
Rekk opp hÄnda alle de som kjenner til den amerikanske pianisten Joe Castro! Jeg mÄ innrÞmme at jeg mÄ holde hendene nede om noen hadde kommet med en slik oppfordring til meg. For Joe Castro hadde jeg aldri hÞrt om fÞr denne boksen med seks CDer dukket opp.
Men her kommer noen fakta: Joe Castro ble fĂždt i Miami, Arizona den 15. august 1927. Han gikk pĂ„ skole i Pittsburg, California i San Francisco Bay-omrĂ„det, nord for Oakland, hvor han begynte Ă„ spille profesjonelt i en alder av 15 Ă„r. Hans studier ved San Jose State University ble avbrutt to ganger – fĂžrst av en periode i hĂŠren fra 1946 til 1947, og da han dannet sin fĂžrste jazztrio som jobbet bĂ„de pĂ„ vestkysten og pĂ„ Hawaii. I 1956 flyttet han til New York City, hvor trioen hans dukket opp i byens beste jazzklubber. Han ble hyllet av kritikere som Leonard Feather som beskrev stilen hans som «assertively swinging», og Dave Brubeck, som hadde kjent Castro siden tidlig pĂ„ 1950-tallet, omtalte han som «et ekstremt talentfullt individ, en fin musiker, en utmerket pianist og en smakfull utĂžver».
I 1958 flyttet han til Los Angeles for Ä spille med saksofonisten Teddy Edwards, trommeslageren Billy Higgins og bassisten Leroy Vinnegar. Senere har Castro uttalt at tiden med disse musikerne var veldig viktige. «Jeg hadde jobbet sÄ lenge med pianotrioer, sÄ jeg fÞlte jeg mÄtte lÊre Ä spille mindre og si mer. Egentlig har jeg mer frihet i denne gruppen uten Ä mÄtte bÊre hele bandet».
Han spilte inn flere plater og spilte mye med The Teddy Edwards Quartet, mens han ogsÄ gjorde to av sine egne innspillinger som bandleder pÄ Atlantic Records. Det fÞrste albumet, «Mood Jazz» (Atlantic 1264), ble spilt inn 19. november 1956 og benyttet tre forskjellige ensembler: et stort orkester med strykere og vokal, et annet strykeorkester uten vokal og en vanlig jazzkombinasjon med piano, trompet, altsaksofon, bass og trommer. Philly Joe Jones var med pÄ det siste albumet, hvor musikken ble arrangert av Neal Hefti. Det andre albumet, med tittelen «Groove Funk Soul» (Atlantic 1324), ble spilt inn 18. juli 1958 med Teddy Edwards pÄ tenorsaksofon, Leroy Vinnegar pÄ bass og Billy Higgins pÄ trommer. Albumfotografiet er tatt av William Claxton.
PÄ begynnelsen av 1960-tallet dannet tobakksarvingen og jazzentusiasten Doris Duke og hennes langvarige kjÊreste, Castro, sammen med vennen Duke Ellington plateselskapet Clover Records og musikkforlagsselskapet Jo-Do. Castros tredje album som leder, med tittelen «Lush Life», var det eneste albumet som ble gitt ut pÄ selskapet. Clover ga ogsÄ ut en singel med lÄtene «Lush Life» og «Bossa Nova All The Way», begge hentet fra «Lush Life»-platen. Det hÞye nivÄet pÄ det innkjÞpte innspillingsutstyr ble innkjÞpt til Clover Records, og det ble oppbevart i en leilighet over garasjen pÄ Falcon Lair, Beverly Hills-eiendommen til Doris Duke. En rekke uformelle jam-sessioner ble regelmessig arrangert pÄ Falcon Lair, og mange av sessionene ble tatt pÄ bÄnd.
I 1966 ble det gode forholdet mellom Jo-Do, Clover, Ellington og Castro historie. De fleste av Falcon Lair-innspillinger av hĂžy kvalitet er ikke blitt utgitt fĂžr nĂ„. Bassisten Oscar Pettiford spilte inn en original med tittelen «The Pendulum at Falcon’s Lair» i 1956. Fra 1959 til 1960 spilte Castro med vokalistene Anita O’Day og June Christy og han var musikalsk leder for Tony Martin fra 1961 til 1963.
Castro flyttet til Las Vegas pÄ 70-tallet og fortsatte Ä spille med vokalister og spille i Las Vegas-band til han ble musikalsk leder for Tropicana Hotels Folies Bergere. Etter at han trakk seg tilbake fra Tropicana, fortsatte han Ä opptre i forskjellige jazzkonstellasjoner i Las Vegas og California. Han forlot denne verden den 13. desember 2009.
