Trompeteren Joe Moffett er en av den nyere generasjonen trompetere som kan plasseres i samme landskapet som Nate Wooley, Peter Evans, Axel Dörner, Susana Santos Silva og til dels også Joe McPhee, som tenker hvordan trompeten kan brukes på nye musikalske måter og i nye sammenhenger.
Innspillingen av denne soloplaten er gjort hjemme i Moffetts hjem i Brooklyn, New York på vårparten i 2020, og vi får fem frie improvisasjoner, hvor trompeten trakteres slik vi hører mange, yngre musikere gjøre det i dag.
De fem improvisasjonene er varierte i uttrykket, og hele veien er dette en utfordrende reise i trompetens univers, som er spennende å følge med å, og hvor Moffetts teknikk kommer godt fram.
Og jeg tenker straks på Nate Wooley da jeg setter på første sporet «Milkweed Salad», før Susana Santos Silva dukker opp i bakhodet. Og hele veien utforsker han trompeten på en spennende måte, og uten å tilføre en masse effekter som er blitt vanlig hos en del trompetere etter at Nils Petter Molvær kom med sin innspilling «Khmer» for snart en generasjon siden.
Selvfølgelig kan det bli noe spesielt, særlig hvis man ikke selv er trompeter, eller vil finne ut hva utøvere av instrumentet forsøker å utvikle instrumentet til å være, men jeg synes det meste av det vi får på denne innspillingen er givende, selv temaet i andresporet, «Feinting Bulb» som er en gjentagende husrtig frase som varer i over 10 minutter.
I «Luxery Drywall Manouver» endrer stemningen seg noe, denne gang med lange toner som endrer seg så smått mens han spiller. Han ruller på tonene og utvikler det lange dronelignende spillet smått om senn mens han spiller. Mot slutten overrasker han med å gå opp en tone eller to, før han igjen legger seg på den samme tonen han har «drodlet» rundt i nesten 10 minutter.
Så følger den «frittgående» «Steel Die Crocus», som er et kort og litt heftig mellomspill, før han avslutter med den mer utforskende «Succulent Midnight Quicksilver», som er en stille sak, hvor han også drodler mer eller mindre rundt en tone i nesten 11 minutter, mens han maner fram nye toner, luftstrømmer, sarte toner som nesten kun er antydninger.
Jeg må vel innrømme at tankene fløt over i andre «jaktmarker» enn det som foregikk på denne platen mens jeg spilte gjennom den første gangen. Men nå, etter å ha hørt mange trompetere utføre denne typen trompetspill på flere av spillestedene under Copenhagen Jazz Festival, og jeg har spilt gjennom dette «forskningsprosjektet», blir jeg fascinert av de enkle tonene som vris og vrenges på og hvor trompeten brukes til noe helt annet enn slik for eksempel Freddie Hubbard, Chet Baker og Louis Armstrong trakterte den.
Jan Granlie
Joe Moffett (tp)
