Rekk opp hånda alle de som kjenner til den amerikanske pianisten Joe Castro! Jeg må innrømme at jeg må holde hendene nede om noen hadde kommet med en slik oppfordring til meg. For Joe Castro hadde jeg aldri hørt om før denne boksen med seks CDer dukket opp.
Men her kommer noen fakta: Joe Castro ble født i Miami, Arizona den 15. august 1927. Han gikk på skole i Pittsburg, California i San Francisco Bay-området, nord for Oakland, hvor han begynte å spille profesjonelt i en alder av 15 år. Hans studier ved San Jose State University ble avbrutt to ganger – først av en periode i hæren fra 1946 til 1947, og da han dannet sin første jazztrio som jobbet både på vestkysten og på Hawaii. I 1956 flyttet han til New York City, hvor trioen hans dukket opp i byens beste jazzklubber. Han ble hyllet av kritikere som Leonard Feather som beskrev stilen hans som «assertively swinging», og Dave Brubeck, som hadde kjent Castro siden tidlig på 1950-tallet, omtalte han som «et ekstremt talentfullt individ, en fin musiker, en utmerket pianist og en smakfull utøver».
I 1958 flyttet han til Los Angeles for å spille med saksofonisten Teddy Edwards, trommeslageren Billy Higgins og bassisten Leroy Vinnegar. Senere har Castro uttalt at tiden med disse musikerne var veldig viktige. «Jeg hadde jobbet så lenge med pianotrioer, så jeg følte jeg måtte lære å spille mindre og si mer. Egentlig har jeg mer frihet i denne gruppen uten å måtte bære hele bandet».
Han spilte inn flere plater og spilte mye med The Teddy Edwards Quartet, mens han også gjorde to av sine egne innspillinger som bandleder på Atlantic Records. Det første albumet, «Mood Jazz» (Atlantic 1264), ble spilt inn 19. november 1956 og benyttet tre forskjellige ensembler: et stort orkester med strykere og vokal, et annet strykeorkester uten vokal og en vanlig jazzkombinasjon med piano, trompet, altsaksofon, bass og trommer. Philly Joe Jones var med på det siste albumet, hvor musikken ble arrangert av Neal Hefti. Det andre albumet, med tittelen «Groove Funk Soul» (Atlantic 1324), ble spilt inn 18. juli 1958 med Teddy Edwards på tenorsaksofon, Leroy Vinnegar på bass og Billy Higgins på trommer. Albumfotografiet er tatt av William Claxton.
På begynnelsen av 1960-tallet dannet tobakksarvingen og jazzentusiasten Doris Duke og hennes langvarige kjæreste, Castro, sammen med vennen Duke Ellington plateselskapet Clover Records og musikkforlagsselskapet Jo-Do. Castros tredje album som leder, med tittelen «Lush Life», var det eneste albumet som ble gitt ut på selskapet. Clover ga også ut en singel med låtene «Lush Life» og «Bossa Nova All The Way», begge hentet fra «Lush Life»-platen. Det høye nivået på det innkjøpte innspillingsutstyr ble innkjøpt til Clover Records, og det ble oppbevart i en leilighet over garasjen på Falcon Lair, Beverly Hills-eiendommen til Doris Duke. En rekke uformelle jam-sessioner ble regelmessig arrangert på Falcon Lair, og mange av sessionene ble tatt på bånd.
I 1966 ble det gode forholdet mellom Jo-Do, Clover, Ellington og Castro historie. De fleste av Falcon Lair-innspillinger av høy kvalitet er ikke blitt utgitt før nå. Bassisten Oscar Pettiford spilte inn en original med tittelen «The Pendulum at Falcon’s Lair» i 1956. Fra 1959 til 1960 spilte Castro med vokalistene Anita O’Day og June Christy og han var musikalsk leder for Tony Martin fra 1961 til 1963.
Castro flyttet til Las Vegas på 70-tallet og fortsatte å spille med vokalister og spille i Las Vegas-band til han ble musikalsk leder for Tropicana Hotels Folies Bergere. Etter at han trakk seg tilbake fra Tropicana, fortsatte han å opptre i forskjellige jazzkonstellasjoner i Las Vegas og California. Han forlot denne verden den 13. desember 2009.
