Den svenske pianisten Johan Lindvall, har de senere årene vært bosatt i Oslo, hvor han har vært å høre med flere spennende band, som for eksempel Broen, Kamala og Sjøen, og han har gjort plate med de to pianokollegene Ayumi Tanaka og Christian Wallumrød, «3 Pianos» på Nakama Records, og et par plater i eget navn, «Solo/Ensemble» og «Giraffe», begge på selskapet Edition Wandelwiser Records.
Nå er han ute med sin trio, bestående av bassisten Adrian Fiskum Myhr og trommeslageren Andreas Skår Winther, og vi får ni komposisjoner, hvorav alle er skrevet av Lindvall, med unntak av sistespoet, «Den första kyssen, Op. 37 No. 1» som er ført i pennen av Jean Sibelius.
Jeg har hørt Lindvall live et par ganger, og må si at jeg blir overrasket over det jeg får høre på denne innspillingen. For her er vi tilbake i tid til 60-tallet, med noen overganger litt inn i Keith Jarretts verden på starten av hans solo/trio-karriere. Men mye mer føler jeg at Paul Bley og Bill Evans svever over vannene på denne innspillingen. Det er noe med lyden som trekker meg til disse to. I tillegg er det mye med fraseringene og trioarbeidet som kan henspeile på de to «mesterne».,
Lindvall skriver flotte komposisjoner, og starten med «The Last Time You’ll See Me» fører tankene umiddelbart tilbake til Bley og Evans, og kanskje også norske Svein Finnerud. Men etter hvert som platen skrider framover, endrer noe av 60-talls-inspirasjonen seg. Andrelåta, «No City, No Tree, No Lake» heller mot Jarrett, men derfra og utover får vi et fint, spennende, og nyere musikalsk landskap, spesielt i tredjesporet, «Almost Romace» og i fjerdesporet «Heads Shaking», mens vi i femtesporet, «Stand Here, Do Nothing» heller over i Jarrett-verdenen.
Og slik fortsetter de tre med å gi oss deilig musikk man bare må like. «Skidoo», swinger på godt Bill Evans-vis, «Elegy» er akkurat det tittelen sier, og er en nydelig ballade, og «Someday You’ll Remember», som kanskje er platas fineste spor, oppsummerer mye av jazzpianohistorien fra 60-tallet, og er en låt som swinger aldeles nydelig, før de avslutter med Sibelius og «Den första kyssen, Op. 37 No. 1», som gjøres omtrent så stille og rolig det er mulig å gjøre denne komposisjonen uten at det blir helt stille. Og vakrere enn dette er det neppe mulig å gjøre denne kompsisjonen.
Selv om sammenligningene er mange, så er dette en ytterst personlig plate fra Lindvall, Myhr og Winther. Lindvall er en lyriker av rang, som skriver fine komposisjoner og som både er tradisjonell og nyskapende i sine improvisasjoner. Adrian Fiskum Myhr spiller som var det Palle Danielsson i samspill med Jarrett, det vil si strålende, mens Andreas Skår Winther boltrer seg løst og deilig bak trommene.
Det eneste jeg har å utsette på platen er, egentlig, at den varer under 40 minutter. Jeg kunne ha kost meg med denne platen i time etter time uten å bli lei.
«No City, No Tree, No Lake» er blitt en nydelig plate fra tre unge musikere som ikke bør la det bli med kun denne innspillingen. De bør ut på jobb og besøke de fleste jazzklubber og festivaler i Europa, før de igjen går i studio for å spille inn enda mer deilig musikk fra Lindvall. Og det gleder jeg meg til. For dette var bra!
Jan Granlie
Johan Lindvall (p), Adrian Fiskum Myhr (b), Andreas Skår Winther (dr)
