Bassisten Johannes Eick er født den 22. april 1964 i Eidsfoss i Vestfold. Han kommer fra en ytterst musikalsk familie, og han er sønn av musikeren Jürgen Eick og bror til valthoenisten Trude Eick og trompeteren Mathias Eick. Han studerte ved den såkallte Jazzlinja i Trondheim (1983–86) og spilte med vokalisten Elin Rosseland i bandet Kix i studietiden. Mans han studerte var han også med i en rekke andre samarbeid, blant annet i Airamero (med Trygve Seim) og pianisten Vigleik Storaas sin trio, som han mottok Spellemannsprisen for i 1995. Han var distriktsmusiker i Finnmark fra 1985 til 1987, hvor han var med å etablere kvartetten Noor, før han vendte sørover til jazzmiljøet i Oslo, der han samarbeidet videre med Rosseland og andre som Christian Wallumrød, Sidsel Endresen, Harald Bergersen og Hans Mathisen.
Nå har det vært relativt stille rundt Eick en del år, og ryktene sier at han hadde trukket seg tilbake og jobbet som bonde. Men i det seneste året har han igjen dukket opp i forskjellige sammenhenger, og denne gangen med sin seks-strengs bass.
Og da hans tidligere kollega, Elin Rosseland fant ut at hun skulle starte plateselskapet Roselyd, var det rett tid og anledning for Johannes Eick å spille inn soloalbum. Innspillingen er gjort i Ocean Sound Recording på Giske, ytterst mot havet på Nord-Vestlandet, tre dager i saptember 2022. Og det er nesten så man hører omgivelsene som i stor grad består av skummende hav og fjellknauser i de 15 improviserte «strekkene» vi får fra Eick.
Han starter med «The Fjord», og jeg får en følelse av noe Eberhard Weber kunne gjort. Musikken er lyrisk og vakker, og Eick er en god tekniker, og legger flere lag med bass på hverandre i denne låta. I «The Beam» tar han fram sine innerste, lyriske årer, og leverer en nydelig melodi, hvor det enesste som er feil er at den varer under to minutter.
Og slik fortsetter det, og med unntak av tre mllomspill («Red Interlude», «Yellow Interlude» og «Blue Interlude») har alle komposisjonene/»strekkene» en fin sammenheng. Innimellom plukker han frem buen og gir oss nesten himmelsk komp til seg selv, hvor hans fingerspill legges over, som i den nydelige «The Magic».
Hele veien er det mye natur i det han fremfører. Hans teknikk kommer tydelig fram, og han får maksimalt ut av de seks strengene på bassen. Og når han avslutter med «The Road», så er det som han er på vei i bil fra den regntunge vestlandskysten og hjem til østlandsklimaet. Og selv om det er glede i avslutningen, tror jeg ikke det er for at han har forlatt Giske, men heller at han er fornøyd med resultatet.
For mange år siden husker jeg at jeg hørte den amerikanske bassisten David Friesen, både i duo med gitaristen John Stowell på Moldejazz, og senere solo på Oslo Jazzhus. Og når jeg hører Johannes Eick solo, dukker minnene fra de konsertene opp igjen. Strålende bass-spill, fine improvisasjoner og ei veldig, veldig fin plate jeg vil anbefale til alle med sans for Vestlandet og godt bass-spill.
Jan Granlie
Johannes Eick (b)