På denne samlingen på seks CDer, får vi det meste som er innspilt med Castro. Og det starter med Ellingtons «It Don’t Mean a Thing (If It Ain’t Got That Swing» i en original og fin versjon, og da de avslutter med Dorothy Fiels og Jorome Kerns «Remind Me», har vi fått hele historien om Castros musikalske karriere.
På den første platen, som er kalt «The Artist’s Choice» spiller han med bassistene Leroy Vinnegar, Red mitchell og Paul Chambers og trommeslagerne Jimmy Pratt, Lawrence Marable og Philly Joe Jones, og vi får 17 låter, hvor mange er kjente fra settlistene til en rekke andre musikere opp gjennom jazzhistorien, pluss noen av Castros egne komposisjoner. Alle låtene er innspilt i perioden 1955 og 56, og viser en pianist som befant seg akkurat der han skulle for å passe inn i datidens amerikanske jazz. Han spiller fint piano og vi kan høre inspirasjoner fra de fleste vi kjenner fra den jazzen som var toneangivende på den tiden.
Den andre platen er kalt «Joe Castro’s Friends / At Duke Farms, Paul Bley / Flo & George Handy». Dette er innspillinger fra 1956, og de fem første låtene er de første soloopptakene med pianisten Paul Bley som noen ganger utgitt. Han hadde før dette utgitt to plater, og oppholdt seg jevnlig på Duke Farm i Sommerville i New Jersey, hvor Castro og Doris Duke også hadde en møteplass for musikere. Her får v høre ley solo, i hans egne «Blues improvisation in F», «Ballad-blues improvisation in C», «Ballad improvisation in F», vår favorittlåt, Dizzie Gillespie og Kenny Clarkes «Salt Peanuts» i en forrykende versjon, og Franz Waxmans «A Place in the Sun (Main Title)». Dette er faktisk de eneste utgitte sololåtene fra Bley, før han kommer med platen «Open, To Love» på ECM i 1972, så dette er historisk materiale enhver Bley-forsker bør skaffe seg. Man kan høre at det er relativt tidlig i Bleys karriere, men han var den nye pianisten «alle» snakket om, og vi forstår godt hvorfor man snakket om han, for her spiller han strålende. Og jeg synes hans spill ligger fint i nærheten av det Bill Evans gjorde på denne tiden.
Etter disse fem låtene får vi Bley sammen med Hal Gaylor og trommeslageren Lennie McBrowne i fem mer eller mindre kjente standarder, også innspilt på Duke Farm. før vi er over på vokalisten Flo Handy og pianisten George Handy, som også besøkte farmen, før platen avrundes med to låter med Flo Handy med et 12 personers orkester, arrangert og ledet av George Handy. Flo Handy gjorde vel ingen stor karriere som vokalist, men hun gjorde platen «Smoky and Intimate» med gitaristene George Barnes og Carl Kress, og hun giftet seg visstnok med saksofonisten Al Cohn rett før han døde. Og disse opptakene med henne avsetter ikke varige spor om en utmerket vokalist. Hun føyde seg nok heller inn blant de anonyme, som kunne opptre i en hotellbar eller på en jazzklubb hvor kvaliteten ikke sto i høgsetet.
Den tredje platen er kalt «Joe Castro / Mood Jazz (the Atlantic album +), hvor vi får Castro i litt større sammenhenger. Dette er musikk man tidligere fikk servert på hans innspilling «Mood Jazz» på selskapet Atlantic fra 1957. 15 låter hvorav seks regnes som bonusspor. Her får vi høre Castro sammen med bassisten Ed hank og trommeslageren Philly Joe Jones + The Ray Ellis Orchestra and Voices, med Shank, trommeslageren Gus Johnson og The Neal Hefti String Orchestra,l samme bassist og trommeslager med The Neal Hefti Singers og fire låter sammen med trompeteren Nat Adderley, altsaksofonisten Julian «Cannonball» Adderley pluss Shank, Johnson og The Neal Hefti Singers. Og her er det vel egentlig bare innsatsen til brødrene Adderley og trommespillet til Philly Joe Jones, som går inn i den øvre og gode delen av jazzhistorien. Å blande inn sangerne til Neal Hefti blir litt for «søtladent» for denne skribenten.
