På skive

JOHN COLTRANE

«A Love Supreme – Live in Seattle»
IMPULSE! B0034291-01

En av jazzhistoriens virkelige milepæler var utgivelsen av John Coltranes «A Love Supreme», innspilt den 9. desember 1964 i Rudy Van Gelders studio i Englewood Cliffs, New Jersey. Her ledet saksofonisten John Coltrane sin superkvartett med pianisten McCoy Tyner, bassisten Jimmy Garrison og trommeslageren Elvin Jones – et av jazzhistoriens sterkeste komp og band på alle måter. I tillegg hadde Coltrane invitert med tenorsaksofonisten Archie Shepp, og bassisten Art Davis i studio for deler av innspillingen. «A Love Supreme» ble utgitt av Impulse! Records i januar 1965, og ble ett av Coltranes bestselgende album, og som regnes som et av hans virkelige mesterverk. «A Love Supreme» er en gjennomkomponert suite i fire deler: «Acknowledgement» (som har med den messende vokaldelen som har gitt albumet navnet), «Resolution», «Pursuance» og «Psalm».

En av inspirasjonene til innspillingen skal visstnok ha vært Coltranes eget hjem i Dix Hills, på Long Island, en annen innflytelse skal ha vært den reformistiske muslimske bevegelse Ahmadiyya Islam, som Coltrane var fascinert av, og som ble startet i 1889 av Mirza Ghulam Ahmad fra Qadian, i den nåværende delstaten Punjab i India.

Musikken på albumet er, så vidt jeg vet, ikke blitt fremført særlig mange ganger i sin helhet, bortsett fra det opptaket som nå er utgitt i forbindelse med plateselskapet Impulse! sitt 60-årsjubileum, pluss på en konsert, kun med kvartetten, fra Antibes i Frankrike den 26. juli 1965. Så da er det godt at, i alle fall, denne konserten endelig er på plass, og kan nytes av Coltrane-nerdene (ingen nevnt, ingen glemt) og oss andre som har et godt forhold til disse musikerne.

Dette er en dobbel-LP innspilt i The Penthouse i Seattle den 2. oktober 1965 av Joe Brazil, og fikset og ordnet på for denne utgivelsen av Kevin Reeves i East Iris Studio i Nashville. På konsertopptaket hører vi den legendariske kvartetten, og i stedet for Archie Shepp og Art Davis som gjester, har Coltrane fått med seg tenorsaksofonisten Pharoah Sanders, altsaksofonisten Carlos Ward og bassisten Donald Rafael Garrett som forsterkninger, selv om jeg ikke er i stand til å høre noen av dem i «sirkuset» av strålende musikk vi får servert på dette opptaket.

Dette er en innspilling jeg er sikker på at alle Coltrane-kjennere kommer til å studere ned i minste detalj og sammenligne både med originalutgivelsen, og «De Luxe»-versjonen, med både liveopptak og alternative opptak som kom i 2002. Men jeg velger heller å forsøke å lytte til innspillingen som om jeg aldri tidligere har hørt denne musikken, noe som er vanskelig nok, men som jeg mener er like interessant som å «grave meg ned» i originalen og sammenligne. Innspillingen er gjort ca. ett år etter studioinnspillingen, og jeg er ikke sikker på hvor godt opptaksutstyr Joe Brazil egentlig hadde, og hvordan opptaket han kom med til Impulse! var, da det ble snakk om utgivelse. Og jeg tror det har vært ryddet og fikset mye på tapene før det nå foreligger på plate.

De åpner med «A Love Supreme, Pt.I – Acknowledgement», som opptar hele A-siden på albumet. Og herfra og inn er dette en innspilling som går litt utenfor originalen (upps, jeg skulle ikke sammenligne!). Det åpner egentlig litt prøvende, før Elvin Jones setter inn «støtet» før Coltrane kommer inn med sitt særpregede spill som har så mye følelse, empati, religiøse anfektelser og energi, ingen andre jazzsaksofonister noen gang har hatt hverken før eller etter.

Og herfra og ut er dette en helt spesiell opplevelse. Det er hevet over enhver tvil at dette ikke var en «vanlig dag på kontoret» for musikerne, men en begivenhet hvor de ville gi publikum en storslagen, musikalsk opplevelse. Og det gjør de til gangs! Jeg kunne selvsagt ha ønsket meg bedre lyd, særlig i starten, men det er det ikke så mye å gjøre med. Jeg er overbevist om at det har vært jobbet iherdig i masteringen for å få det beste ut av innspillingen.

Men selv om lyden kan diskuteres opp og ned i mente, er det ingen tvil om at denne konserten er en av de konsertene man nesten kunne drept for å være til stede på. En ting er Coltranes fantastiske tenorsaksofonspill, men McCoy Tyners pianospill er praktfullt og Elvin Jones høres nesten ut som han vil ta livet av trommesettet som nesten roper på hjelp innimellom. Dessverre overdøver de tre, i stor grad, det fine bass-spillet til Garrison, men det kan vi (nesten) leve med. Det er kun når han slipper til med solier at han kan høres nevneverdig, og i de sekvensene låter det fantastisk, og på førstedelen, hvor han improviserer rundt det kjente temaet, briljerer han over Elvin Jones kreative og løse trommespill.