PĂ„ denne samlingen pĂ„ seks CDer, fĂ„r vi det meste som er innspilt med Castro. Og det starter med Ellingtons «It Donât Mean a Thing (If It Ainât Got That Swing» i en original og fin versjon, og da de avslutter med Dorothy Fiels og Jorome Kerns «Remind Me», har vi fĂ„tt hele historien om Castros musikalske karriere.
PĂ„ den fĂžrste platen, som er kalt «The Artistâs Choice» spiller han med bassistene Leroy Vinnegar, Red mitchell og Paul Chambers og trommeslagerne Jimmy Pratt, Lawrence Marable og Philly Joe Jones, og vi fĂ„r 17 lĂ„ter, hvor mange er kjente fra settlistene til en rekke andre musikere opp gjennom jazzhistorien, pluss noen av Castros egne komposisjoner. Alle lĂ„tene er innspilt i perioden 1955 og 56, og viser en pianist som befant seg akkurat der han skulle for Ă„ passe inn i datidens amerikanske jazz. Han spiller fint piano og vi kan hĂžre inspirasjoner fra de fleste vi kjenner fra den jazzen som var toneangivende pĂ„ den tiden.
Den andre platen er kalt «Joe Castroâs Friends / At Duke Farms, Paul Bley / Flo & George Handy». Dette er innspillinger fra 1956, og de fem fĂžrste lĂ„tene er de fĂžrste soloopptakene med pianisten Paul Bley som noen ganger utgitt. Han hadde fĂžr dette utgitt to plater, og oppholdt seg jevnlig pĂ„ Duke Farm i Sommerville i New Jersey, hvor Castro og Doris Duke ogsĂ„ hadde en mĂžteplass for musikere. Her fĂ„r v hĂžre ley solo, i hans egne «Blues improvisation in F», «Ballad-blues improvisation in C», «Ballad improvisation in F», vĂ„r favorittlĂ„t, Dizzie Gillespie og Kenny Clarkes «Salt Peanuts» i en forrykende versjon, og Franz Waxmans «A Place in the Sun (Main Title)». Dette er faktisk de eneste utgitte sololĂ„tene fra Bley, fĂžr han kommer med platen «Open, To Love» pĂ„ ECM i 1972, sĂ„ dette er historisk materiale enhver Bley-forsker bĂžr skaffe seg. Man kan hĂžre at det er relativt tidlig i Bleys karriere, men han var den nye pianisten «alle» snakket om, og vi forstĂ„r godt hvorfor man snakket om han, for her spiller han strĂ„lende. Og jeg synes hans spill ligger fint i nĂŠrheten av det Bill Evans gjorde pĂ„ denne tiden.
Etter disse fem lÄtene fÄr vi Bley sammen med Hal Gaylor og trommeslageren Lennie McBrowne i fem mer eller mindre kjente standarder, ogsÄ innspilt pÄ Duke Farm. fÞr vi er over pÄ vokalisten Flo Handy og pianisten George Handy, som ogsÄ besÞkte farmen, fÞr platen avrundes med to lÄter med Flo Handy med et 12 personers orkester, arrangert og ledet av George Handy. Flo Handy gjorde vel ingen stor karriere som vokalist, men hun gjorde platen «Smoky and Intimate» med gitaristene George Barnes og Carl Kress, og hun giftet seg visstnok med saksofonisten Al Cohn rett fÞr han dÞde. Og disse opptakene med henne avsetter ikke varige spor om en utmerket vokalist. Hun fÞyde seg nok heller inn blant de anonyme, som kunne opptre i en hotellbar eller pÄ en jazzklubb hvor kvaliteten ikke sto i hÞgsetet.
Den tredje platen er kalt «Joe Castro / Mood Jazz (the Atlantic album +), hvor vi fÄr Castro i litt stÞrre sammenhenger. Dette er musikk man tidligere fikk servert pÄ hans innspilling «Mood Jazz» pÄ selskapet Atlantic fra 1957. 15 lÄter hvorav seks regnes som bonusspor. Her fÄr vi hÞre Castro sammen med bassisten Ed hank og trommeslageren Philly Joe Jones + The Ray Ellis Orchestra and Voices, med Shank, trommeslageren Gus Johnson og The Neal Hefti String Orchestra,l samme bassist og trommeslager med The Neal Hefti Singers og fire lÄter sammen med trompeteren Nat Adderley, altsaksofonisten Julian «Cannonball» Adderley pluss Shank, Johnson og The Neal Hefti Singers. Og her er det vel egentlig bare innsatsen til brÞdrene Adderley og trommespillet til Philly Joe Jones, som gÄr inn i den Þvre og gode delen av jazzhistorien. à blande inn sangerne til Neal Hefti blir litt for «sÞtladent» for denne skribenten.
