Pianisten Joachim Kühn er en av Tysklands virkelige jazzveteraner. Han ble tidlig påvirket av sin storebror, klarinettisten Rolf Kühn, og i 1961 gikk han over i de profesjonelles rekker som jazzmusiker. Han startet opp i Øst-Tyskland, men flyttet til Hamburg i 1966. Og sammen med broren spilte han på Newport-festivalen og på plate med Jimmy Garrison og Bob Thiele.
Siden 1968 har han bodd i Paris, hvor han har jobbet med folk som Don Cherry, Karl Berger, Slide Hampton, Phil Woods, Eje Thelin, og en rekke franske musikere. Han har også hatt en periode i California, hvor han gjorde konserter og plater med bl.a. Alphonse Mouzon, Billy Cobham, Michael Brecker og Eddie Gomez.
Deretter flyttet han igjen til Paris, og sommeren 1996 gjorde han to konserter som duo med Ornette Coleman.
Nå er han ute med trio igjen, denne gangen med bassisten Chris Jennings og trommeslageren Eric Schaefer. Og vi får 12 låter, hvor noen er laget av ham selv, mens de resterende er «The End» og «Riders in the Storm» av The Doors, «Sleep Safe And Warm» og «Kattorna» av Krzysztof Komeda, «Blues for Pablo» av Gil Evans, «Summertime» av George Gerswin og «Sleep On It» av Stand High Patrol.
Men de starter med den fine «Beauty And Truth» skrevet av Ornette Coleman, noe som skaper forventninger.
Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen: Jeg synes flesteparten av platene som kommer fra ACT er altfor perfekte! Ikke sånn at musikken hele veien er fantastisk, men lyden er nesten for pen. Det gjorde store utslag på bl.a. Marius Nesets innspilling med Trondheim Jazzorkester, og jeg har lagt merke til det altfor mange ganger. Når lyden blir for «fin», så gjør det også at musikken blir for pen.
Selv om Kühn og hans medmusikanter legger all sin energi i disse låtene, så er det noe med produksjonen som gjør innspillingene altfor like og rett og slett litt kjedelige.
Jeg hører at de tre musikerne spiller bra, men med den altfor «perfekte» lyden, som jeg mener fjerner alt som har med følelser å gjøre, så blir alt veldig impotent. Og det er synd, for gamle Kühn kan fremdeles sitt håndverk, og er en god pianist, selv om jeg ikke helt liker at han gjør kjente rockelåter om til jazzmusikk uten å være i nærheten av den intensiteten som for eksempel ligger i The Doors versjon av «The End». Og «Summertime» kan nesten høres ut som den blir framført i en litt i overkant bra pianobar. De prøver seg i «Riders On The Storm», men det blir en slags e.s.t. på valium, med sterile omslag.
Nei, denne innspillingen forsvarer overhode ikke en såpass dyktig pianist som Joachim Kühn.
Jan Granlie
Joachim Kühn (p), Chris Jennings (b), Eric Schaefer (dr)
