hvor de roer ned igjen.
Så avrunder de med «Bowerdfield», som starter relativt fritt, og som fortoner seg som et slags ekstranummer. Men hele veien driver Black de andre musikerne framover på en utsøkt måte, og sammen med strykebass får han de to saksofonistene til å «vri» ut det siste av energi. Og samapillet de to mellom er strålende og friere enn i de foregående låtene. Og etter hvert utvikler dette seg til et strålende samspill. Og når denne går mot slutten, kan man nesten høre at også Black har tatt ut det meste.
Dette er blitt en fantastisk energibombe av en innspilling, hvor Jim Black har fått lov til å piske de unge musikerne til å yte maksimalt, noe som har ført til at dette er det tøffeste jeg kan huske å ha hørt med Jim Black på veldig lang tid. Og med de tre, unge musikerne med base i Berlin, har han skapt en fremragende plate, som bør åpne opp en del dører for Jim og hans reker på en rekke jazzscener framover. Og dansker: Nå må dere kjenne deres besøkelsestid!
Jan Granlie
Asger Nissen (as), Julius Gawlik (ts), Felix Henkelhausen (b), Jim Black (dr)
