En av de artistene som er hyret inn for å sørge for høye salgstall på det legendariske plateselskapet, Blue Note, er vibrafonisten Joel Ross. Han er født i Chicago, men er basert i det kreative jazzmiljøet i New York-bydelen Brooklyn, som visstnok har overraket mange med sitt virtuose og originale vibrafonspill. Han har vært hyret inn til å spille med DR Big Band, men om den konserten blir noe av, vet vi i skrivende stund ikke, på grunn av oppblomstringen av Covid-19 i Danmark.
I 2019 utga han sin Blue Note-debut «KingMaker», og selv om salt peanuts* ikke fikk med seg platen, oppnådde han gode anmeldelser rundt om. Og siden «alle» snakker så varmt om vibrafonisten, måtte jo vi på din favorittmusikknettside, sjekke ut hans nye album «Who Are You?».
«Jeg hadde aldri tvil om at jeg skulle gjøre musikk,» sier han og fortsetter «Hele livet har handlet om å finne en måte å gjøre det på». Han har spilt påp plater med Makaya McCraven, Walter Smith III og Matthew Stevens, og hanb har vært med på toneangivende og relativt «ny» jazz fra Marquis Hill’s Blacktet, Peter Evans’ Being & Becoming, til debuten til Blue Notes 2018 stjerne James Francies. Han er inspirert av musikere som Ornette Coleman og Keith Jarrett, pluss vibrafonister som Milt Jackson og Bobby Hutcherson, så det var med en viss forventning jeg puttet platen i spilleren første gang.
Med seg på platen har han en helt ok stamme med musikere, og det starter med trommeslageren Jeremy Duttons «Dream». Og jeg blir egentlig sittende å gape litt og se litt dumt ut i luften. For hva er det som skiller dette fra en del av ECM-platene til Gary Burton? Andresporet, «Calling» er en ren bass-solo fra Kanoa Mendenhall, før de glir rett over i «Home», som forlenger følelsen av noe Gary Burton kunne gjort. Og det betyr jo egentlig at det er kvalitet i det som fremføres. Eneste forskjellen synes jeg er at Burton skrev adskillig bedre låter enn Ross eller de han har alliert seg med til å gjøre komponeringen. «Home har han laget selv, og vi får en fin pianosolo fra Corren, som egentlig forsterker Burton-imaget, fra hans samarbeid med Chick Corea.
De fortsetter med Ross sin komposisjon «More?», hvor jeg synes de er på vei over mot noe originalt. Vi får fint altsaksofonspill fra Immanuel Wilkins og pianospill fra Corren, før de igjen havner inne i noe Burton.lignende som ikke når opp til ankelen til den gamle helten.
Så får vi John Coltranes «After The Rain», hvor han i tillegg til sine faste musikere har invitert med harpisten Brandeee Younger. Wilkins fører an på altsaksofon, noe som gjør at de skiller seg fra Coltranes versjoner, men som fungerer fint i denne sammenhengen. Men «bakgrunnen» blir rett og slett for kaotisk til at jeg synes det fungerer. Vibrafon, harpe og piano som alle skal legge et teppe bak solisten, blir et stort problem, slik at det er umulig å skille de enkelte instrumentene fra hverandre. Deretter føler Ambrose Akinmusires «Vartha», som gjøres helt upåklagelig, før de gjør Rosh sin komposisjon «Marsheland», og nå hadde jeg håpet at de hadde funnet sin egen «stemme», og til dels kan man kanskje si det. Men Burton lurer i bakgrunnen hele veien, i en komposisjon som har litt for lite substans til at jeg faller helt for den. Det skjer rett og slett for mye.