På den fjerde platen tar det seg opp. Den har fått tittelen «Groove Funk Soul (The Atlantic Album +), og vi får 10 låter, hvorav fire blir regnet som bonusspor. Med unntak av bonussporene, ble dette utgitt under tittelen «Groove Funk Soul» i 1958, og vi møter Castro sammen med tenorsaksofonisten Teddy Edwards, bassisten Leroy Vinnegar og trommeslageren Billy Higgins. Og her er det funky blues som gjelder, som ofte var tilfelle med den utmerkede tenorsaksofonisten Teddy Edwards. Vi får relativt kjente temaer, og vi legger spesielt merke til Higgins fine trommespill, sammen med Edwards tenorsaksofon.
Så er vi over på «The Sidewalks of New York» med Castro sammen med bassisten Teddy Kotick og trommeslageren Paul Motian. Disse låtene vet jeg ikke om er utgitt tidligere, men de er tatt opp i StereoSound Studios i New York noen sene nattetimer i april 1965, og her synes jeg vi møter en svært aktiv og fintspillende Castro sammen med et komp som pusher han framover hele tiden. I hovedsak kjente låter, men de åpner med Castros egen «Daisy Mae (Whatever)», og det er vel på denne «skjæringen» jeg synes Castro fungerer best.
Den siste platen har fått tittelen «Remind Me», hvor vi får tre spor med Kotick og Motian, fire spor med de tre pluss The Bob Cooper Ensemble, en låt med trioen pluss Teddy Edwards og to låter med Kotick og Motian pluss Doris Duke på piano sammen med Castro. Innspillingene er i hovedsak fra 1965, med noen få fra starten på 1966, hovedsakelig fra StereoSound Studios. På mange måter blir denne siste platen en slags oppsummering av det mest spennende på de fem foregående platene, men det er helheten man opplever på alle seks platene som gjør denne boksen interessant.
Joe Costra utga kun tre album i eget navn; «Mood Jazz» på Atlantic i 1957, «Groove Funk Soul» på samme selskap i 1958 og «Lush Life» på Clover i 1960. Ellers har han medvirket på plater med Zoot Sims, Bob Andrews, Teddy Edwards, June Christy, Stan Kenton og Anita O’Day. Etter 1960 er det få, eller ingen, registrert, offisielle utgivelser med pianisten, før Sunnyside Records i 2015 utga boksen «Joe Castro – Lush Life: A Musikal Journey», og «Passion Flower – For Doris Duke», som utkom i 2020.
Joe Castro var en musiker som kunne ha nådd så langt han bare ville, men hvorfor han lot seg fascinere av å «kompe» vokalister på restauranter i Las Vegas i stedet for å dyrke sin egen karriere, er det kun han som vet, men det er interessant å følge hans tidlige karriere sammen med en rekke strålende musikere på Vestkysten av USA, og hans liv i New York med flere av de beste musikerne. For innimellom er det mye musikk som låter fint på denne boksen med seks CDer. Men for oss som er litt «blodfans» av Paul Bley, er utvilsomt hans soloinnspillinger pluss låtene på trio på andreCDen de mest interessante.
Jan Granlie
Joe Castro (p), Paul Bley (p), George Handy (p, arr), Flo Handy (v), Nat Adderley (tp), Julian «Cannonball» Adderley (as), Teddy Edwards (ts), Leroy Vinnegar (b), Red Mitchell (b), Paul Chambers (b), Hal Gaylor (b), Ed Shank (b), Teddy Kotick (b), Jimmy Pratt (dr), Lawrence Marable (dr), Philly Joe Jones (dr), Lennie McBrowne (dr), Billy Higgins (dr), Paul Motian (dr), The Bob Cooper Ensemble: Al Porcino (tp), Gabe Baltazar (fl, as), Bob Cooper (obo, ts), Bill Holman (ts, cl), Bill Green (s, cl), Bill Hood (bs, bcl), The Ray Ellis Orchestra and Voices, The Neal Hefti String Orchestra, The Neal Hefti Singers
