Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

PĂ„ skive

JOEL ROSS

«Who Are You?»
BLUE NOTE, 00602507127497

En av de artistene som er hyret inn for Ä sÞrge for hÞye salgstall pÄ det legendariske plateselskapet, Blue Note, er vibrafonisten Joel Ross. Han er fÞdt i Chicago, men er basert i det kreative jazzmiljÞet i New York-bydelen Brooklyn, som visstnok har overraket mange med sitt virtuose og originale vibrafonspill. Han har vÊrt hyret inn til Ä spille med DR Big Band, men om den konserten blir noe av, vet vi i skrivende stund ikke, pÄ grunn av oppblomstringen av Covid-19 i Danmark.

I 2019 utga han sin Blue Note-debut «KingMaker», og selv om salt peanuts* ikke fikk med seg platen, oppnÄdde han gode anmeldelser rundt om. Og siden «alle» snakker sÄ varmt om vibrafonisten, mÄtte jo vi pÄ din favorittmusikknettside, sjekke ut hans nye album «Who Are You?».

«Jeg hadde aldri tvil om at jeg skulle gjĂžre musikk,» sier han og fortsetter «Hele livet har handlet om Ă„ finne en mĂ„te Ă„ gjĂžre det pÄ». Han har spilt pĂ„p plater med Makaya McCraven, Walter Smith III og Matthew Stevens, og hanb har vĂŠrt med pĂ„ toneangivende og relativt «ny» jazz fra Marquis Hill’s Blacktet, Peter Evans’ Being & Becoming, til debuten til Blue Notes 2018 stjerne James Francies. Han er inspirert av musikere som Ornette Coleman og Keith Jarrett, pluss vibrafonister som Milt Jackson og Bobby Hutcherson, sĂ„ det var med en viss forventning jeg puttet platen i spilleren fĂžrste gang.

Med seg pÄ platen har han en helt ok stamme med musikere, og det starter med trommeslageren Jeremy Duttons «Dream». Og jeg blir egentlig sittende Ä gape litt og se litt dumt ut i luften. For hva er det som skiller dette fra en del av ECM-platene til Gary Burton? Andresporet, «Calling» er en ren bass-solo fra Kanoa Mendenhall, fÞr de glir rett over i «Home», som forlenger fÞlelsen av noe Gary Burton kunne gjort. Og det betyr jo egentlig at det er kvalitet i det som fremfÞres. Eneste forskjellen synes jeg er at Burton skrev adskillig bedre lÄter enn Ross eller de han har alliert seg med til Ä gjÞre komponeringen. «Home har han laget selv, og vi fÄr en fin pianosolo fra Corren, som egentlig forsterker Burton-imaget, fra hans samarbeid med Chick Corea.

De fortsetter med Ross sin komposisjon «More?», hvor jeg synes de er pÄ vei over mot noe originalt. Vi fÄr fint altsaksofonspill fra Immanuel Wilkins og pianospill fra Corren, fÞr de igjen havner inne i noe Burton.lignende som ikke nÄr opp til ankelen til den gamle helten.

SÄ fÄr vi John Coltranes «After The Rain», hvor han i tillegg til sine faste musikere har invitert med harpisten Brandeee Younger. Wilkins fÞrer an pÄ altsaksofon, noe som gjÞr at de skiller seg fra Coltranes versjoner, men som fungerer fint i denne sammenhengen. Men «bakgrunnen» blir rett og slett for kaotisk til at jeg synes det fungerer. Vibrafon, harpe og piano som alle skal legge et teppe bak solisten, blir et stort problem, slik at det er umulig Ä skille de enkelte instrumentene fra hverandre. Deretter fÞler Ambrose Akinmusires «Vartha», som gjÞres helt upÄklagelig, fÞr de gjÞr Rosh sin komposisjon «Marsheland», og nÄ hadde jeg hÄpet at de hadde funnet sin egen «stemme», og til dels kan man kanskje si det. Men Burton lurer i bakgrunnen hele veien, i en komposisjon som har litt for lite substans til at jeg faller helt for den. Det skjer rett og slett for mye.