Ross har også skrevet «Waiting On A Solemn Reminiscence», som ligner mye på åpningssporet i starten, men som har mer substans enn flere av de andre låtene, før v får Emily Kings «King’s Loop», som er et slags «hvileskjær», fremført av kun Ross på vibrafon og Brandee Younger på harpe, før vi får Ross’ komposisjon «The Nurturer» hvor Ross møter Mondenhalls bass og Duttons trommer. Og her synes jeg det er lettere å få oversikt over hva som foregår. Dette er kanskje platas fineste spor, hvor de lekende trommene til Dutton og det distinkte bass-spillet til Mendenhall kommer godt fram sammen med Ross’ vibrafonspill. Og jeg føler at det er her Ross skal oppholde seg. Som lytter får man mye mer oversikt over spillet, og, særlig, synes jeg Ross her briljerer med fint spill.
Men dessverre varer ikke dette i mer enn drøyt tre minutter, selv om Ross og Gabrielle Garos komposisjon «Gato’s Gift», med hele bandet, på mange måter følger den fine stemningen fra forrige spor. Dette er en fin komposisjon, hvor vi får fint spill over hele linja, før de mot slutten slipper seg litt for mye løs, og det blir litt for mye av det meste. Men Ross tar det pent inn igjen, og de lander på en svært respektabel måte.
Ross har også laget «When My Head Is Cold», som er en ballade som glir fint og rolig gjennom de drøyt seks minutter den varer. Ikke verdens mest spennende komposisjon, kanskje, men helt ok, før vi får Ross sin «Harmonee», som også er en ballade, som ikke når opp mot de virkelig store balladene jazzhistorien er full av. Her, som på flere av de andre låtene, spiller altsaksofonen og vibrafonen temaet, omtrent unisont, og her føler jeg at det hadde vært fint å kun høre de to sammen. For det er to dyktige musikere, som garantert hadde kunne laget strålende kammerjazz ut av en låt som dette. Med fullt band blir det rett og slett litt for mye.
Så går de mot slutten med den optimistiske «Such Is Life», også skrevet av Ross. Her er de tilbake i Burton-landskapet, med fint vibrafon- og altsaksofonspill over et fint komp, hvor jeg synes Mendenhalls bass-spill utmerker seg positivt. Litt funky bass passer perfekt her.
Så avrunder de med komposisjonen «3-4-2» av Ross, med hele bandet, unntatt harpen. Dette er en fin komposisjon, som, i likhet med foregående, er relativt optimistisk. Et fint tema som blir behandlet fint av altsaksofonen og vibrafonen. Og når Ross «tar grep» i et slags b-parti, dukker Gary Burton igjen fram fra skyggene. Men det er ikke så mye improvisasjon i denne låta. De ligger hele tiden veldig tett på temaet, men det er kanskje det som gjør at publikum utenfor den innerste kretsen av «jazznerder» liker det Ross og hans musikalske venner liker. Ikke la musikerne bevege seg altfor langt utenfor «skjemaet», men holde seg i «tømmene» og innenfor regelverket. Og det er kanskje også en av de tingene som gjør at jeg ikke kommer til å få denne platen som en favoritt i tiden framover. Og i tillegg til det litt uryddige lydbildet, hvor alle skal gjøre alt hele tiden, blir komposisjonene kanskje vel enkle innimellom, og at de nærmer seg faretruende popmusikkens minst spennende avdelinger.
«Less is More» er nok et motto Joel Ross gjerne kan bruke neste gang han skal i studio for å lage plate. For det er i de enkleste låtene dette fungerer best. Når man kan skille instrumentene fra hverandre, og at ikke alle på død og liv skal forsøke å overdøve hverandre. For når man skal bruke piano, vibrafon og harpe i tillegg til altsaksofon, bass og trommer, har det lett for å bli litt «grøtete» i lydbildet, som gjor at, i alle fall jeg, får problemer med å skille de enkelte elementene fra hverandre.
Jan Granlie
Joel Ross (vib), Immanuel Wilkins (as), Jeremy Corren (p), Kanoa Mendenhall (b), Jeremy Dutton (dr), Brandee Younger (harp)