Siden dette er to LPer, og at Coltrane og hans venner ikke hadde planlagt at dette skulle ut på LP, fader man ut i bass-soloen til Garrison på side A, før den fortsetter som «Interlude 1» på B-siden, noe som ikke plager meg så mye, men litt. For her gjør Garrison en nydelig bass-solo som man egentlig ikke skal kunne tukle med.

Så er man over i «A Love Supreme, Pt.II – Resolution», hvor Coltrane hever hornet og innleder en strålende komposisjonssekvens som swinger nesten hemningsløst, og hvor man tidvis kan følge Garrisons fine og stødige komp sammen med blokkakkordene til McCoy Tyner, mens Elvin Jones spiller over, under, bak og foran, sammen med Coltrane. Mektig!

De siste minuttene på B-siden er viet «Interlude 2» som er en kraftig og energisk trommesolo, hvor spesielt skarptrommen får kjørt seg kraftig, før Jones brer spillet utover hele trommesettet, slik bare de tøffeste trommeslagerne gjør i dag. Og selv om jeg vanligvis ikke er så begeistret for lange trommesoloer (denne varer i drøyt seks minutter), er dette kunst på høyt nivå, og hele veien gjennomtenkt trommespill som beviser Elvin Jones mektige og fremadrettede trommespill. Også her fades soloen ut, før den avsluttes på begynnelsen av side C, før de andre kommer inn, og vi får «A Love Supreme. Pt.III – Pursuance», som med sine drøye 15 minutter fyller denne platesiden.

Her er Coltrane helt «der oppe» i starten, mens Elvin Jones pusher og pusher, og Jimmy Garrison og McCoy Tyner gjør så godt de kan for å bli hørt inni all energiutladningen. Og å høre dette saksofonspillet, såpass mange år etter innspillingen, setter på mange måter de fleste av dagens tenorsaksofonister litt i skyggen. Selvsagt har dagens saksofonister flere idealer enn kun Coltrane, men hvorfor det ikke har dukket opp noen i nærheten av Coltranes måte å spre energien på, er merkelig. Jo da, vi har Mats Gustafsson, Peter Brötzmann og et par, tre andre, som ikke ligger så langt unna det «Trane» holdt på med denne oktoberdagen i 1965, og de har på hver sin måte sin egen identitet og energi, men det kommer dessverre ikke altfor nært det vi hører fra Coltrane i starten her.

Etter Coltranes nesten vanvittige saksofonspill slippes McCoy Tyner til med en nesten like frisk og energisk pianosolo, hvor hans velkjente venstrehånd hamrer mot tangentene med slag som kan drepe en voksen mann på gaten, mens høyrehånda «leker» seg friskt på andre siden av tangentrekken. Fantastisk!

På den fjerde siden (D-siden), åpner de med «Interlude 3» og «Interlude 4», hvor Garrison får god tid (ca. 11 minutter) og, ikke minst plass, til å servere en slags parafrase over temaet, og vi får nok en fin bass-solo, hvor det nesten virker som om de andre musikerne har litt dårlig samvittighet for at de nærmest har «overkjørt» den utmerkede bassisten på store deler av konserten, og lar han holde på nesten så lenge han vil. Men gjennom disse to sporene, er det ikke en enste tone for lite eller for mye, og ingenting av det han gjør framstår som ubetydelig. Det var slett ikke uvanlig for Coltrane-kvartetten å gi Garrison sin egen «avdeling», hvor han fikk rom og god plass til å utvikle sin egen bass-solo, og ofte kunne disse var adskillig lengre enn det vi får her.

Så er de over i avslutningen «A Love Supreme, Pt.IV – Psalm», som er en vakker og litt neddempet låt hvor Coltranes følelser nesten tar overhånd. Det låter deilig og neddempet, samtidig som det er ytterst energisk, og avslutningen og denne salmen er vel noe av det vakreste vi noen gang fikk fra Coltrane.

Fra start til mål er dette et gedigent mesterverk. Dette er en suite som kan sammenlignes med de helt store, klassiske symfoniene, bare utført av adskillig færre musikere, med en genial, felles idé om hva denne musikken skulle uttrykke. Og om du har studioversjonen, og/eller «De Luxe»-utgaven stående i hyllene, så er dette liveopptaket på mange måter med på å fullføre «verket».

I min bokhylle står Ashley Kahns bok «A Love Supreme/The Creation of John Coltranes’s Classic Album», som jeg ennå ikke har fått lest. Men det tror jeg at jeg bare må gjøre nå, etter å ha vært med på denne fantastiske, musikalske reisen. Jeg kan ikke forstå at det er mulig å gjøre et såpass stort verk mer energisk, vakkert, magisk, følelsessterkt og deilig, på konsert, enn det vi får servert her.

Jeg har hørt rykter om at Universal, som distribuerer albumet i Skandinavia, ikke har klart å bestille opp nok eksemplarer til å dekke etterspørselen, noe som bør få følger. Det er en skam at dette mesterverket ikke når ut til alle som vil ha det, så for dere som har sans for John Coltrane, er det bare å hive seg rundt og komme seg til nærmeste platepusher, og har du hellet med deg, kan det hende at de har et eksemplar eller to liggende. Og da er det ingen vits å nøle! For dette er en dobbel-LP man bare skal ha i samlingen.

Jan Granlie

John Coltrane (ts), McCoy Tyner (p), Jimmy Garrison (b), Elvin Jones (dr), Pharoah Sanders (ts, perc), Carlos Ward (as), Donald Rafael Garrett (b)

Skriv et svar