Ross har ogsĂ„ skrevet «Waiting On A Solemn Reminiscence», som ligner mye pĂ„ Ă„pningssporet i starten, men som har mer substans enn flere av de andre lĂ„tene, fĂžr v fĂ„r Emily Kings «King’s Loop», som er et slags «hvileskjĂŠr», fremfĂžrt av kun Ross pĂ„ vibrafon og Brandee Younger pĂ„ harpe, fĂžr vi fĂ„r Ross’ komposisjon «The Nurturer» hvor Ross mĂžter Mondenhalls bass og Duttons trommer. Og her synes jeg det er lettere Ă„ fĂ„ oversikt over hva som foregĂ„r. Dette er kanskje platas fineste spor, hvor de lekende trommene til Dutton og det distinkte bass-spillet til Mendenhall kommer godt fram sammen med Ross’ vibrafonspill. Og jeg fĂžler at det er her Ross skal oppholde seg. Som lytter fĂ„r man mye mer oversikt over spillet, og, sĂŠrlig, synes jeg Ross her briljerer med fint spill.

Men dessverre varer ikke dette i mer enn drĂžyt tre minutter, selv om Ross og Gabrielle Garos komposisjon «Gato’s Gift», med hele bandet, pĂ„ mange mĂ„ter fĂžlger den fine stemningen fra forrige spor. Dette er en fin komposisjon, hvor vi fĂ„r fint spill over hele linja, fĂžr de mot slutten slipper seg litt for mye lĂžs, og det blir litt for mye av det meste. Men Ross tar det pent inn igjen, og de lander pĂ„ en svĂŠrt respektabel mĂ„te.

Ross har ogsÄ laget «When My Head Is Cold», som er en ballade som glir fint og rolig gjennom de drÞyt seks minutter den varer. Ikke verdens mest spennende komposisjon, kanskje, men helt ok, fÞr vi fÄr Ross sin «Harmonee», som ogsÄ er en ballade, som ikke nÄr opp mot de virkelig store balladene jazzhistorien er full av. Her, som pÄ flere av de andre lÄtene, spiller altsaksofonen og vibrafonen temaet, omtrent unisont, og her fÞler jeg at det hadde vÊrt fint Ä kun hÞre de to sammen. For det er to dyktige musikere, som garantert hadde kunne laget strÄlende kammerjazz ut av en lÄt som dette. Med fullt band blir det rett og slett litt for mye.

SÄ gÄr de mot slutten med den optimistiske «Such Is Life», ogsÄ skrevet av Ross. Her er de tilbake i Burton-landskapet, med fint vibrafon- og altsaksofonspill over et fint komp, hvor jeg synes Mendenhalls bass-spill utmerker seg positivt. Litt funky bass passer perfekt her.

SÄ avrunder de med komposisjonen «3-4-2» av Ross, med hele bandet, unntatt harpen. Dette er en fin komposisjon, som, i likhet med foregÄende, er relativt optimistisk. Et fint tema som blir behandlet fint av altsaksofonen og vibrafonen. Og nÄr Ross «tar grep» i et slags b-parti, dukker Gary Burton igjen fram fra skyggene. Men det er ikke sÄ mye improvisasjon i denne lÄta. De ligger hele tiden veldig tett pÄ temaet, men det er kanskje det som gjÞr at publikum utenfor den innerste kretsen av «jazznerder» liker det Ross og hans musikalske venner liker. Ikke la musikerne bevege seg altfor langt utenfor «skjemaet», men holde seg i «tÞmmene» og innenfor regelverket. Og det er kanskje ogsÄ en av de tingene som gjÞr at jeg ikke kommer til Ä fÄ denne platen som en favoritt i tiden framover. Og i tillegg til det litt uryddige lydbildet, hvor alle skal gjÞre alt hele tiden, blir komposisjonene kanskje vel enkle innimellom, og at de nÊrmer seg faretruende popmusikkens minst spennende avdelinger.

«Less is More» er nok et motto Joel Ross gjerne kan bruke neste gang han skal i studio for Ä lage plate. For det er i de enkleste lÄtene dette fungerer best. NÄr man kan skille instrumentene fra hverandre, og at ikke alle pÄ dÞd og liv skal forsÞke Ä overdÞve hverandre. For nÄr man skal bruke piano, vibrafon og harpe i tillegg til altsaksofon, bass og trommer, har det lett for Ä bli litt «grÞtete» i lydbildet, som gjor at, i alle fall jeg, fÄr problemer med Ä skille de enkelte elementene fra hverandre.

Jan Granlie

Joel Ross (vib), Immanuel Wilkins (as), Jeremy Corren (p), Kanoa Mendenhall (b), Jeremy Dutton (dr), Brandee Younger (harp)

Skriv et svar