PÄ den fjerde platen tar det seg opp. Den har fÄtt tittelen «Groove Funk Soul (The Atlantic Album +), og vi fÄr 10 lÄter, hvorav fire blir regnet som bonusspor. Med unntak av bonussporene, ble dette utgitt under tittelen «Groove Funk Soul» i 1958, og vi mÞter Castro sammen med tenorsaksofonisten Teddy Edwards, bassisten Leroy Vinnegar og trommeslageren Billy Higgins. Og her er det funky blues som gjelder, som ofte var tilfelle med den utmerkede tenorsaksofonisten Teddy Edwards. Vi fÄr relativt kjente temaer, og vi legger spesielt merke til Higgins fine trommespill, sammen med Edwards tenorsaksofon.
SÄ er vi over pÄ «The Sidewalks of New York» med Castro sammen med bassisten Teddy Kotick og trommeslageren Paul Motian. Disse lÄtene vet jeg ikke om er utgitt tidligere, men de er tatt opp i StereoSound Studios i New York noen sene nattetimer i april 1965, og her synes jeg vi mÞter en svÊrt aktiv og fintspillende Castro sammen med et komp som pusher han framover hele tiden. I hovedsak kjente lÄter, men de Äpner med Castros egen «Daisy Mae (Whatever)», og det er vel pÄ denne «skjÊringen» jeg synes Castro fungerer best.
Den siste platen har fÄtt tittelen «Remind Me», hvor vi fÄr tre spor med Kotick og Motian, fire spor med de tre pluss The Bob Cooper Ensemble, en lÄt med trioen pluss Teddy Edwards og to lÄter med Kotick og Motian pluss Doris Duke pÄ piano sammen med Castro. Innspillingene er i hovedsak fra 1965, med noen fÄ fra starten pÄ 1966, hovedsakelig fra StereoSound Studios. PÄ mange mÄter blir denne siste platen en slags oppsummering av det mest spennende pÄ de fem foregÄende platene, men det er helheten man opplever pÄ alle seks platene som gjÞr denne boksen interessant.
Joe Costra utga kun tre album i eget navn; «Mood Jazz» pĂ„ Atlantic i 1957, «Groove Funk Soul» pĂ„ samme selskap i 1958 og «Lush Life» pĂ„ Clover i 1960. Ellers har han medvirket pĂ„ plater med Zoot Sims, Bob Andrews, Teddy Edwards, June Christy, Stan Kenton og Anita OâDay. Etter 1960 er det fĂ„, eller ingen, registrert, offisielle utgivelser med pianisten, fĂžr Sunnyside Records i 2015 utga boksen «Joe Castro â Lush Life: A Musikal Journey», og «Passion Flower â For Doris Duke», som utkom i 2020.
Joe Castro var en musiker som kunne ha nÄdd sÄ langt han bare ville, men hvorfor han lot seg fascinere av Ä «kompe» vokalister pÄ restauranter i Las Vegas i stedet for Ä dyrke sin egen karriere, er det kun han som vet, men det er interessant Ä fÞlge hans tidlige karriere sammen med en rekke strÄlende musikere pÄ Vestkysten av USA, og hans liv i New York med flere av de beste musikerne. For innimellom er det mye musikk som lÄter fint pÄ denne boksen med seks CDer. Men for oss som er litt «blodfans» av Paul Bley, er utvilsomt hans soloinnspillinger pluss lÄtene pÄ trio pÄ andreCDen de mest interessante.
Jan Granlie
Joe Castro (p), Paul Bley (p), George Handy (p, arr), Flo Handy (v), Nat Adderley (tp), Julian «Cannonball» Adderley (as), Teddy Edwards (ts), Leroy Vinnegar (b), Red Mitchell (b), Paul Chambers (b), Hal Gaylor (b), Ed Shank (b), Teddy Kotick (b), Jimmy Pratt (dr), Lawrence Marable (dr), Philly Joe Jones (dr), Lennie McBrowne (dr), Billy Higgins (dr), Paul Motian (dr), The Bob Cooper Ensemble: Al Porcino (tp), Gabe Baltazar (fl, as), Bob Cooper (obo, ts), Bill Holman (ts, cl), Bill Green (s, cl), Bill Hood (bs, bcl), The Ray Ellis Orchestra and Voices, The Neal Hefti String Orchestra, The Neal Hefti Singers