På skive

JOE LOVANO & DAVE DOUGLAS SOUNDPRINT

«Other Worlds»
GREENLEAF, GRE-CD-1084

Saksofonisten Joe Lovano og trompeteren Dave Douglas, har samarbeidet flere ganger gjennom sitt «Soundprint»-prosjekt. Første gang var på innspillingen «Sound Prints» som ble innspilt live under konsert på Monterey Jazz Festival i 2013. Og etter det har de kommet med flere innspillinger sammen med pianisten Lawrence Fields, bassisten Linda May Han Oh og trommeslageren Joey Baron, blant annet innspillingen «Scandal» fra 2018.

Deres nyeste innspilling, «Other Worlds» ble innspilt i Bunker Studios i Brooklyn, New York, mden 31. januar 2020, og inneholder ti komposisjoner, relativt jevnt fordelt mellom Lovano og Douglas.

Jeg har fulgt de to hovedpersonene gjennom mange år. Spesielt hadde jeg tidligere stor sans for Douglas klare, men litt kalde trompetspill, samtidig som han var med på en rekke spennende prosjekter hvor han tok jazzen inn i andre musikalske konsepter jeg likte. I de senere årene synes jeg han har stagnert litt, og at hans mange forsøk på å utvikle jazzen har stagnert noe. Joe Lovano har den senere tiden gjort flere plater på ECM, som har blitt rost opp i skyene, uten at jeg helt har klart å fatte storheten. Og i Han Oh og Baron har de et av de mest benyttede «komp» innenfor den amerikanske jazzen per i dag, mens Fields er en litt mindre kjent pianist, i alle fall for meg.

Men på denne platen synes jeg at Fields pianospill, Han Ohs bass-spill og Barons trommespill er det som er med på å gjøre denne innspillingen spennende. Fremdeles synes jeg Douglas’ trompetspill er «kaldt». Han har en tone i hornet som, innimellom, kan sammenlignes med Kenny Wheelers, og hans teknikk er fremragende, men jeg synes tonen er litt for «kald» og veldig akademisk. Lovano er en god utøver på tenorsaksofonen. Han er teknisk perfekt, men hos begge synes jeg musikken blir i overkant selvhøytidelig, noe som gjør at jeg, fra tid til annen, faller litt fra. Jeg vet ikke helt hva som er grunnen til at jeg synes dette blir i overkant intellektuelt og selvhøytidelig, men det kan kanskje ha noe å gjøre med kompsisjonene, samtidig som jeg aldri når helt inn i musikken, som gjør at det ikke faller helt i smak.

Men jeg tror rett og slett at min skepsis beror på at jeg er en smule forutinntatt. For det er ingen tvil om at de to er utmerkede utøvere. De kommuniserer fint, og bruker sin teknikk til å gjøre platen interessant. Og innimellom løses det intellektuelle litt opp, og vi får strålende solier fra begge to. Og bak er de tre er kompet i strålende form, og spesielt liker jeg altså Fields pianospill.

Men jeg synes de godt kunne ha valgt et annet cover, for det de har valgt ligner mer på et dårlig heavyrock-cover fra 90-tallet enn et cover til en oppegående jazzinnspilling.

Jan Granlie

Joe Lovano (ts), Dave Douglas (tp), Lawrence Fields (p), Linda May Han Oh (b), Joey Baron (dr)

Skriv et svar