Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JOAN AS A POLICE WOMAN

«The Solution Is Restless»
[PIAS], R5085

Joan As A Police Woman er den amerikanske fiolinisten, vokalisten og låtskriveren Joan Wasser. Før hun kalte seg Joan As A Police Woman, på 90-tallet, spilte hun fiolin i de mer eller mindre anerkjente undergrunnsbandene The Dambuilders, These Bastard Souls, Mind Science of the Mind, og Battle Beetle. Men uten å oppnå særlig suksess.

På slutten av 90-tallet – etter å ha sagt farvel til de nevnte bandene – begynte hun å spille sammen med vennen Antony og bandet hans The Johnsons for senere å opptre med, og som oppvarming for Rufus Wainwright. Noe som igjen førte til musikalske samarbeid med store navn som Lou Reed, Nick Cave og Sparklehorse. Inspirert av sine nye musikalske lekekamerater begynte hun å jobbe mer og mer målrettet med sin egen låtskriving og med hjelp av trommeslageren Ben Perowsky og bassisten Rainy Orteca, noe som resulterte i solodebuten «Real Life», som ble utgitt i juni 2006. På «Real Life» kan hun høres ut som den musikalske søsteren til Rufus Wainwright og Antony & the Johnsons. Og til tross for at punkinspirasjonen gjør seg gjeldende, var debutalbumet en nesten naturlig forlengelse av Antonys intime tilstedeværelse kombinert med en varm og myk, pianobasert poprock som vekket minner om 70-tallets amerikansk vestkystrock generelt, og Carol Spesielt Kings popklassiker «Tapestry» spesielt.

Nå er hun ute med oppfølgeren, og med seg på denne innspillingen har hun med seg Dave Okumu fra The Invisible på bass, gitar og perkusjon og den legendariske trommeslageren Tony Allen, som rakk dette opptaket kort tid før han døde. Hun har også med vokalisten og pianisten Damon Albarn som var den som introduserte henne for Afrobeat-legenden Tony Allen på Africa Express-arrangementet «The Circus» i London i 2019. Hun forteller at «Tony og jeg spilte Nina Simones «I Wish I Knew How It Would Feel To Be Free» og laget en avtale om å spille inn noe sammen i fremtiden. I november samme år ble avtalen realisert. Min gamle venn Dave Okumu ble med Tony og meg i et parisisk studio, hvor vi improviserte, ubundne av form eller tempo. Jeg fikk med båndene uten å vite nøyaktig hvordan jeg ville bruke dem. I april mistet jeg min elskede mentor, Hal Willner. Hal skapte vakre og usannsynlige samarbeid mellom kunstnere. Han utnevnte meg til musikalsk leder for sitt samarbeid om Neil Youngs sangbok i 2004 (Prospect Park) og 2011 (Vinter-OL i Vancouver). Da jeg sørget over Hals død, begynte jeg å lage sanger fra de parisiske improvisasjonene, bare for å få tenke på Tonys bortgang mens jeg var i studio».

Og nå er innspillingen klar med Joan Wesser på vokal, strykeinstrumenter, akustisk gitar, wurlitzer, synth, bass, perkusjon og tekster, Tony Allen på trommer og Dave Okumu på bass, gitar og perkusjon. I tillegg fikk de med Cole Kamen-Green på trompet, Damon Albarn på vokal og piano, Meshell Ndegeocello på bass, Parker Kindred på perkusjon, Aviram Barath på Moog, og Luke Moellman mikset og Fred Kevorkian mastret de ti låtene som er med på platen.

Dette er ikke først og fremst den musikken vi vanligvis anmelder på salt peanuts*, men siden vårt motto er «sterk musikk», så synes jeg denne innspillingen fortjener sin plass i spaltene. Og fra de starter med «The Barbarian» og til de runder av med «Reaction», er dette musikk som mer enn gjerne kan få det unge publikum til å feste seg ved trommeslageren Tony Allen, som var en mester innenfor afro-beat og musikk med røtter i Afrika, men med mye New York-sound i tillegg. I tillegg er bass-spillet til Dave Okumo en viktig bestanddel, og i åpningssporet utmerker Meshell Ndegeocello seg med utmerket og soulaktig bass-spill. Og over det hele svever Wassers stemme relativt fløyelsmykt og tilbakelent, slik at dette blir en behagelig innspilling, som mer enn gjerne kan havne i toppskiktet på en rekke indie-spillelister og kåringer.

Det hele er ytterst profesjonelt laget, med fine lydbilder, og uten at det skal være så forbannet perfekt hele veien.

Rett og slett en behagelig og deilig plate, man kan sette på når hodet er overfylt med freejazz.

Jan Granlie

Joan Wasser (v, vio, p, g, wurlitzer, synth, b, perc), Tony Allen (dr), Dave Okumu (b, g, perc), Cole Kamen-Green (tp), Damon Albarn (v, p), Meshell Ndegeocello (b), Parker Kindred (perc), Aviram Barath (moog)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.